Atle Mørk Akselsen vokste opp i fosterhjem, og flyttet for seg selv som attenåring. Det har gått bra fordi i tillegg til å ha et godt forhold til fosterfamilien, fikk han ettervern fra han flyttet. Foto: Geir Mogen

Står igjen alene etter barnevernsoppfølging

De fleste ettervernstiltak i barnevernet avsluttes før den unge er ute av tenårene. 

– Det generelle bildet er at dette er en av velferdsstatens mest utsatte grupper. Forskning fra Nova finner at disse unge voksne klarer seg dårligere enn andre på noen viktige områder når de flytter ut. De har dårligere tilknytning til arbeidslivet, de har lavere utdanningsnivå. De tjener mindre, og de har større sjanse for å bli NAV-klienter, sier barnevernsekspert og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Jan Storø.

For selv om de færreste av oss ser tilbake på vårt 18 år gamle selv som voksne, men heller på tiden som en overgangsfase, er realiteten for mange som vokser opp under offentlig omsorg at man blir nødt til å droppe hele overgangstiden og trå rett ut i voksenlivet.

– De aller fleste andre klarer seg gjennom den overgangen, og det er mye fordi man har tilgang på støtte, man har hatt en grei barndom, og man er kanskje allerede i gang med utdanningen. De som har vokst opp under barnevernets omsorg mangler en del av disse tingene. De har hatt en vanskelig oppvekst og de har kanskje flyttet mye, med negative virkninger for skolegangen og det sosiale livet. Barnevernsbarn flytter tidligere enn andre, og det å brått skulle klare seg helt selv kan være veldig brutalt. I mange tilfeller flytter man dessuten rett ut fra institusjon med personale, andre beboere og felles middag.

For at flere skal klare seg bra, er det tre ting som gjelder, mener forskeren; hva som skjer før, under og etter. At de unge forberedes på voksenlivet før de er myndige, at de får tilbud om støtte i tiden rundt utflyttingen og at riktige, nødvendige tiltak opprettholdes når de har flyttet.

– Når de flytter ut, er det viktig at de får tilbud om støtte. Når man spør, sier de fleste barneverntjenester at det gjør de. Men så ser man at det er mange unge som sier at det ikke ble sånn de ville. Det er noe i forhandlingsprosessen rundt hvordan det skal gjøres som ikke alltid fungerer.

Ville ikke ha ettervern

Atle Mørk Akselsen vokste opp i fosterhjem, og flyttet for seg selv som attenåring. Tiden før han skulle flytte var preget av en blanding av usikkerhet og det ganske naturlige ønsket om å komme ut og opp på egne, selvstendige ben.

– Jeg var veldig opptatt av å skulle flytte for meg selv. Det var en stor ting for meg. Det var en veldig usikker periode. Skal jeg flytte? Hvem er det som kommer til å stå ved min side da? Forventningene mine handlet om det å ha noen å kunne lene seg på.

Atle er en av de som har klart seg bra. Han er utdannet elektriker, men tar i dag opp fag og skal studere barnevern. Han er erfaringskonsulent og styremedlem i Landsforeningen for barnevernsbarn og jobber ved siden av skolen. I tillegg til å ha et godt forhold til fosterfamilien, fikk Atle ettervern fra han flyttet. Han forteller at det har vært med på å gi den støtten og de dyttene han har trengt til å gjøre alt fra å tørre å snakke for mennesker, til å søke skoleplass.

– Ettervern har betydd veldig mye. Det har jo skjedd ting siden jeg ble 18. Det har skjedd ting i relasjonene mine, og med ettervern har jeg en trygghet i bunnen som er veldig viktig. Bare følelsen av trygghet gjør alt så mye enklere. Dessuten får jeg den profesjonelle veiledningen som jeg ikke kunne fått av familie eller venner. Når du er 18, tenker du at du skal fort ut og starte på egne bein, men i ettertid verdsetter du støtteapparatet så mye mer.

– Når man er 18, er man også usikker på relasjonene man har. Har man med seg en saksbehandler man har hatt før, vet man at «deg har jeg uansett». Jeg har jo mine tilbakefall innimellom. Jeg trenger noen å prate med, og da er ettervern godt å ha. Det er så mye som kommer med det voksne liv, sier Atle.

Men som med mange andre var ikke ettervern noe han ønsket seg da han avsluttet tenårene. – Jeg tenkte jo selv at ettervern er noe jeg aldri kommer til å ha bruk for. Men jeg vil gjerne ha dette så lenge som mulig. Jeg tenkte at jeg ville ha økonomisk støtte, men nå handler det jo ikke om det i det hele tatt. Nå kvier jeg meg for å avslutte. Når du blir eldre, ser du realitetene klarere, og at du trenger hjelp fortsatt. Da jeg var 18 føltes det litt teit å være på ettervern, sier Atle.

Mange takker nei

Ifølge Storø er det ikke uvanlig å takke nei til ettervern og senere angre. I dagens barnevernslov står det at barnevernet har plikt til å spørre om den unge trenger ettervern etter myndighetsalder og fram til fylte 23 år. Et opphør av tiltaket eller avslag på søknad om tiltak skal begrunnes i hensynet til barnets beste. Ifølge forskeren er det imidlertid mange tilfeller der unge voksne ikke får den hjelpen de skal. En grunn er at en del av 18-åringene sier nei fordi de vil ut av systemet så fort som mulig.

– Det kan være at de da må ta en definitiv avgjørelse på et tidspunkt da de ikke er klare for det. Det noen av dem som sier at de angrer på det senere.

Men blant de som takker ja, er det fortsatt en stor andel som ikke får ettervern lenge nok til at de er kommet seg ut av tenårene. I en større kartleggingsstudie gjort ved NOVA på oppdrag av Bufdir i 2008, kom det fram at kun halvparten så mange 19-åringer som 18-åringer hadde ettervern.

 – Det er forsvinnende få som har ettervern etter at de har fylt 20. Det viser seg at det er 18- og 19-åringer ettervernet i praksis handler om, forteller Storø.

– Akkurat hvorfor dette skjer har ikke forskningen noe klart svar på, men det at økonomien spiller inn mener jeg er helt åpenbart.

Veronika Paulsen er stipendiat ved institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU, og er med i et større forskningsprosjekt der målet er en grundig kartlegging av ettervernstilbudet. Studien avsluttes i 2018.

– Det vi vet fra tidligere forskning er at få får ettervern fram til de er 23 år. Ofte avsluttes det ved 20 års alder eller enda tidligere. Når ungdommen fyller 20 år, avsluttes også refusjonsordningen fra Bufetat til kommunene, så det har vært antydet at dette kan være en årsak. Men dette er ganske komplekst fordi ungdommene også ofte takker nei, enten fordi de ønsker selvstendighet, eller fordi de ikke føler ettervernet de får tilbud om står i forhold til behovet de har, forteller hun.

– Altså kan manglende medvirkning og samarbeid mellom ungdommen og ansatte føre til at ungdommene takker nei til ettervern selv om de burde hatt det.

Hun forteller også at mange unge gir uttrykk for at det er lettere å få tilgang på praktisk hjelp enn emosjonell støtte, noe som er særlig viktig hvis man har et svakt nettverk.

Barnevernloven

I høst ble forslaget til ny barnevernlov lagt frem. I forslaget er barns rettigheter tydelig i fokus, noe som ble møtt med jubel og trampeklapp ved overrekkingen til Barne- og likestillingsministeren i slutten av september. Reglene om ettervern var imidlertid ikke foreslått endret.

Statssekretær Kai-Morten Terning (Frp) i Barne- og likestillingsdepartementet påpeker at barnevernloven ikke skal slutte å gjelde dagen du fyller 18.

– Barnevernloven gjelder fram til fylte 23 år. Jeg er opptatt av at oppfølging av ungdom over 18 år skal være en selvfølgelig del av barnevernets arbeid, og at også andre tjenester skal ha dette fokuset, sier han.

Han mener barnevernstjenesten bør få til en avtale med den unge om at kontakten skal opprettholdes også med dem som sier nei til ettervern, for å sørge for at de får den støtten de har behov for når de går ut i voksenlivet.

– Barnevernstjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Dette for å kunne følge med på hvordan den unge klarer seg, og høre om han eller hun likevel kan ha behov for støtte. Det er viktig at kommunene har gode rutiner for dette, sier han.

I nevnte forskningsprosjekt ved NTNU er målene blant annet å kartlegge hvordan ettervernet er organisert og hvordan de unge motiveres til å si ja til tiltak. Prosjektet gjøres på oppdrag av Barne- ungdom og familiedirektoratet (Bufdir), som også er i gang med utviklingen av et langsiktig fagutviklingsprogram for hjelpetiltak.

– Manglende ettervern kan blant annet skyldes at det er lite spesialisert oppfølgingsarbeid i barnevernstjenesten og store ulikheter mellom kommunene, sier Terning.

Han påpeker at en vurdering av reglene for ettervern ikke var del av barnevernlovutvalgets oppgaver, men at de likevel er vurdert, uten at det ble foreslått endringer.

 

Først publisert i Rus & Samfunn 6-2016

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse