Denne vinteren har vi fått et gjensyn med Renton, Begbie, Spud, Sick Boy og resten av Trainspotting-gjengen. Foto: United International Pictures

Trainspotting med oppfølger

Også på den streite siden av tilværelsen er livet skjørt, viser Danny Boyles oppfølging av 1990-tallets kanoniserte film, Trainspotting.

Slutten av syttitallet endte med en massiv arbeidsledighet i Skottland, noe særlig Edinburghs industriområder og arbeiderklassen fikk merke. I løpet av syttitallet ble store deler av disse industriområdene som gettoer å regne.

På åttitallet ble det en økt tilførsel av billig heroin fra Pakistan, noe som ble ønsket velkommen av de store hordene med skotske heroinister. Tjue år senere begynte antallet narkotikarelaterte dødsfall i Skottland å skyte til værs, særlig blant heroinistene som nå begynte å nærme seg førtiårsalderen. Disse tilhørte generasjonen med heroinister som var blitt avhengige under åttitallets massearbeidsledighet i Edinburghs utsatte områder. Danny Boyles kanoniserte film, Trainspotting (1996), basert på den skotske forfatteren Irvine Welshs roman med samme navn, er en historie om en gjeng skotske heroinister satt til disse utarmede regionene av Edinburgh.

Filmen fortelles gjennom Mark Rentons øyne, men også gjennom øynene til Daniel «Spud» Murphy, en notorisk tyv. Simon Williamson har fått kallenavnet sitt, «Sick Boy», av gode grunner. Når han er påvirket av narkotika, hører han stemmer som ønsker at han skal gjøre onde ting, som å skyte hunder når deres eiere går tur med dem. Sick Boy er imidlertid en hyggelig kar sammenlignet med den voldselskende Francis Begbie, som må regnes som lederen av gjengen, om så bare fordi han er den mest voldelige av dem.

Choose Life

Renton, det nærmeste filmen kommer en hovedperson, følger vi gjennom hans kamp for å bli kvitt sin heroinavhengighet og starte et nytt liv. Han finner det vanskelig og gir også en liste med gode grunner til ikke å slutte med heroin, som for det meste handler om det temmede, materialistiske og rutinepregede livet som ikke-avhengige lever. Akkompagnert av Iggy Pops «Lust for Life» raljerer Renton med den voksne tilværelsen og alt den allmenne konsumeringsfesten kan lokke med, bare man har viljestyrken til å holde seg ren: «Choose Life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television, choose washing machines, cars, compact disc players and electrical tin openers.» Renton og de andre i gjengen søker etter noe for å ta livet lenger enn det rutinemessige. De ønsker å unnslippe den følelsesløse eksistensens kjedsomhet i hverdagslivet. Det skyldes i bunn og grunn et ønske om å være seg selv på sine egne premisser. Renton tar slagordet Choose Life, som egentlig var de britiske myndighetenes oppfordring til unge om ikke å velge narkotika, og han gjør slagordet til narkotikabrukernes eget, som en siste trassig finger til Thatcher-epoken.

Klarsyn og svartsyn

Trainspotting er verken forherligende eller fordømmende overfor rus. Den er innsiktsfull og tolerant. Narkotikaens innvirkning på den menneskelige persepsjonen gir regissør Boyle anledning til å grave dypt i den stilistiske verktøykassen, og filmen byr derfor på et festfyrverkeri av minneverdige scener. Som for eksempel når Renton i sitt forsøk på å finne igjen syre-pillene han mister i toalettet, dykker ned gjennom doen med hodet først og i neste øyeblikk befinner seg i et drømmende og underjordisk hav akkompagnert av Brian Enos «Deep Blue Day», der han finner syre-pillene igjen på havets bunn. Med en unik blanding av humor og desperasjon, klarsyn og svartsyn, er Trainspotting en film som på den ene siden fremholder narkotikabrukens salighet, samtidig som vi får se misbrukets triste konsekvenser.

Sviket

Trainspotting ender med at Renton stjeler og stikker av gårde fra sine kamerater med utbyttet av en narkotikahandel, med unntak av noen tusen pund som heroinvraket Spud får. Renton velger så å omfavne den borgerlige tilværelsens konformitet, noe som meddeles direkte til publikum med bitende sarkasme: «Now I`m cleaning up and I`m moving on, going straight and choosing life. I`m looking forward to it already. I`m gonna be just like you. The job, the family, the fucking big television.»

Midtlivskrise

Der Trainspotting foregår i nittitallets heroinkultur, møter vi i oppfølgeren, T2 Trainspotting (2017), Renton, Begbie, Sick Boy og Spud tjue år etter. Regissør Boyles filmspråk er fortsatt energisk og skittenvakkert, og er preget av hans helt særegne grep om dopsymbolikk og storslått foto, gjerne i sykelige toner av gult og grønt.

Renton har levd et komfortabelt liv i Amsterdam, som en moderne, veltilpasset europeer med en tilsynelatende sikker jobb. Om Renton har et obskurt behov for å returnere og konfrontere sin fortids demoner, særlig de tre kameratene han svek på nittitallet, kan godt være. Men som nyskilt og arbeidsledig er det en slags førtiårskrise som bringer ham tilbake med narkotikapengene, til et Edinburgh han ikke kjenner igjen etter å ha levd et stødig og rusfritt liv med leilighet og ekteskap i Amsterdam. Dette er en av T2s sørgeligste innsikter, at også på den streite siden av tilværelsen er livet skjørt. En fusjonering her, noen oppsigelser der og med en skilsmisse på toppen er veien ut i kulden skremmende kort.

Ved veis ende

Ingen fra den gamle gjengen virker å ha spesielt mye å leve for når vi møter dem igjen. Sick Boy har byttet ut heroin med kokain og driver nå et eskortebyrå, der han i allianse med sin kvinnelige forretningspartner, Veronika, i hemmelighet filmer sine klienter og presser dem for penger. Stakkars Spud er psykisk og fysisk merket etter et langt liv som heroinist og har gitt opp tilværelsen. Han er den eneste av den gamle gjengen som fortsatt er på heroin og lever i et heroinhelvete som fremstår nesten karikert. Fjerdemann Begbie har sonet i fengsel for mord siden sist. I begynnelsen av filmen arrangerer han en knivstikkingsskade for å kunne overføres til fengselssykehuset, der han planlegger å rømme. Begbie blir oppsatt på hevn når han hører at Renton er tilbake i Edinburgh.

Både Begbie, Sick Boy og Spud har i tjue år båret på et glødende hat mot Renton. Begbie hater ham fordi han stakk av gårde med pengene og ser på det som sin viktigste livsoppgave å hevne dette. Sick Boy hater ham av samme grunn. Når Renton tilbyr nettopp Sick Boy hans del av utbyttet fra dophandelen tjue år tidligere, raser Sick Boy: «What am I supposed to buy with that? A time machine?» Selvfølgelig, Rentons forræderi er hva Sick Boy anser som grunnen til alt som har gått galt i livet. Mens Spud, derimot, hater Renton fordi han nettopp ikke stakk av gårde med pengene da kan kunne det, men i stedet etterlot Spud hans andel. For hva trodde Renton han skulle bruke pengene til? Han kom selvfølgelig til å bruke pengene på heroin, noe som førte til livslang håpløshet.

Historien gjentar seg

T2 vil tilsynelatende fortelle noe om det å komme seg videre, se seg selv i speilet og spørre «Hva har du egentlig utrettet med livet ditt?» Dette er ironisk nok nettopp den slags samfunnsbevisst selvransakelse de britiske myndigheter oppfordret til med Choose Life-kampanjen på åttitallet. T2 viser at gjengen best vet hvordan gjøre livet verre. «Choose Life …» ble en av 1990-tallets mest kjente filmreplikker og et uttrykk for Rentons rebelske sarkasme. «Choose watching history repeat itself …» er replikken han velger i T2, vel vitende om at de ikke finner noen ny retning i livet.


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse