– Jeg føler selv at romanen forsøker å både normalisere og beskrive en type bruk som en del ungdommer er borti. Sebastian i Hasj og høykultur forsvarer dette som normalbruk og nekter å bli definert av andre som misbruker, sier Tobias Nordbø. Foto: Ole Kristian H. Heiseldal

Kannabisbrukere du sjelden leser om

I Tobias Nordbøs romandebut er det et hittil lukket rusmiljø, Blindern-studentenes dopbruk, som åpenbares for leserne.

Tobias Nordbø (f. 1989) romandebuterer i disse dager med Hasj og høykultur. Romanen handler om Sebastian, en statsviterstudent som bestemmer seg for å bli kannabis-langer for å kunne leve «det gode liv» på St. Hanshaugen i Oslo. Nordbø beskriver utagerende dopbruk, festing og orgier, og handlingen kan minne om en slags dannelsesreise inn i rusens verden. Kanskje Sebastian og omgangskretsen hans forstår at denne studenttilværelsen mellom friking og lesesal er en overgangsfase, og at romanen kan leses som et kollektivt utdrikkingslag, der ingen vil gifte seg med samfunnets forpliktelser? For det kan virke som om Sebastian og vennekretsen hans ønsker seg noe mer enn konstant konsumering, som er dagens ungdoms virkelighet.

– Ja, for hvordan skal man unnslippe å være en fyr som bare går i takt og lever det livet alle andre lever, og som forbruker til han dør? Sebastian jager etter den ene åpenbaringen som kan få ham til å forandre livet og gi eksistensen mening, sier Nordbø.

Sebastian drømmer om en jobb i Utenriksdepartementet, men beveger seg paradoksalt nok i en opposisjonell retning i forhold til både karriere og småborgerlighet.

– Selv om Sebastian vil bli diplomat, synes han streiting-livet virker kjipt. Han er en sånn fyr som både vil nippe til vin i representasjonsmiddager på ambassader, og sitte fjern i en sofa med kompisene sine og se Dum og Dummere. Han vil ha begge deler.

Weed-generasjonen

Romanen beskriver en vennekrets som snakker varmt om legalisering av kannabis. Vennekretsen består av urbane unge voksne med universitetsutdannelse som røyker weed sporadisk, kannabisbrukerne du sjelden leser om i avisene fordi de lever «normale» liv. De begår ikke vinningskriminalitet, de blir ikke hentet av ambulanser. De får gode karakterer, de er i faste forhold. De har deltidsjobber, er engasjerte i politiske organisasjoner og sparer gjennom BSU.

– Jeg føler selv at romanen forsøker å både normalisere og beskrive en type bruk som en del ungdommer er borti. Sebastian i Hasj og høykultur forsvarer dette som normalbruk og nekter å bli definert av andre som misbruker, sier Nordbø.

Sebastian mister imidlertid interessen for statsvitenskap og makter ikke lenger å anstrenge seg intellektuelt. Dette skjer jo for mange som røyker mye kannabis, de blir sløve. Blindern blir et ork, en ørken, en håpløshet. I Hasj og høykultur er Sebastians skam og dårlige samvittighet knyttet til weeden. Når han holder sin forsvarstale om hvor greit det går med middelklassen som røyker, har han liten troverdighet.

– Dette er noe som leseren skal få avgjøre. Har Sebastian problemer fordi han røyker, eller har han problemer og derfor røyker han? Weed gjør det lettere å slippe å tenke på alle de utfordringene du står overfor som norsk ungdom. Det er mye stress, vi er en del av Generasjon Perfeksjon. En av romanpersonene påpeker jo nettopp at weed er som skreddersydd for Generasjon Perfeksjon. Den tvinger deg til å slappe av.

Det Norske Lauzun-forbund

Når Sebastian bestemmer seg for å bli weed-dealer, blir han etter hvert viklet inn i et hemmelig ruskulturforbund, Det Norske Lauzun-forbund, viet «dopen og kunstens symbiose».

Romanen forteller at Det Norske Lauzun-forbund har tiltrukket seg mange storheter gjennom tidene, Edvard Munch, Hans Jæger, Christian Krogh, Oda Krogh, Christian Frederik Michelet. De skal ha røyket opium, sippet til absint og spist hasj før de har gått i operaen. Forbundet skal angivelig ha blitt startet av maleren Frits Thaulow i Paris i 1879, der Thaulow skal ha lest Jacques-Joseph Moreau, den første medisineren som gjorde systematiske forsøk med narkotika. Moreau skal ha startet det hemmelige ruskulturforbundet, Club des Hashishins, noe som historisk sett faktisk stemmer. Klubben, bestående av blant andre forfatterne Victor Hugo, Honoré de Balzac og Charles Baudelaire, utforsket hasjrusen. På denne tiden bodde store deler av den norske åndseliten i Paris – diplomater, kunstnere, tenkere – og Frits Thaulow skal, ifølge romanen, ha introdusert disse menneskene for hasj. Da de vendte tilbake til Norge, skal de gjennom Grand Hotel og Theatercafeen ha begynt å spre dopen til de nyrike og millionærfiffen.

– I Hasj og høykultur knyttes Det Norske Lauzun-forbund til operaen. De nyrike og millionærfiffen har jo historisk sett blitt koblet opp mot billedkunsten og galleriene. Men i romanen min velger jeg meg operaen fordi man her finner de storslåtte produksjonene. Dessuten er musikk kanskje enklere å fortape seg i. Alle må fordype seg i denne musikkfremførelsen i det samme tidsrommet, mens det i for eksempel malerkunsten kan være vanskeligere å ha en kollektiv opplevelse.

Det Norske Lauzun-forbund er en utopi. På sekstitallet leste mange Aldous Huxleys Erkjennelsens porter og var opptatt av hvordan rus beriket det kreative. Men så får man narkotikaproblematikken. Man sier at det ene fører til andre, at det ikke finnes noen mellomting. Nordbø går inn i dette minefeltet med denne romanen. Han beskriver faktisk et tenkt miljø i dagens Oslo, der romanpersonene mener det er fullt mulig å nyte høy kunst sammen med bevissthetsutvidende stoffer.

– Preben som Sebastian blir kjent med, mener jo at dagens ungdom ikke klarer å nyte høy kunst lenger, fordi de er blitt ødelagt av konstant stimuli. Dette gjør at dagens ungdom ikke klarer å se en operaforestilling som varer i tre-fire timer, rett og slett fordi de er så vant til å stadig måtte bli oppdatert på telefonen sin. Oppmerksomheten vår er blitt fragmentert. Det norske Lauzun-forbund, som mine romanpersoner blir medlemmer av, lar seg inspirere av Stendhal-syndromet, eller hyperkulturemia på latin, sier Nordbø. Stendahl-syndromet er oppkalt etter den den franske forfatteren Stendhal, som en gang på reise i Firenze ble så emosjonelt overveldet i møte med gravsteinene til Machiavelli, Michelangelo og Galilei at han måtte kjøres til sykehuset, svimmel og fullstendig utmattet.

Den fortapte sønn

Dramatikken som etter hvert utvikler seg i romanen – alt fra hvite løgner til orgier og truende pistoler – og det faktum at loven til slutt innhenter Sebastian, gjør sitt til at dop-eventyret blir kortvarig. Når Sebastian skriver historien sin i påvente av en rettsak, beskriver han seg som «den fortapte sønn» og viser til et rettssystem som ikke bare gjør kannabisrøykere til kriminelle, men i seg selv skaper forutsetninger for kriminalitet som ødelegger livet til unge mennesker.

– Det er en dobbelthet. Sebastian føler seg som «den fortapte sønn» i sine foreldres øyne fordi det er et så giftig stigma knyttet til mildt «rusbruk». Samtidig er han faktisk en «forbryter» i lovens øyne. Blir man først tatt med weed, er det mange karriereveier som blir umulige, for eksempel i yrker som lege, advokat, diplomat etc. Hvem vet, sier Nordbø, kanskje ryker karrieren til en fremtidig høyesterettsadvokat fordi han eller hun blir tatt med en joint på Hove-festivalen? Konsekvensen av å bli tatt – å bli kriminell – er større enn konsekvensen av å bruke weed i seg selv, og Sebastian i Hasj og høykultur blir nødt til å ta konsekvensene av det forbudet vi har i dag.


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse