Universitetsforlaget inviterte til debatt om myter og fakta om rusmiddelbruk og rusmidler da læreboken

Lærebok om rus- og avhengighetsbehandling

Nå foreligger den første læreboken for leger som videreutdanner seg innenfor russpesialitet.

Det var munter stemning da Universitetsforlaget lanserte fagboken Rus og avhengighet ført i pennen av nestorene i klinisk rusforskning og behandling, professor em. Jørg Mørland og professor em. Helge Waal. Teamet var myter og fakta om rusmiddelbruk og rusmidler, og debatten ble ledet av Universitetsforlagets Mariann Bakke.

Behandling av problematisk rusmiddelbruk har siden forfatterne av boken avla sin medisinske embetseksamen på midten av 1960-tallet, vandret mellom ulike fagfelt og metodisk tilnærming fra sosialfaglig tilnærming dominert av psykiatriens metoder via en tid der politisk, ideologisk og livssynsbasert sosialt arbeid dominerte til dagens situasjon der helsevesenets rolle og ansvar overfor behandling så vel som gruppen, har blitt betydelig betonet og forsterket.  


Jørg Mørland og Helge Waal. 

Rusmiddelproblemer håndteres hverken som en konsekvens av individuelt moralsk brist eller samfunnsmessige forhold. I dag søker man å integrere nevrobiologisk forskning og kunnskap i psykososial forståelse. Det gjenspeiler seg i Rus og avhengighet som presenterer en bio-psyko-sosial modell. Ifølge forfatterne Mørland og Waal, retter boken seg spesielt mot leger innen hovedspesialitet i rus- og avhengighetsmedisin, men ble det sagt; den vil også være interessant for andre faggrupper innen klinisk rusbehandling samt helse- og sosialfaglig arbeid og forskning.  

Både Mørland og Waal kan vise til en livslang karriere innen rusmiddelforskning og behandling, og kan begge tillate seg spark som for eksempel den offentlige debattens hang til overforenkling av rusmiddelproblematikken.

Professor emeritus i farmakologi, Jørg Mørland, pekte på at i debatten om at noen rusmidler som for eksempel kannabis, er mindre farligere enn for eksempel alkohol, er det irriterende som skjønner at det er dosen og bruksmønster som avgjør om et rusmiddel er farlig eller ikke.

Professor emeritus i psykiatri, Helge Waal, tok på sin side blant annet opp det irriterende kravet om at rusbehandlingens vellykkethet måles i rusfrihet. Han viste til at all behandling skaper bedring i en eller annen form, og påpekte at det er ingen andre helseområder man stiller tilsvarende krav til pasient og behandlingsenhet.

I debatten som fulgte om myter og fakta i rusfeltet avdekket at til tross for rusfeltets polariserte debattkultur, er det et felt der det hersker sterk konsensus om at det skjer mye godt rusarbeid i Norge, og at det trengs å gjøre mer.  Og både politiske aktivister, brukerrepresentanter, representanter fra lavterskel gatenære tiltak og spesialisthelsetjenesten, var vel forent i synet på problemområder og kunnskapsbehov.

Det er som Guri Spilhaug, leder for norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin (NFRAM), trakk fram stor enighet om at det er alkohol og ikke illegale rusmidler som er den største helseutfordringen.

Alle – i alle fall de som gjestet lanseringen, er som Ina Roll Spinnangr, styreleder i Foreningen tryggere ruspolitikk, viste til, enig om at substitusjonsbehandling er et gode.

Og alle er enig om at rusfeltet er ikke et felt der «one size fits all»; for Erik Torjussen fra A-Larm har ikke-medikamentbasert behandling vært det rette og det gjelder som han sa, for mange. Det likevel viktig at medikamentellbehandling er tilgjengelig for den gruppen som ønsker det.  

Torjussen pekte også på at de fleste avrusningene skjer ikke rusbehandlingen, men på sofaen hjemme eller innenfor somatikken og psykiatrien. Det er heller ikke illegale rusmidler og ungdom på drift som er framtidens utfordring, men alkohol og en stadig større gruppe eldre mennesker med andre alkoholvaner enn tidligere generasjoners aldrende befolkning.  

Kirsten Frigstad, leder for gateklinikken 24SJU og styreleder i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, valgte å fokusere på elefanten i rommet nemlig hvordan kriminalisering og stigma fører til et destruktivt liv for en ofte allerede utsatt gruppe.

Det gjør seg gjeldende i håndtering av gruppen og selv om mennesker med stoffproblemer har fått pasientstatus, er det et faktum at det er en lang vei å gå før de møter et fordomsfritt helsevesen. Og det er ikke en myte at stigma og fordommer også forekommer i tiltak innenfor rusfeltet.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse