- Velferdsetaten foreslår å legge ned Blindernveien Rehabiliteringssenter og dermed fjerne det eneste tilrettelagte botilbudet for LAR-pasienter i Oslo, skriver Jan-Erik Tørres i dette debattinnlegget. Foto: Privat/Bianca Thune

Ingen rusfrie bo-tilbud for LAR-pasienter i Oslo?

Om foreslått nedleggelse av Blindern Rehabiliteringssenter - og hvorfor dette er å nedprioritere en hel pasientgruppe.

Blindernveien Rehabiliteringssenter er et kommunalt botilbud spesielt tilrettelagt for pasienter i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) i Oslo, organisert i Velferdsetaten. Her tilbys døgnopphold til pasienter etter rusbehandling som et ledd i en langvarig rehabilitering og etterbehandling. Dette fordi mange trenger videre oppfølging utover selve rusbehandlingen før de er klare til å flytte inn i egen bolig etter mange års rustilværelse.

Stedet gir trygge rammer over tid og det er åpent for en individuell vurdering av botid alt etter hvilke utfordringer den enkelte beboer har. Det tilbys også en form for ettervern i form av såkalt ”dagplass”. Dette kan fungere som et sikkerhetsnett hvor tidligere beboere kan komme og snakke med ansatte som kjenner den enkelte og som man derfor naturligvis er trygge på, og også komme til fellesmåltider etc.

Det er også mulig å få kortere stabiliseringsopphold dersom livet i egen bolig viser seg å bli for vanskelig.

Velferdsetaten har nå uttalt at det ikke lenger er nødvendig med et slikt tilrettelagt tilbud og Blindernveien Rehabiliteringssenter foreslås nå nedlagt. Begrunnelsen skal være at det allerede finnes tilstrekkelig med tilbud for akkurat denne gruppen.

Jeg vil utfordre leder i Velferdsetaten, Lilleba Fauske, til å vise til tilsvarende tilbud i Oslo som dekker det behovet som Blindernveien Rehabiliteringssenter i dag fyller. Det finnes nemlig ikke.

Jeg vil nedenfor redegjøre for hvorfor jeg mener en nedleggelse / endring av mandat for Blindernveien Rehabiliteringssenter i ytterste konsekvens vil kunne få fatale konsekvenser og gjøre at flere års egeninnsats og oppnådde mål settes på spill og i praksis er en direkte nedprioritering av en allerede utsatt og sårbar gruppe.

Strategidokument

Velferdsetaten i Oslo har lansert strategidokument for perioden 2016-2020. Dette dokumentet inneholder flere prisverdige tiltak for russektoren som økt satsning på lavterskeltilbud, flere tilrettelagte boliger, samt vyer om såkalt "reell brukermedvirkning". Ved første gjennomlesning virker dette tilforlatelig og oppløftende. Ved nærmere ettertanke er det et strategidokument med flere selvmotsigelser.

At det satses på bedre lavterskeltilbud er utelukkende en god ting. Det trengs. Likeledes er det å satse på flere boliger med tilrettelagt oppfølging, også isolert sett en god ting. Men tilbudene kan ikke, og må ikke ses isolert! De må ses i sammenheng som en del av en helhet.

Helthetlig tilbud?

Lilleba Fauske skriver i sitt innlegg i april 2016 i forbindelse med den foreslåtte oppsigelsen av avtalen om kjøp av plasser på Østråt som drives av Blåkors, at hun representerer Velferdsetatens virkelighetsbilde. Dette virkelighetsbilde stemmer ikke overens med brukernes virkelighetsbilde. Fauske forteller videre at etaten har 690 sengeplasser, men tier om hvordan disse er fordelt mellom f eks de forskjellige lavterskeltilbudene og rusfrie rehabiliteringstilbud.

Hun sier videre i tilfellet Østråt, noe som jeg mener er overførbart til den foreslåtte nedleggelsen av Blindernveien Rehabiliteringssenter, at dette ikke er snakk om å nedprioritere en utsatt gruppe. Men det er nettopp det Fauske gjør ved å foreslå å avvikle Blindernveien Rehabiliteringssenter. Det vil være å ta bort mange av trinnene midt i det jeg vil kalle ”behandlingsstigen”. Selvmotsigelsen i strategidokumentet blir altså så altfor tydelig når disse isolert sett prisverdige tiltakene ses i lys av at Blindernveien Rehabiliteringssenter skal nedlegges i sin nåværende form og omorganiseres fra å være tilrettelagt rusfritt botilbud for LAR brukere, til ordinært lavterskel botilbud uten krav om rusfrihet.

Fauske sier at det er hennes oppgave å se helheten. Da fremstår det som merkelig at hun vil legge ned et tilbud som Blindernveien Rehabiliteringssenter som er med på å gjøre denne helheten bedre.

Når nå Blindern Rehabiliteringssenter er foreslått nedlagt, og Lassoløkka skal flytte inn i lokalene, og Thereses hus inn i de gamle lokalene til Lassoløkka, fjernes det eneste rusfrie botilbudet til LAR pasienter i Oslo.

At en annen institusjon, Haugenstua, fikk nytt mandat for en tid tilbake og jobber mot å nærme seg Blindernveien Rehabiliteringssenter, anses ikke som et gyldig argument for nedleggelse. Det er vesentlige forskjeller mellom Blindernveien Rehabiliteringssenter og Haugenstua. Haugenstua har ikke personale på jobb på kveld og i helger. Det er ansatt vektere som erstatning for sosialfaglig ansatte.

Det i seg selv er sterkt kritikkverdig og vanskelig å forstå, hvis man da ikke tar på seg de økonomiske brillene. Etaten sparer penger på å ha en vekter som kommer innom en gang i blant til fordel for å ha sosialfaglig personale på jobb som faktisk kan gjøre en jobb for dem som bor der. Det burde ikke være nødvendig å minne om at de fleste av oss har et problematisk forhold til vektere fra før. Det er respektløst overfor brukergruppen. Pasienter/beboere som har ruset seg i mange år, trenger hjelp fra kvalifiserte ansatte som de har en trygg relasjon til.

Som nevnt er begrunnelsen for å legge ned Blindernveien Rehabiliteringssenter, at det angivelig ikke skal være behov for et eget tilrettelagt botilbud for LAR-pasienter da denne gruppen allerede har tilstrekkelig med tilbud. Fauske fremholder videre at å styrke rusomsorgen i Oslo ikke innebærer å øke antall rehabiliteringsplasser og begrunner dette med antall kalde sengedøgn.

Men det er hvert fall ikke forenlig med en styrking av rusomsorgen å legge ned det eneste rusfrie botilbudet for LAR pasienter i Oslo. Ikke bare mister denne gruppen dette tilbudet men alle som bor der i dag og tidligere beboere mister med et pennestrøk, også det ettervernet de har.

Å si at behovet som i dag dekkes av å kunne bo på Blindernveien Rehabiliteringssenter med ettervern, skal dekkes inn av oppfølging i egen bolig, blir derfor absurd. Dette er å kaste blår i øynene på både brukere og politikere.

Trenger mer enn oppbevaring  

En fortsatt upublisert studie «Severe trauma among substance users in opioid maintenance treatment: users’ assessment of worst trauma and clinical assessment of PTSD» av psykolog Ragnhild Kjøsnes m.fl., viser at dette er en pasientgruppe med store utfordringer.

Studien tok for seg 61 heroinavhengige i LAR behandling i Oslo. Nesten samtlige respondenter i studien opplyste å ha vært utsatt for gjentatte grove traumer og omtrent tre fjerdedeler hadde en mer eller mindre kronifisert PTSD diagnose.

Behandling av PTSD fordrer stabilitet, trygghet, gode relasjoner og oppfølging over lang tid, og det er derfor uforståelig at det foreslås å legge ned den eneste kommunale institusjonen, som i utgangspunktet er egnet til og ivareta nettopp denne pasientgruppen.

Ifølge strategidokumentet skal pasienter rett i egen bolig hvilket vil være svært uheldig for mange, som trenger lang og intensiv oppfølgning.

Det kanskje viktigste premisset for å jobbe med stabilisering av traumer for på sikt å bli klar for f. eks egen bolig, er nettopp stabile boforhold og trygghet. Flere i denne brukergruppen/målgruppen har ikke lært seg å bo, da de gjerne har flere års bostedsløshet i aktiv rus bak seg og/eller en barndom full av omsorgssvikt. Det å skulle bo alene etter avrusning eller behandling er for krevende for mange. De må i tillegg til alle «de nye» følelsene som dukker opp i rusfrihet, takle dem alene. Blir det for overveldende er veien til gatas «medisinering» kort og den rusfrie tilværelsen man har jobbet for en saga blott.

Å legge ned det eneste kommunale rusfrie botilbudet som tilbyr et trygt bofellesskap med oppfølging, vil føre til at en gruppe av psykisk belastede LAR-pasienter faller mellom alle stoler. Alternativet kan for den enkelte være å forbli i aktiv rus for å kunne benytte seg av Velferdsetatens øvrige omsorgstilbud.

Myndighetenes retningslinjer

I Nasjonale Retningslinjer for ROP- pasienter (rus og psykiske lidelser) redegjøres det for at mange ROP-pasienter ikke responderer vel på poliklinisk behandling. Ved utflytting til egen bolig vil det nettopp være poliklinisk behandling som vil være det eneste tilbudet, og man vil dermed ikke ha det trygge og forutsigbare miljøet som er en forutsetning for bedring. Videre understrekes viktigheten av å ha en rusfri arena, og med rusfri arena menes ikke medisinfri arena. Å måtte flytte ut i egen bolig uavhengig av om man er klar for det eller ikke, vil ofte innebære at den nye boligen blir alt annet enn en rusfri arena.

Kommunens ansvar er klar hva gjelder ROP pasienter. I retningslinjene fastslås det at personer med ROP lidelser trenger oppfølging over lang tid helst av personer / team med stor stabilitet. Blindernveien Rehabiliteringssenter sørger for en slik stabilitet.

Å satse på flere boliger på bekostning av døgnplasser er for å si det pent, misforstått. Svært mange er ikke er i stand til å fungere i egen bolig. Noen kanskje aldri, mens andre vil kunne fungere i egen bolig etter lengre opphold på en døgninstitusjon med stabilisering, botrening og oppfølging i egen hybel. Noen vil kun trenge et kortere opphold, mens andre vil trenge mye lengre tid. Det er mye som skal falle på plass før tidspunktet er riktig for å flytte inn i egen bolig. Dette avhenger naturligvis også av hvilket utgangspunkt man har. Mange har også flere mislykkede forsøk på å flytte i egen bolig bak seg. Som oftest etter press fra en institusjon eller NAV.

Brukermedvirkning i praksis

Det står i strategidokumentet fra Velferdsetaten, at det er viktig med "reell brukermedvirkning", og at rusavhengige og pårørende skal tas med i utformingen av tjenestene slik at tiltakene dekker brukernes egne behov. Ingen av oss brukere er blitt tatt med på råd og har således heller ikke vært med på utformingen av det tjenestetilbudet etaten skal tilby.

Avslutningsvis påstår Fauske også at det må være manglende kunnskap blant politikere som får dem til å sette likhetstegn mellom en styrking av rusomsorgen i Oslo, og antall institusjonsplasser av en type som ” har ledig kapasitet og en synkende etterspørsel”. Jeg vil snu det på hodet og si at det er Fauske som viser manglende forståelse og kunnskap ved å tro at det innebærer en styrking av rusomsorgen i Oslo å legge ned en hel institusjon for en utsatt gruppe. At denne gruppen er sårbar fremkommer med all tydelighet i det jeg har skrevet over. Dessuten ville den synkende etterspørselen vært motvirket dersom etaten mer aktivt hadde promotert tilbudet. Jeg vet av egen erfaring hvor dårlig etaten informerer om egne tilbud til spesialisthelsetjenesten og til potensielle beboere.

Trekk forslaget!

Velferdsetaten foreslår å legge ned Blindernveien Rehabiliteringssenter og dermed fjerne det eneste tilrettelagte botilbudet for LAR-pasienter i Oslo.  Ved å gjøre dette fratar de en utsatt gruppe pasienter et langvarig, trygt og stabilt botilbud nødvendig for varig bedring og endring. Dette vil på sikt skape enda flere problemer for dem det gjelder, og også føre til at mange ender opp tilbake i etatens omsorgstilbud. Å legge ned institusjonen er ikke å forbedre rusomsorgen i Oslo, men snarere å nedprioritere en hel gruppe utsatte pasienter.

Jeg kan ikke tro at etaten faktisk ønsker å stå for en slik nedprioritering, og oppfordrer derfor Velferdsetaten til å trekke forslaget om å legge ned Blindernveien Rehabiliteringssenter.

 

 

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse