Rapperen Endless måtte nå bunnen tre ganger før han klarte å snu livet i riktig retning. – Det aller vanskeligste er å finne ut av hvem du er når du ikke ruser deg. Hvis du ikke har noen til å veilede deg i den rusfrie tilværelsen, så blir den veldig skummel, sier Mikael Nyhus.

TEKST & FOTO: HANNE CHRISTIANSEN

– På akkurat denne benken har jeg festet.

Mikael Nyhus smiler forsiktig. Ser seg om etter detaljer i Sofienbergparken som kan fylle ut bruddstykket fra tiden han for lengst har lagt bak seg.

Minnene er ikke alltid til å stole på. En blanding av rus og fortrengelse har gjort hukommelsen fragmentert.

Men han vet hva det gikk i.

– Det var ikke snakk om et par glass hvitvin, for å si det sånn.

 Undergrunnsstjerne

Det var før han ble kjent for mange som Endless, en rapper med godt over 30.000 månedlige lyttere på Spotify og fire egenproduserte album i diskografien.

Før han ble stoppet på gata av unge gutter som hadde hørt låtene hans og følt seg sett. Som ville takke ham for at han tør å sette ord på de vanskeligste følelsene.

– Jeg hadde allerede begynt å slå gjennom da ting virkelig begynte å gå galt, forteller 28-åringen.

– Jeg visste at 11-åringer hørte på låtene mine. I bakhodet tenkte jeg alltid, ‘hva hvis jeg står der rusa en dag, eller er i ferd med å kjøpe meg noe dop, også kommer det en liten kid bort for å snakke med meg. Det kan bare ikke skje.’

 Umulig utgangspunkt

 At Nyhus skulle samle styrke nok til å unngå at det endte slik, var ikke alltid gitt. Mange vil si han hadde et umulig utgangspunkt.

Selv liker han ikke å fokusere for mye på det negative. Men det er ikke til å komme unna at det kunne gått langt verre med en gutt som vokste opp omgitt av tung rusavhengighet, vold og grov mobbing.

 – Jeg stakk ofte av, sto på rollerblades ned til Aker Brygge som syvåring, minnes han.

– Livet var alltid ganske grenseløst. Jeg lot meg bare flyte med.

 Briljerte

 Til tross for at han røyket sin første joint da han var knapt 12 år, klarte Nyhus seg i mange år bra. Han pushet grenser, men lagde også musikk – fikk til ting.

I begynnelsen av 20-årene fikk han seg jobb som telefonselger og oppdaget at han hadde talent: På sitt beste kunne han omsette for opp mot 150.000 kroner på en dag.

Mikael i studio 15 år gammel

– Jeg kjøpte meg leilighet og bil, ble månedens ansatt. Men plutselig hadde jeg også råd til alt dopet jeg kunne ønske meg. Jeg hadde null struktur, og etter hvert begynte det å skli helt ut.

Det begynte med skulking, så lengre sykmeldinger. Da han begynte å “knaske Rivotril” – beroligende piller – bikket det over.

– Jeg gikk fra å ruse meg på fest i helgene til å gi totalt faen, forteller han.

 Vendepunktet

 Før Nyhus klarte å snu, måtte han helt ned til bunnen. Flere ganger.

Jeg ble gjenopplivet tre ganger før jeg sjekket inn på rehabilitering, sier han og trekker en tjukk ullhals ned over den tatoverte nakken.

Den siste gangen segnet han om på gulvet til moren, og var erklært klinisk død i flere minutter før ambulansepersonellet, på siste forsøk, fikk liv i ham igjen.

Grunnen til at det skjedde hos mamma var nok at jeg følte meg trygg der. Fordi hun drakk, så jeg trengte ikke å skamme meg for å være rusa, sier Nyhus, som påpeker at han aldri selv har drukket mye. Fortsatt tåler han ikke å være rundt fulle folk.

Sparte på det viktigste

 Han tilbrakte to uker på avrusning, og var sikker på at han var blitt nykter. Det tok ikke mange uker før illusjonen brast, og han lot seg overtale av moren til å søke plass på Frelsesarmeens Behandlingstun i Fetsund.

Noen måneder senere fikk jeg brev i posten om at jeg snart skulle få sjekke inn. Det er smart å si til en narkoman, sier han og flirer.

Jeg måtte jo avslutte med et brak.

Den siste destruktive runddansen raserte det meste av det Nyhus hadde igjen av materielle eiendeler. Da han sjekket inn på rehabilitering i juni i 2014, sto kun studioet og kattene tilbake.

Det var som om jeg kvittet meg med alt det gamle og ryddet unna det som betydde noe, før jeg begynte helt på nytt. Å vite at musikken og kattene ventet på meg når jeg kom hjem igjen, det ga en boost.

Fant tilhørighet

Veien tilbake til et rusfritt liv bearbeidet han på albumet Oppstandelsen, som kom i 2016.

Endless, Vinny og Petter Nyquist i anledning en konsert på Musikkens Dag i Oslo.

På låten ‘God Natt’ rapper han:

 “Den her går ut til alle venna jeg har mista / For mange venner jeg har kryssa av på lista / Skulle ønske de visste hva de gikk glipp av / Hvor fin solnedgangen er når man er nyktra.”

– Jeg måtte kutte nesten alle gamle relasjoner for å komme meg videre, forteller han.

Han tilbrakte nesten 20 måneder på rehabilitering, sammen med rundt 30 andre rusavhengige. Det ga mulighet til å knytte nye, viktige bånd.

Det er det stedet jeg har bodd lengst alene. Og det er også første gang jeg har følt at jeg var “inne” et sted, og ikke bare en veldig god infiltrator.

Han er takknemlig for at han kunne være der så lenge.

Jeg fikk tid til å bli trygg på de rundt meg, tillate å la meg gjenoppbygges og åpne meg opp. Kjenne på kjærligheten. Det var kanskje ikke før jeg hadde vært der i seks måneder, at jeg kjente at jeg faktisk ville være der. Det tar tid å lære seg.

Underveis i oppholdet fikk han reise rundt i landet og spille hip hop-konserter. Musikken har vært et viktig holdepunkt.

Å ha noe å dyrke, også etter at jeg kom ut, har vært avgjørende. Jeg har fått lov til å fordype meg i lidenskapen min og lære det jeg vil, fordi jeg vil.

Varige bånd

 Å bli rusfri er en reise. Å forbli nykter er en helt annen.

Det aller vanskeligste er å finne ut av hvem du er når du ikke ruser deg. Når nesten alle opplevelsene i livet ditt på en eller annen måte er knyttet til rus, er det en utfordring å plutselig skulle forholde seg til de nye inntrykkene uten rusen.

For Nyhus har personalet på klinikken fortsatt å spille en sentral rolle.

– Hvis du ikke har noen til å veilede deg i den rusfrie tilværelsen, så blir den veldig skummel, sier han og understreker at ettervernet er uhyre viktig:

Jeg har fortsatt faste ukentlige avtaler med oppfølging og terapi. Du kan bare ikke bli stående der alene uten noe å holde fast i.

Ble rusfrie sammen

 

Mikael og moren Ann Helen Nyhus.

Den største motivasjonen for å snu ting rundt kom likevel hjemmefra.

Mens jeg var på rehabilitering spilte jeg en stor konsert på Chateau Neuf i Oslo. Etterpå traff jeg mamma og pappa bak scenen. Mamma hadde et glass vann i hånda. Jeg spurte om hun ikke skulle ha seg en øl – hun tok seg jo alltid en øl. Da svarte hun at hun ikke hadde drukket på tre dager. Den følelsen det ga, kan faktisk ikke beskrives.

 I dag bor han på gård i Lørenskog med kjæresten, kattene og en hund. Han holder foredrag om erfaringene sine og drømmer om å leve av musikken.

Forholdet til moren – som fortsatt er edru, selv etter å ha gått gjennom cellegiftbehandling mot brystkreft – har aldri vært bedre.

Mamma er mitt favorittmenneske, sier han og viser stolt frem en tatovering dedikert til henne.

Det er lite som vitner om at Nyhus bærer på nag eller vonde følelser. Offerrollen har han aldri vært interessert i å spille.

Jeg har aldri skyldt på mamma. Og nå vet jeg jo hva rusen gjør med deg, så jeg forstår hva hun gikk gjennom.

Mer enn tre år etter at han ble rusfri, er han ikke i tvil om hva som har vært den viktigste lærdommen.

At jeg er et veldig bra menneske. Jeg har gjort mye dumt og tatt mange dumme valg, men jeg vet at kjernen min er god.

Skriv ut

Skriv en kommentar