Boklansering: Lars Sandås (t.v) og Terje Thorsen, lanserte boken Narkoatlas – Oslo, på Tronsmo bokhandel i Oslo i oktober

Historisk atlas over Oslos rusmiljøer

Det er mange måter å fortelle Oslos byhistorie på, og kartbok over byens rusmiljøer er én av dem. 

I boken Narkoatlas – Oslo skildrer kunsteren Lars Sandås, med tekst, kart og illustrasjoner stoffbrukernes forflytning i Oslo sentrum de siste 50 årene. Kildene er brukere, fagfolk og politiet, avisutklipp og forskning, og boken er utgitt med støtte fra Kulturrådet, Billedkunstnernes Vederlagsfond og stiftelsen Fritt Ord. 

I forordet til boken forteller Sandås at hans oppvekst på Oslo indre øst skapte en fascinasjon for mennesker som falt utenfor samfunnet.

– Jeg traff Lars her på Tronsmo og hørte om prosjektet, forteller forfatter og medarbeider i bokhandelen, Terje Thorsen, under boklanseringen i oktober.

– Det førte til flere møter og leting etter forlag som ville publisere boken. Etter flere refuseringer ble løsningen at kunstneren etablerte sitt eget forlag: Stripa Forlag. 


Utgitt av Stripa Forlag

Ideen om et narkoatlas startet egentlig som et utstillingsprosjekt.

– Arbeidet med boken startet for tre år siden. Den opprinnelige ideen var en utstilling og et kart over rusmiljøer i Oslo, sier Lars Sandås. – Det førte med seg mye research og prosjektet ble større enn først antatt, og ideen om en bok tok form.

– Boken er en saklig informasjon om forflytting gjennom byen. Var det målet, spør Thorsen.

– Forflyttingen har vært et resultat av politiets arbeid, bortsett fra et par ganger da miljøet selv søkte seg mot et døgnåpent apotek. Det har vært målet mitt å gi en oversikt over hvor de har vært og er, ikke å svare på hvorfor det er sånn eller diskutere om det bør være sånn. Jeg har vært opptatt av at det skal være en nøyaktig og kronologisk beskrivelse av hvor miljøene hadde tilholdssted og hvilke strøk de forflyttet seg til.

Boken åpner med et innledende kapittel hvor begrepet «åpen russcene» forklares. Det er, skriver forfatteren, både en sosial arena og et marked for kjøp og salg, og det er gjerne knyttet til trafikale knutepunkter. Da miljøet var i Slottsparken, var havnetrafikken sentrert rundt Aker Brygge og Filipstad. Vestbanen var den gang togstasjon, mens Nationaltheatret var den eneste T-banestoppen med forbindelse til alle vestlige bydeler. Da Stortinget stasjon åpnet, ble Egertorget tilholdssted for rusmiljøet, og etter Egertorget har rusmiljøet hovedsakelig opphold seg rundt Oslo S. I dag er miljøet samlet øverst i Brugata der Storgatas trikke- og bussholdeplass er et knutepunkt for befolkingen mellom øst og vest i byen.  

«Slik har det seg at de fleste som har bodd eller vært på besøk i Oslo, har et forhold til hovedstadens åpne russcene. Den er en sentral del av bybildet. Hvor den har befunnet seg, og hva som har foregått, er en del av byens nyere historie.» (s.13).

Bybilder

Boken er delt opp i 12 kapitler og beskriver tidsepokene som følger rusmiljøets bevegelse og utvikling fra den spede begynnelsen med hasjrøykende hippier i Slottsparken til injiserende tunge brukere. Også asylsøkere som selger dop langs Akerselva og i bydelene i indre øst, er med. 

 – Det er interessant å se at jo nærmere du kommer vår tid, jo mer marginalisert er gruppene, sier Thorsen.

– Rusmiljøet har vært påvirket av samfunnsmessige forhold, sier Sandås. – Ser man bort fra de første årene på slutten av 1960-tallet og flowerpower-bevegelsen, har scenen blitt mer kompleks. 1980-tallet var preget av et skakkjørt barnevern. Det var mange gatebarn i Oslo, i dag er det asylsøkere som utgjør de mest marginaliserte gruppene i sentrum.

I kapittel 2 som har fått tittelen Flowerpower ved slottet, beskrives situasjonen i Slottsparken fra 1966 til 1973. Hippiene slo seg ned på Nisseberget, og byens arbeidsklasseungdom samlet seg på Vaterland. Og mens gjengen i Slottsparken besto av en liten håndfull hasjrøykere, vokste snifferne på Grønland raskt fra en håndfull til over 100 ungdommer som bodde i kondemnerte gårder og under Vaterlands bru.

På tampen av 1960-tallet økte andelen unge i Slottsparken. Det gjorde også omsetninger av stoffer som LSD, morfin og opium.

I boken beskrives også etableringen av sosialt arbeid blant byens unge. I 1969 ble Uteseksjonen opprettet. Den drev oppsøkende sosialt og terapeutisk arbeid blant ungdom i Slottsparken, på Vaterland, Østbanehallen og Grønland. 

45 år jobber senere jobber fortsatt Uteseksjonen med oppsøkende virksomhet blant unge på drift i Oslo sentrum. I bokens siste kapittel beskrives Sentrumsaksjonen. Uteseksjonen samarbeidet da med politiet og andre bynære tiltak om å bryte opp de åpne stoffscenene ved å bøtelegge og bortvise menneskene i miljøene rundt Oslo S.

Det tunge rusmiljøet er i dag sentrert rundt skadereduksjonstiltakene i Skippergata og Storgata. Sentralt står også Brugata, som også kan kalles et trafikknutepunkt for offentlige transport mellom øst og vest i Oslo. I tillegg skjer dopsalget på flere steder i Oslo indre øst fra Grünerløkka, Grønland og Kampen til Helsfyr og Ensjø.

Politi og brukere

– Politiaksjonene har jo bare flyttet på problemene og gjemt dem bort, spør Thorsen.

– Ja, men det har vært politiske krav om intensivering bak politiets arbeid. Men det vil ingen politikere si høyt, svarer Sandås.

I 1972 aksjonerte politiet for første gang mot rusmiljøet i Slottsparken. Det var to år etter at Odvar Nordli som var leder av Sosialkomiteen på Stortinget, krevde en «lynrask offensiv mot narkotika i Oslo».  Politiets aksjoner i Slottsparken førte til at miljøet ble splittet og politiets nærvær medførte bøtelegging, arrestasjoner og jaging av ungdommene. 

Det var jernnevene og ikke silkehanskene som ble brukt: «Politiet drev i tillegg med bortkjøring, hvilket innebar å plukke opp rusbrukere i sentrum og kjøre dem ut av byen, slik at de måtte gå tilbake. I 1973 uttalte politiet til Aftenposten at aksjonen året før «gav ønskede resultater mot uønskede mennesker»» (s.24).

I 1973 var rusmiljøet spredt over området Nationaltheatret, Spikersuppa, og Lille Grensen. Politiet hevdet at det ble solgt hasj og piller fra Utekafeene langs Karl Johan. Miljøet endret karakter, og middelklassens opprørere ble erstattet av fra arbeiderklasseungdom fra Oslo indre Øst og drabantbyene. Dette var ungdommer som noen tiår tidligere trolig ville ha blitt rekruttert til byens alkoholiserte løsgjengermiljøer.

I tillegg til dopsalget i sentrum av Oslo, poppet det opp hasjutsalg rundt om i bydelene og drabantbyene. På Stovner var det Stokken, det var Ballplassen på Kuba, Uranienborgparken på Frogner, Samvirkelaget på Oppsal og nedenfor Gardeleiren på Huseby.

Det største slaget skjedde natt til 1. mai 1978, på oppdrag fra Oslo kommune som ville beskytte sine parkansatte mot det de mente var sjikanering fra narkomane, skriver Sandås. Under aksjonen fikk rusmiljøet støtte fra det politiet kalte langt mer profesjonelle demonstranter, og det brøt ut regelrette opptøyer. Politiet gikk inn med tåregass og hester og en politibil ble veltet. Demonstrasjonen fortsatte påfølgende dag (s.42).

I 1980 etablerte politiet Uropatruljen etter dansk modell for å bryte opp rusmiljøer og hindre rekruttering. Politiet jobbet i sivil som spanere for å knytte kontakter i miljøene. Parallelt med politiets arbeid spredte dopsalget seg ut i drabantbyene, mens de sentrumsnære rusmiljøene delte seg mellom snifferne på Vaterland og Grønland, heroinmiljøet på Egertorget og hasjrøykerne i Slottsparken.

I boken beskrives også gatejustisen. Hasjrøykerne i Slottsparken hadde nulltoleranse for heroin og andre hardere stoffer, og prøvde å holde sprøytebrukerne unna parken. Nisseberget var tilnærmet heroinfritt til sommeren 1983. Da førte en politiaksjon på Egertorget til at brukerne flyttet til Slottsparken. Aksjonene der førte videre til at hasjsalget spredte seg til bydeler og drabantbyer rundt i Oslo.           

Kart og tresnitt

Boken gir en kronologisk og detaljert beskrivelse av rusmiljøenes tilblivelse og forflytting rundt i byen. Til hvert kapittel er det et detaljert kart over de områdene av byen der de ulike miljøene oppholdt seg. Boken er illustrert med Sandås’ tresnittarbeider. De grafiske arbeidene står som kommentarer til utviklingen og endringene teksten beskriver.

– Tresnitt har historisk sett vært en måte å illustrere bøker på, og tresnitt har også en plass i den politiske kunsthistorien. Teknikken ble brukt mye i mellomkrigstiden. Det forener på en måte fortid og nåtid, forteller Sandås.

Tresnittene viser en stadig mer forhutlet gjeng i bybildet. På side 45 og 46 ser vi hvordan politi på hester og med køller og skjold aksjonerer mot ungdommene i Slottsparken.

– Politiet opptrer mer humant nå sammenlignet med 1980-tallet? spør Thorsen.

– Ja - eller, det er i alle fall ingen som snakker om politivold i dag, svarer Sandås.

 

           

 

 

 

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse