Lev Vel-konferansen 2017: Ta sjansen, fortell om overgrepene, og jobb med dem, oppfordret Angelica Kjos, som sammen med Hans Petter Solli, kombinerer foredrag med musikk i formidling av musikk som terapiform. Foto: Astrid Renland

La oss snakke om inkludering

– Det er viktig å integrere seg, men det er en lang vei å gå før vi er inkludert, sier Angelica Kjos.

- Det snakkes mye om integrering, men ikke noe om inkludering, mener Angelica Kjos, som selv har følt på det norske utenforskapet både som barnflyktning i bygdenorge og med sin egen mangeårige rus- og psykiatri historie.

Kjos var blant de mange innlederne som formidlet sine erfaringer med å stå utenfor på ExstraStiftelsens Lev Vel konferanse som ble avholdt på Gamle Museet den 22. mars.

- Jeg har i løpet av mine 26 år opparbeidet meg livserfaringer ingen bør ha, formidlet hun til publikum.

Hun kom som fireåring til Norge på familiegjenforening fra et krigsherjet Irak, der hun så sin søster bli skutt. I Norge ventet en oppvekst med grov omsorgssvikt og overgrep. Moren var psykisk syk og var store deler av tiden innlagt på psykiatrisk sykehus. Angelica var overlatt til en misbrukende og voldelig stefar, som gjennom stadig flytting klarte å holde mishandlingen skjult for barnehage og skole. 

Hun kom seg bort ifra stefaren da hun var 11 år, og som andre også har erfart, ble livet under offentlig omsorg heller ingen dans på roser.

- I mange år var livet inni en lup med rus- og psykiatri, forteller Angelica Kjos.

I 2011 tok hun en rekke overdoser, noe som førte til at kroppen kollapset totalt, hun var suicidal og opplevde et hjelpesystem som ikke fungerte. Men det var det siste selvmordsforsøket som ble redningen.


Møte med musikkterapeut Hans Petter Solli ble 
et vendepunkt for Angelica Kjos.
Foto: Astrid Renland

- Da jeg var innlagt i psykiatrien etter mitt siste selvmordsforsøk, ble jeg kjent med musikkterapi, forteller hun, - det ble min redning for endelig kom mine evner til syne og jeg kunne bruke dem til å bearbeide mine opplevelser.

Møtet med musikkterapeut på Lovisenberg DPS, og 1. amanuensis på Musikkhøgskolen, Hans Petter Solli, har resultert i én utgivelse Løvetann, og i dag jobber Kjos som erfaringskonsulent på Aberia Healthcare, der hun gjennom bruk av egen historie og opptreden formidler musikkterapi som metode og terapiform.

- I dag har jeg det bra. Jeg har fått ny familie og jeg kaller min reservemor for englemamma. Jeg får bruke mine erfaringer aktivt i mitt arbeid, og bruker musikken for å bearbeide mine opplevelser. 

Det er nesten uforståelig at mennesker som kommer som flyktninger til et mottak ikke fanges opp av hjelpesystemet?

- Min mor fikk hjelp, hun var psykisk syk og var innlagt nesten hele tiden. Men det var ingen som hjalp meg, jeg var overlatt alene til min stefar, sier Angelica Kjos til Rus & Samfunn.  

- Vi får lov til å bo her, men det er ingen hjelpetilbud til barn som kommer fra krig, forteller Kjos.

- Man er synlig på asylmottak men det øyeblikket man flytter ut forsvinner for systemet, og min stefar sørget for at vi flyttet mye. Så selv om naboer og skoler meldte inn bekymringsmeldinger, ble de liggende igjen i den forrige kommunen vi flyttet fra.

Det er mange måter å oppleve utenforskap på, å være flyktning er én, og ha rus- og psykiatri med seg i bagasjen er annen. Kjos har kjent på dem begge. 

- Det er ikke lett å komme innenfor i samfunnet når man har en historie med rus- og psykiatri, og som innvandrer blir jeg uglesett i blant etniske nordmenn, spesielt eldre nordmenn har mange fordommer, sier Angelica. – Innvandrermiljøene synes på sin side, at jeg blitt for norsk, og moralpolitiet på Grønland tror jeg er fritt vilt og klapper meg på rumpa når jeg går forbi.

Hun peker på at det er viktig at hjelpeapparatet skjønner at mennesker fra etniske minoritetsgrupper ofte faller mellom alle stoler, og opplever å bli ekskludert fra både majoritetssamfunnet og sine landsmenn. 

– Det er viktig å integrere seg men det er en lang vei å gå før vi er inkludert, sier Kjos. - Men systemet er også med på å gjøre veien inn i samfunnet vanskelig.

- Da jeg startet med musikkterapi hadde jeg ni diagnoser og tok 28 ulike medikamenter. De sa at jeg ikke kunne ruse meg, men de dopet meg totalt ned på medikamenter. Jeg vil bli kvitt merkelappen som syk og tok kampen mot diagnosene, og den er vanskelig. Men jeg har klart å få fjernet syv av de ni diagnosene, og nå er det bare to igjen som skal bort.

- Jeg er heldig, sier hun, - jeg kan bruke mine erfaringer i mitt arbeid og reiser i dag land og strand rundt for å holde foredrag.  Ikke alle er så heldig.

Veien inn til storsamfunnet kan være like vanskelig for mennesker som har opplevd å ha stoffproblemer og psykiske lidelser, som det kan være for dem som kom hit som flyktninger.


Noman Mubashir fortalte om sine erfaringer 
som norskpakistansk skeiv muslim.
Foto: Astrid Renland

Opplevelser av utenforskap  

Å være utelukket fra arbeidslivet på grunn av funksjonshemming, tilhørighet til etniske, religiøse eller seksuelle minoritetsgrupper, er eksempler på forhold som kan skape utenforskap. Spesielt om man befinner seg mellom det Kjos betegner som to stoler; å tilhøre en etnisk eller religiøs minoritetsgruppe, eller begge deler samtidig.  

Journalist Noman Mubashir fortalte om hvordan det var å vokse opp som norskpakistaner, og være den lille gutten som var flau over å ha den eneste moren i nabolaget som brukte hijab og foreldre som la seg ned på knærne og ba mens vennene var på besøk. Men også hvordan det var å komme ut av skapet i voksen alder innenfor et miljø med liten aksept for homofili. 

- Det er første gang jeg står på en scene og formidler at jeg er homofil, fortalte Mubashir til publikum, - jeg valgte å stå fram etter at jeg hørte kong Harald talte over temaet nordmenn på Slottets hagefest forrige høst.  

De negative kommentarene han om får om at homofilt liv er synd, fordeler seg jevnt mellom muslimske og kristne, forteller han.  

- Det er vanskeligere å være muslim i dag enn da jeg vokste opp, mener Mubashir. – Det var ikke den samme negative fokuset på muslimer som barn i dag møtes med.

Anders Torp har følt på hvordan det er å vokse opp i en radikal kristenbevegelse og bryte ut av miljøet. Som sønn av pastor i Pinsemenigheten var målet med livet å kjempe om så dø for Jesus. Han fortalte hvordan det var å vokse opp med demonutdrivelser og hemmeligholdelse, og føle seg som en sviker fordi man ville være et barn.

- Jeg måtte be Gud om tilgivelse fordi jeg ønsket å være som alle andre barn, fortalte Torp, som heller ikke hadde tillitt nok til å snakke med noen utenfor menigheten om hvordan han hadde det. 

- Vi må bygge tillitt til personer som deltar i radikale religiøse miljøer, sa Torp.

Han har skrevet boken Jesussoldaten og er i dag kommunikasjonssjef for Hjelpekilden, en frivillig organisasjon som hjelper personer som er i vanskelige religiøse bruddprosesser.


19 år gammel brøt Anders Torp  ut av 
menigheten, og har siden jobbet
for å hjelpe andre i samme
situasjon som han selv har vært i.
Foto: Astrid Renland 

Viljen til å bygge bærekraftig fellesskap

- Utenforskap brukes for å beskrive hvordan folk opplever å stå utenfor fellesskapene som betyr noe for dem, sier kommunikasjonssjef, Hege Bjørnsdatter Braaten, til Rus & Samfunn.  

- Men målet med konferansen er å finne gode rammevilkår for at frivilligheten kan bidra på best mulig måte for inkludering. Vi har derfor valgt å kalle konferansen #innafor. 

- Vi håper politikerne vi har invitert til konferansen, men også andre, ser betydningen av det arbeidet de frivillige helse- og rehabiliteringsorganisasjonene gjør for å motvirke utenforskap. Et arbeid som sparer samfunnet for enorme summer hvert år, og som for den enkelte nok ikke kan måles i kroner og øre.


Guro Ødegaard mener at sivilsamfunn 
spiller en viktig rolle når det gjelder
sosial og politisk inkludering.
Foto: Nassima Dzair/Levvel 17

Nova-forsker Guro Ødegaard er enig med Braaten; sivilsamfunn er en viktig bidragsyter til et fungerende fellesskap. Hun pekte på i sitt foredrag at forskjellene øker mellom sosiale grupper, og at følelsen av utenforskap i dag oppleves mer massivt enn tidligere; før handlet det om å ha eller ikke ha penger. I dag handler det om sosialkapital, det vil si det å vokse opp med eller uten ressurssterke foreldre, ha mulighet til aktiv deltakelse i sosiale aktiviteter, et godt nærmiljø og gode nettverk.

Det lokale foreningslivet et godt potensiale for å bygge fellesskap, men det krever også at det legges til rette for det både når det gjelder økonomiske rammer, gode finansieringstiltak og nettverk, formidler Ødegaard til publikum

Å skape bærekraftig inkludering handler imidlertid ikke bare hva frivillighet og sivilsamfunn kan få til, majoritetssamfunnet må også på banen.

- Hvordan er evnen og viljen til å inkludere og bygge fellesskap, spurte Ødegaard, og la til at en av markørene vil være om vi om 20 år kaller syriske flyktningers barn for våre barn.


Møtet med det typiske norske kan være 
ekskluderende, sa Fanny Duckert,
som veileder utenlandsstudendter
i Norge.
Foto: Arne Valen/Levvel 17

Storsamfunnets vilje til inkludering synliggjøres ifølge psykolog og rusforsker, Fanny Duckert, blant annet av det evige spørsmålet om «hvor er du ifra» som mennesker med innvandrer bakgrunn møter uansett om de er tredje generasjons innvandrer.

- Nordmenn er ikke direkte rasistisk, sa Duckert, - men vi er flinke til små drypp – den stille giften – som gjør at man skjønner at man ikke er innenfor.

Det er mye ved den norske kulturen som bidrar til å føle seg ekskludert formidlet Duckert, og tok for seg særnorske områder som blant annet drikkekultur, matpakker og kosen.

- Nordmenn drikker ikke så mye, men vi insisterer på å drikke alt på en gang, og det er viktig for oss å vise at vi drikker og at fylla har overtatt ansvaret for adferden.

Den norske kosen kan også bli en form for stille gift fordi det kreves invitasjon for å delta. Man inviterer for eksempel ikke den nye utenlandske kollegaen eller den nyinnflyttede flyktningfamilien til fredagskvelden med taco og gullrekken eller påskeferien på hytta.

Fanny Duckert etterlyste en større bevissthet på hvordan vi som representerer majoritetssamfunnet framstår som kulturbærere, vi trenger kulturkompetanse formaner hun, det vil si evne til å se oss selv utenifra og vilje til å være mer nysgjerrig på andre. 

Nassima Dzair (t.v.) ledet paneldebatten om 
identitet og utenforskap med
Nancy Herz,
Anette Trettenbergstuen, Sverre Fuglerud,
Ali Ahmed og Synne Lerhol.
Foto: Astrid Renland





Fakta:  

  • LEV VEL er ExstraStiftelsens årlige fagkonferanse, og i år handler den om utenforskap.
  • ExtraStiftelsen deler ut prosjekt- og forskningsmidler til helse og frivillighet.
  • Ble etablert av Kreftforeningen, Norges Blindeforbund og Nasjonalforening for folkehelse.
  • Har i dag 32 medlemsorganisasjoner som er blant de største helse- og rehabiliteringsorganisasjonene i Norge.
  • Ca. 250 organisasjoner har søkerett.
  • I 2016 ble 200 millioner kroner fordeles på over 700 helseprosjekter til 87 frivillige organisasjoner over hele landet.

 Kilde: www.extrastiftelsen.no

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse