Minst ti ulike rehabiliteringsopphold gir meg et godt grunnlag til si noe om hva som kjennetegner de beste rusbehandlerne. Er det dem med brukererfaring, fete utdannelser eller dem som bare er en ålreit person?

Av Trond-Arne Ausdal, proLAR – Nasjonalt forbund for folk i LAR
Dato: 18.november 2017

Jeg må først begynne med å si at dette ikke er annet enn mine personlige opplevelser og erfaringer, og jeg har ingen reell utdannelse eller annen kompetanse som skulle tilsi at jeg vet mer om dette enn andre, annet enn at jeg har vært på minst ti forskjellige rehab-er.

De lærde
Selv om kunnskap er en godt ting på alle områder, også i rusbehandling, kommer man ikke særlig langt med det alene. Spesielt irriterende kan de være de som kommer rett fra skolebenken og som ikke klarer å ta en eneste avgjørelse på egen hånd, men som må gå og spørre for å være helt sikker. Som regel sier de for enkelhets skyld nei, og gjør man det, legger man grunnlaget for en dårlig dynamikk. Regel nummer en for en ansatt på en rehab er å være rimelig. Bruk vettet og vær fornuftig. Still deg dette spørsmålet: Hva skjer hvis jeg sier ja til dette. Hvis svaret blir noe annet enn at 1. Tredje verdenskrig vil begynne, eller 2. Noen kommer til å bli drept, så kan du trygt si ja.

Mennesker som bruker illegale rusmidler er som regel voksne mennesker. De trenger hjelp til å slutte å bruke illegale rusmidler, ikke å bli et overmenneske.

Er rusbehandleren godt utdannet, er det etter mine erfaringer også en stor sjanse for at de blir sittende inne på kontorer ol, og har liten kontakt med pasientene, og akkurat det er en viktig suksessfaktor: For å være en god rusbehandler må du snakke med pasientene og være der de er. Det gjør man ikke på et eller annet kontor. Sitter du på et kontor hele forbanna tiden, så gjør du ikke jobben din. Jobben til en rusbehandler er å være et medmenneske, en slags veileder, eller … ikke veileder per se, men en som går ved siden av rusbrukeren på den lange kronglete veien mot et bedre liv (hva det bedre livet er, er det brukeren selv som skal bestemme).

Å være et godt, medmenneskelig og forståelsesfullt menneske trumfer det meste av hvilken utdannelse du måtte ha. Man blir ikke rusfri gjennom boklig lærdom. Det kan selvfølgelig hjelpe, men aller viktigst er altså at du rett og slett er en likandes person. Er den personen du er, en person du selv hadde likt å omgås? Er svaret på det nei, så gjør du noe galt.

Vikarene/de ufaglærte:
Vikarer kan være begge deler, både gode og dårlige rusbehandlere. God, hvis du som nevnt ovenfor er en ålreit person, og dårlig, hvis du er en urimelig regelrytter. Jeg har erfaringer fra begge leirer. På den ene siden har du de usikre ufaglærte som enten er fullstendig urimelige og har med seg usunne og til tider grusomme holdninger om mennesker som bruker illegale rusmidler, hjemmefra – de er dårlige rusbehandlere. De har en tendens til enten å være urimelige, eller så klarer de ikke å ta en eneste avgjørelse selv, og må spørre noen andre om den minste ting.

På den andre siden har vi de greie folkene. Det er de som ikke har fordommer og som behandler rusbrukerne som medmennesker. Gjør du det blir du godt likt, og blir du godt likt, gjør du som regel en god jobb.

Å være støttespiller
Årsakene bak disse mekanismene; hvorfor du skal være en ålreit person, et medmenneske, en slags venn og at du skal være rimelig – kort og godt et ålreit menneske, er ganske enkel. Veien til rusfrihet og et bedre liv er en kronglete vei det er vanskelig å ta alene. Skal man få til det, trenger man støttespillere, og det er det som er jobben til en rusbehandler; nettopp å være denne støttespilleren. Klarer man å bli godt likt, og underforstått det, er et medmenneske og en samarbeidspartner, er forholdene så nært optimale som de kan bli. Først da er grunnlaget lagt for endring.

Man skal samarbeide. Rusbrukeren må selvsagt ta den grove jobben, men den blir mye lettere, og man blir mye mer motivert til å gjøre den, hvis den personen man har å forholde seg til er en man liker; en man opplever at vil ens beste, en man kan prate med og kan stole på. Da føler vi som rusbrukere at vi spiller på lag. Er du urimelig og driver med regelrytteri; simpelthen er vanskelig, vil det motsatte skje. Da vil vi oppleve at vi spiller på hvert vårt lag, og det er en dårlig oppskrift på hvordan man hjelper noen med å bli rusfrie.

Kort fortalt og forenklet skal forholdet mellom rusbrukeren og rusbehandleren være likt slik alle gode forhold er, det være seg forelder-barn eller parforhold. Man kommer ingen vei med overdreven autoritet og robotaktig fremtreden. En rusbruker er et menneske og trenger støtte og kjærlighet, ikke trusler om straff og straff. Hvordan ville du behandlet barna dine om du ville at de skulle gjøre en endring? Ganske likt skal du behandle pasienten. Du ville kanskje satt det på prøve og utfordret det – det er greit – men i bunnen skal det ligge respekt og forståelse. Ikke la det, som det dessverre så ofte blir, en kamp mellom deg og de. Det skal være et samarbeid.

Dilemma om grenser
”(…) å jobbe med en rusbruker på en rusinstitusjon burde ikke være forskjellig fra hvordan man jobber med eldre mennesker eller barn i henholdsvis et pleiehjem eller skole og barnehage.” Heri ligger dessverre også et dilemma. Rusbrukeren er ikke barnet ditt, og du skal selvsagt sette grenser for hvor personlig det blir. Jeg tror til og med det finnes prosedyrer for den slags, men min opplevelse og erfaring er at det ikke trenger å være et problem. Det er fullt mulig å ha et forståelsesfullt og støttende forhold til pasientene sine, uten å la det blir for intimt og personlig. Min erfaring gjennom minst ti rehabopphold er at de beste rusbehandlerne er de menneskene man liker, overfor hvem det finnes en gjensidig respekt og som man opplever at vil ens beste og behandler en på en rimelig og fornuftig måte. Å gjøre det trenger absolutt ikke å gå akkord med dine private intimgrenser.

Husk at å jobbe med rus er å jobbe med mennesker, og å jobbe med en rusbruker på en rusinstitusjon burde ikke være forskjellig fra hvordan man jobber med eldre mennesker eller barn i henholdsvis et pleiehjem eller skole og barnehage. De er alle mennesker og har de samme menneskelige behovene, som det skal være fullt mulig å bidra til å dekke uten at man, for å si det på godt norsk, «tar jobben med seg hjem.»

Rusbehandlere med brukererfaring – erfaringskonsulenter.
Vær en kul erfaringskonsulent. Disse kan både være veldig gode og veldig dårlige. Det hele avhenger av hvilke mennesketyper de er. Var du et rasshøl når du ruset deg, er sjansen stor for at du er et rasshøl i bunn og grunn. I så fall vil du bli en dårlig rusbehandler.

Man kommen ingen, jeg gjentar INGEN, vei med ruserfaring alene. Min erfaring er at den bare fungerer som en bonus for eventuelle andre fordeler du måtte ha (være en ålreit person, utdannelse). Den største faren forbundet med å ansette folk med brukererfaring er likevel denne: De kan være svært snevre i sine syn på både rus og behandling.

Det er ikke til å stikke under stol at visse behandlingsfilosofier stimulerer til misjonering – «recovering addicts/addicts in recovery» som har som mål å spre sin filosofi.  Og det er her faren ligger: Noen – ikke alle – kan være svært bastante i sine meninger. Slik gjør du det (altså på samme måte som erfaringskonsulenten). Alle andre måter vil dytte deg utfor stupet. Skal man ha jobb på en behandlingsinstitusjon som såkalt erfaringskonsulent, er det av ytterste viktighet at vedkommende er åpen, inkluderende og respekterende. Er man ikke det, er det et stort problem.

Et annet ankepunkt med erfaringskonsulenter, og som kan gjøre dette mer ille, er den innvirkningen de selvfølgelig vil ha på andre ansatte, som ikke har brukererfaring. Det har jeg selv vært offer for flere enn bare en gang. Å lytte til en bruker som forteller om sin endeløse suksess – «før var jeg beintung narkoman, men nå, takket være dette fantastiske redskapet, har jeg klart å bli rusfri» – kan ha en inngripende effekt på de andre ansatte. Dette igjen kan føre til at pasientene blir stilt uforholdsmessige krav til – han klarte det jo på den måten, da må vel du klare det samme? Det kan også føre til at de ansatte, grunnet erfaringskonsulentens misjonering, mer eller mindre presser de andre pasientene i den samme retningen som den erfaringskonsulenten har gått. Det er ikke bra.

Man kan si, med andre ord, at en som har brukererfaring bare stiller sterkt hvis han eller hun i tillegg har enten en utdannelse, eller hvis han eller hun er et ålreit og åpent menneske. Er disse tingene på plass, kan en med ruserfaring for mange være en stor betryggelse. Mange opplever at det er lettere og at de får mer ut av å snakke med en som har «gått veien før». En erfaringskonsulent, hvis han eller hun er åpen og forståelsesfull og respekterer at «min erfaring er min erfaring og trenger ikke gjelde for alle andre», kan være en av de beste rusbehandlerne som finnes. En som brukerne kan forholde seg til på en god måte og som kan skape håp.

