Hva kan sies og hvem skal si det: Dagsavisens Hege Ulstein har utropt Arild Knutsen til etterkrigstidens viktigste motstandsmann. Bildet er fra lanseringen av boken "Fra forbud til fornuft. Kampen for en ny narkotikapolitikk" skrevet av Arild Knutsen og Anders Solli Sal Foto: Astrid Renland

Stoffbrukere og medier

I et innlegg i Aftenposten (26. oktober 2016) ytret rusforskere fra Seraf og Folkehelseinstituttet ønske om retningslinjer for hvordan medier skal håndtere stoffbrukere.

Bak forslaget ligger det for det første en bekymring for at enkeltpersoners historier blir oppfattet som beskrivelse av flertallet av stoffbrukerne. Intervjuet med Sturla Haugsgjerd i A-magasinet er ifølge forskerne et eksempel på presseoppslag som gir inntrykk av at de som benytter seg av markedet i Brugata i Oslo, er noen andre enn de utslåtte junkiene med knekk i knærne vi har lært å assosiere med narkotikabruk. Haugsgjerd står ikke og dupper i Brugata. Han løper rundt med smarttelefonen i hånden og journalistene på slep. A-magasinet viser ham mens han forsøker å få tak i den internasjonale kjente aktivisten Ethan Nadelmann som skal delta på debattmøte i Fritt Ords lokaler i Uranienborgveien. Ifølge rusforskerne underslår i tillegg Haugsgjerds støttende mor belastningen det er å være pårørende som «kan koste mer enn en gjennomsnittlig middelklasse årslønn». Portrettbildet som tegnes ligner med andre ord forsvinnende lite på det rusforskningen har kommet fram til av gruppen som befolker det åpne stoffbrukermiljøet og deres pårørende.

Det kan selvfølgelig være frustrerende å oppleve at stoffbrukere som man ellers er vant til å se stå med lua i hånda overfor et allmektig forsknings- og behandlingsmiljø, både kan være ressurssterke og veltalende. Men i alle år har injiserende opiatbrukere som befolker den åpne russcenen vært synonymt med «narkomane» og dermed også stoffbrukeren, et bilde mange rusforskere og andre i rusfeltet har bidratt til å sementere. Det er derfor vanskelig å skjønne hvorfor det skulle være et problem at bildet nyanseres og gjenspeiler realitetene; mennesker som bruker stoff, og dermed også de som ender opp med stoffproblemer, er mangfoldige. Man burde kanskje heller spørre seg om hvordan og hvorfor for eksempel injiserende opiatbrukere blir så ekstremt marginaliserte.

For det andre bekymrer rusforskerne seg over brukernes muligheter for tilfriskning og at enkelte brukere mister kontroll over egen historie. De viser til medias omtale av Arild Knutsens stadig tilbakevendende rusproblemer og gjengivelse av en Facebook-oppdatering av noe som lignet et selvmordsbrev. Når det gjelder medieeksponeringen, kan noen hver føle på bekymringer når menneskers livskriser krydrer tabloidpressens førsteside. Har personen tenkt over mulige konsekvenser av medieeksponeringen, og tar journalister hensyn til mer enn det kommersielle og hvilke historier som selger?  Knutsen ble av Dagsavisens Hege Ulstein utropt til etterkrigstidens viktigste motstandsmann. Hun berømmet han for det arbeidet han har lagt ned i kampen for en mer human narkotikapolitikk. Og, sa hun på lanseringen av boken Fra forbud til fornuft. Kampen for en ny narkotikapolitikk, hans arbeid har medvirket til at Dagsavisen nå på lederplass har tatt til orde for en nødvendig reform.  

Alle stoffbrukere er ikke som Sturla Haugsgjerd og Arild Knutsen, men tiden har vist at det også er mange av dem, og uansett er alle autonome og handlende mennesker. Forskernes forslag om nedfelling av retningslinjer i pressens Vær varsom-plakat med utgangspunkt i «en debatt der brukerorganisasjoner og fagmiljøer diskuterer hvordan vi best mulig håndterer enkeltbrukeres prosesser og forholdet til mediene», er derfor ingen god idé. Hverken for stoffbrukere eller journalister.

Innfall publisert i R&S nr. 6-2016


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse