Når man hører at narkomane skal hjelpes ikke straffes, sender det ut feilaktige signaler fordi rusmiddelavhengige allerede tilbys ulik hjelp. Det er tvilsomt at en avkriminalisering vil gi helsemessige endringer eller endringer i folks rusmiddelvaner.

Tekst: Gudrun Wiik Larsen, sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid, master i sosialfag. Pårørende.
Publisert 23. mars 2018

En ny rusreform varsles og det proklameres at personer med rusmiddelproblemer skal hjelpes – ikke straffes!  «Rus» skal overføres fra justis til helse, folk skal ikke lengre straffes for bruk og besittelse av brukerdoser. Idegrunnlaget til reformen hentes fra Portugal. Ut ifra ytringer i ulike medier, har dette skapt store forhåpninger og forventninger blant folk.

Med lang fartstid både som pårørende og som ansatt i rusmiddelfeltet, har jeg fulgt debatten med stor interesse. Det jeg savner i debatten er stemmene til ansatte/fagfolk som daglig jobber tett innpå brukerne. Syntes debatten i for stor grad preges av allerede profilerte stemmer innenfor rusfeltet. Ut i fra mitt ståsted som ansatt i oppsøkende team, tett på brukerne, og som pårørende har jeg gjort meg noen refleksjoner.

Portugalmodellen
I 2001 avkriminaliserte Portugal besittelse av brukerdoser og narkotikabruk og flyttet dette fullstendig ut av rettssystemet og over til helse. Fortsatt er narkotika forbudt under den sivile loven. Det er opprettet kommisjoner der det sitter en advokat, en psykolog og en sosialarbeider.

I Portugal er politiets funksjon minst like viktig nå som tidligere. Det er politiet som i høy grad avdekker rusmiddelbruk og som innen 72 timer fremstiller folk til kommisjonene, for en alternativ sanksjon eller behandling. Dersom folk ikke ønsker behandling er det samme type alternative straffereaksjoner som vi har i Norge som gjerne blir brukt; Samfunnstjeneste, begrensning på bevegelsesfrihet, bortvisning, ikke reisemuligheter, økonomiske trekk av livsopphold eller i lønn og eventuelt bøter.

For å kunne si hvilken betydning en avkriminalisering i tråd med Portugalmodellen kan få her i landet, må det tas høyde for at Norge har bedre oppfølging og behandling av rusmiddelavhengige, enn hva Portugal hadde ved innføring av reformen. Før en igangsetter en avkriminalisering her, er det viktig med en faglig og nyansert utredning over hvilken betydning det får her i landet.

The devil is in the details.

Siden ytringen «fra straff til behandling» ofte går igjen, vil jeg si noe om hvilken hjelp som allerede gis de rusmiddelavhengige. Det være seg både utenfor og innenfor murene.

Pasientrettigheter og helseoppfølging av rusmiddelavhengige
Rusavhengige ble gitt pasientrettigheter i Norge i 2004. Det gjøres innsats på flere områder. Det finnes ulike ambulerende og oppsøkende team. Teamene oppsøker hospits, fengsel, ulike institusjoner, sykehus og boliger.  Det eksisterer ulike behandlingssteder og lavterskeltiltak. Tiltak hvor ildsjeler gjør en innsats for å gi hjelp til et bedre liv.  Fokus rettes mot eventuell rusmiddelfrihet og på livreddende tiltak og skadereduksjon.

Muligheter for hjelp innenfor kriminalomsorgen
De fleste innsatte med rusmiddelproblematikk er fengslet som følge av andre typer kriminelle handlinger, enn bruk og besittelse av rusmidler. Man skal ikke undervurdere hjelpen disse kan få under et fengselsopphold. I en del fengsler får innsatte helsehjelp, både før, under og etter soning. Ulike instanser tilbyr hjelp når menneskene er under noenlunde stabile og rusfrie omstendigheter. I fengselet har de tilgang på helsepersonell og rusmestringsenheter. De kan søke § 12 soning, som er soning i en rusbehandlingsinstitusjon. Akutt psykisk syke pasienter blir overført til psykisk helsevern i sykehus.

Gudrun Wiik Larsen

For noen blir det faktisk en «redning» å havne i fengsel. Noen gjør kriminelle handlinger med den hensikt å ble fengselet fordi de ikke orker livet de lever ute. En avkriminalisering vil frata noen muligheten for soning av bøter for brukerdoser i fengsler.

Styrking av rusmiddelomsorgen
Hjelpen ovenfor rusmiddelavhengige bør styrkes ytterligere:

  •  Vi må bedre oppfølgingen (ettervern) etter endt behandling eller soning.
  • Vi trenger flere avrusingsplasser. I dag bidrar få avrusningsplasser til unødvendig ventetid til rusbehandling (TSB).
  • Flere og differensierte botilbud må til.
  • Bedre oppfølging og behandling av samtidige psykiske lidelser, somatiske lidelser og rusmiddelproblemer (integrert behandling).
  • Bedre samhandling og koordinering mellom ulike forvaltningsnivå og instanser, for å få til så sømløse overganger som mulig.
  • Fjerning av egenandeler fra poliklinikker i spesialisthelsetjenesten.

Fra justis til helse – fra straff til behandling og hva så?
Når man hører at narkomane skal hjelpes og ikke straffes, sender det ut misvisende, om ikke feilaktige signaler. Rusmiddelavhengige tilbys hjelp. Påstanden om at rusmiddelavhengige ikke tør oppsøke hjelpeapparatet fordi de frykter straff, stemmer dårlig overens med mine erfaringer.  Det som kan være til hinder for mange å søke nødvendig helsehjelp, er egenandeler hos fastleger og poliklinikker i spesialisthelsetjenesten.

En stor gruppe bruker illegale rusmidler uten å være avhengige. Det ville det være merksnodig om slik bruk skulle henvises til helsetjenesten, da selve bruken av rusmidler ikke er en sykdom.

Dersom Norge ved innføring av reformen fortsetter å beslaglegge brukerdoser, er det et paradoks at vi på den ene siden fratar langtkomne rusmiddelavhengige brukerdoser, mens man samtidig legger til rette for sprøyterom, utdeling av brukerutstyr m.m. Det er verd å merke seg at i Portugal blir folk fortsatt straffet, dersom de blir tatt med stoff som overstiger brukerdosene.

Potensielle endringer ved «Portugalmodellen» og en avkriminalisering
Jeg har vanskelig for å se at Portugalmodellen og en avkriminalisering i seg selv, vil revolusjonere rusmiddelomsorgen. Endringer ved overføring fra justis til helse kan ovenfor den enkelte i beste fall bety:

  • bortfall av bøter
  • slippe å få registrert brukerdoser på vandelen
  • forhåpentligvis mindre stigmatisering

Som ansatt innenfor rusfeltet, og som pårørende, har jeg erfart at disse bøtene har hatt liten eller ingen effekt i endring av folks rusmiddelvaner. Bøter bidrar oftest heller til større og flere problemer. Det blir ofte en økende gjelds- og fattigdomsproblematikk. Mange pårørende  betaler disse bøtene for sine nærmeste som igjen legger ytterligere stein til byrden.

Hvorvidt en avkriminalisering i tråd med Portugalmodellen vil gi bedre helsemessige endringer og/eller endringer i folks rusmiddelvaner, gjenstår å se.

Skriv ut

Skriv en kommentar