Så hva kjennetegner en god rusbehandler?
Vel. Det var det. Da gjenstår det bare å oppsummere hvilke egenskaper som kjennetegner en god rusbehandler (jeg understreker nok en gang at dette er mine egne meninger):

  1. Det viktigste en rusbehandler kan gjøre, eller snarere være, er en ålreit person. Er rusbehandleren en person man liker å omgås, som ikke dømmer, som inkluderer, er grei å prate med, som virker forståelsesfull osv. så er sjansen stor for at han eller hun vil bli godt likt og derfor være til stor hjelp for pasienten i hans eller hennes rusbehandling – vei mot et bedre liv, slik pasienten selv ønsker det.
  2. Respekt. En god rusbehandler behandler pasientene sine med respekt og opptrer på lik linje med pasientene – ikke «oss» og «dem». Vi er begge mennesker. Den eneste forskjellen er at vi har brukt illegale rusmidler. Det er en liten forskjell, og man behandler ikke folk totalt ulikt av den grunn. Hvordan behandler du folk som røyker sigaretter? Ganske likt? Sånn skal du behandle ruspasientene.
  3. Være rimelig. En god rusbehandler kjennetegnes ved at han eller hun er rimelig. Med det mener jeg at de behandler pasientene sine som voksne mennesker. Spør de om en enkel ting, så sier man ikke «nei» bare for å si «nei». Det ville vært urimelig. Dessverre oppstår det ofte på en rehab en merkelig dynamikk, som går ut på noe sånt som dette: «Du er i rusbehandling. Det betyr at du har brukt illegale rusmidler. Det er ulovlig, og derfor skal du straffes litt. Du skal i hvert fall ikke ha det for lett. Har man gjort noe så dumt, skal det koste å klatre ut av det. Og alle vet, at hadde du fått dure på som du ville, ville det gått veldig, veldig galt. Det er bare å se på forhistorien din for å finne bevis på det. På grunn av alt dette sier jeg nei til alt du spør om. Kan man svare nei på noe, så gjør jeg det.» En god rusbehandler tenker ikke slik. Selv om nok de færreste rusbehandlere tenker disse tankene bevisst, blir de like fullt tenkt. Det er en innarbeidet greie, som pasientene selv ofte er delaktige i – de har i likhet med alle andre fått inn med morsmelka at «drugs are bad». Det er dumt, og gjør man det, har man gjort noe galt. Da kan man ikke forvente seg annet enn straff. En god rusbehandler er rimelig. Og en god rusbehandler er ikke vanskelig. Rusbehandling handler om å få bukt med de rusproblemene pasienten har og gi den enkelte et så godt liv som mulig. En god rusbehandler blander seg ikke inn i ting som ikke har noen sammenheng med disse. Hvis pasienten vil gå i butikken, se seg en film, gå på Rema 100 i plassen for Rimi, så har ikke det noe med verken rusfrihet eller et godt liv å gjøre. Derfor vil bare de vanskelige og urimelige rusbehandlerne blande seg opp i dette og sette foten ned. Vennligst ikke gjør det. Vi er voksne, og det er rusproblemene vi trenger hjelp til. Ikke alt annet.
  4. Vær åpen og ikke-dømmende. Ikke døm pasientene fordi de ikke lever slik du syns de burde gjøre det, eller fordi de vil noe annet enn deg. Pasienten har rett til å ha egne meninger og til å gjøre egne valg. Er jeg f.eks. i LAR, så er det sannsynligvis fordi jeg ser det som det beste alternativet for meg. Det syns jeg at jeg skal få lov til, uten hele tiden å måtte forsvare valget jeg har tatt.

Vel. Kort fortalt kommer man ganske godt ut av det ved å behandle pasientene som medmennesker. Behandle dem med respekt og opptre rimelig, ikke vanskelig. Gjør du det er du langt på vei en god rusbehandler.

Å jobbe med rus på en rusinstitusjon er å jobbe med mennesker. Andre steder man jobber med mennesker kan f.eks. være et pleiehjem, eldrehjem, barnehage, skole, sykehjem og sykehus. Og alle disse stedene jobber man som regel med brukerne på en fin måte: Man er der for å hjelpe, være et medmenneske; støttende og respekterende. Dessverre har det å jobbe på en rusinstitusjon blitt noe annet, fått noe ekstra ved seg. Der skal man ikke bare hjelpe. Nei, der skal man kontrollere og bestemme over (og der folk får makt over andre helt uten grunn, kan det fort utvikle seg til det urimelige).

Sånn burde det ikke være. På et sykehus eller et sykehjem er man syk og trenger hjelp. Det er man på en rusinstitusjon også – man trenger hjelp til å komme seg videre. Hvordan har det seg da at måten man jobber på og behandler brukerne på, plutselig blir så forskjellig i det man beveger seg inn på en rusinstitusjon?

Hva syns du? Er jeg inne på noe eller snakker jeg bare tull?

Les mer fra Trond-Arne i bloggen hans, Apropdop: apropos dop – www.aprodop.wordpress.com

Skriv ut

En kommentar til “Den gode rusbehandleren”

  1. Katinka Eriksen sier:

    Jeg synes det er veldig godt det du skriver. Jeg tenker også at det viktigste i møtet med mennesker er å ha respekt for den andres ståsted, og ikke komme med råd om du ikke inviteres til dette av den andre. Jeg tar med meg det du skriver og fortsetter min jobb i møte med mennesker som ønsker endring:)

Skriv en kommentar