Ulovlig kamp mot heroinen

Al (49) har brukt heroin hele sitt voksne liv. Kan barken fra en afrikansk rot fri ham fra avhengigheten?

Al vrir seg i senga inne på et halvmørkt hotellrom i Jersey, rett over vannet fra Manhattan, New York. Heroinen forlater kroppen hans langsomt, men ikke uten protester. Han har ikke spist på over et døgn. Øynene er lukket, men han sover ikke. Den hvite kluten som kjøler ned panna glir av, beina hans rykker lett og nesten rytmisk. Afrikanske trommer lyder fra en CD-spiller i hjørnet. I et forsøk på å slutte å bruke heroin, har Al fått stoffet ibogain.

I rommet ved siden av sitter Dimitri Mugianis og passer på. For seks år siden brukte han selv heroin, kokain og metadon. Men etter en omgang med ibogain i Amsterdam har han vært rein, og de siste fire årene har Mugianis gjort det til sin misjon å la andre heroinister få den samme muligheten. Dagens illegale behandling er ikke den første. Trommelyden fra naborommet siver sprakende fra babycallen, der den står mellom en liten vekt og små poser med ibogain i pulverform. I glipa mellom gardinene skimtes Manhattans blinkende silhuett.

Rusfri
Noen dager tidligere sitter jeg med Al på en bar i Brooklyn. Han tar en jafs av hamburgeren og skyller ned med en slurk gyllen Brooklyn Lager.
- Jeg har en tom, død sjel. Hvis jeg ikke blir rein nå, kommer jeg til å ende som en ensom gammel mann, sier han.
Våren har kommet til Brooklyn, og hvis alt går som han håper, har han bare noen få dager igjen av et langvarig og ambivalent forhold til heroin. Han er nervøs.
- Jeg har ikke orket å tenke på hva som skjer hvis dette ikke virker. Det er altfor deprimerende, sier han.

Hånda som holder om ølglasset er hoven og full av små sår som ikke vil gro. Blikket, som nesten alltid er skjult bak mørke pilotbriller, er slørete og unnvikende. Siden han begynte å eksperimentere med rusmidler i 13-årsalderen, har suget etter dop styrt mye av livet hans. Han vokste opp i en offentlig subsidiert bolig på Manhattans Lower East Side, der gjengene regjerte og dopet fløt fritt. Den katolske ungdomsskolen han gikk på lå rett over gata for The Lot, som Al mener var verdens største utendørs dopmarked på den tida. Han ble en del av musikklivet her, med Ramones-konserter og en punk-scene som presset seg opp og fram. Hasj og alkohol ble supplert med syre, speed og kokain. Så kom heroinen. Å trekke det hvite pulveret opp i nesa ga ham en varm, sensuell og trygg følelse ingen av de andre stoffene kunne by på. Nå er det sammenrullede papiret avløst av sprøytespisser som motvillig trenger inn i de gjenværende blodårene, og det er lenge siden han kjente den varme følelsen. Ubehaget når heroinen forlater kroppen og det nærmer seg tid for et nytt skudd, har tatt over.

På tross av at mye tid gikk med til grafittimaling og festing, fullførte Al videregående og fikk seg jobb som snekker. Men dopbruken har gjort det umulig å holde på en fast jobb. Hele livet har blitt innrettet for at heroinen skal få sitt. Han har hoppet fra byggeplass til byggeplass, og mange broer er brent fordi han ikke møtte opp til jobb eller kom for sent og ruset.
- Noen ganger er jeg ansettbar, andre ganger er jeg det ikke. Jobben jeg gjør er god nok, men jeg er for upålitelig, sier han.

Hoteller
Ibogain er ulovlig i USA, på lik linje med stoffer som heroin og kokain. Derfor finner behandlingene sted på hoteller rundt New York. Der er det verken leger eller sykepleiere. Dimitri Mugianis og Eddie står for ekspertisen. Begge er tidligere heroinister, og mens Dimitri har vært rein i over fem år, teller Eddie fortsatt månedene siden sitt siste skudd. De gjør sitt beste for at behandlingen skal være så trygg som mulig.

Fredagen før behandlingen skulle finne sted, møttes Al og Dimitri på kafé for å gjøre de siste forberedelsene. Mellom latte-drikkende brooklynboere ikledd siste nytt fra second hand-butikken og med mac`er på fanget fikk Al beskjed om hva som må ordnes før mandagens seanse. Han leverte resultatene av en EKG-test for å vise at hjertet hans virker som det skal, han fikk beskjed om å sette siste skudd natt til mandag. Han må verken spise eller bruke heroin de siste tolv timene før behandlingen begynner.

For å dekke kostnadene betaler Al 1600 dollar, penger han har fått låne av moren og en venninne. Dimitri tar imot pengene, og den rituelle delen av ibogain-behandlingen er i gang. Stoffet har vært brukt i overgangsritualer i Gabon i århundrer, og har en rik, rituell innpakning som nå siver inn i livene til narkomane i New York. 1600 dollar er en stor sum for Al, og er med på å vise at han er motivert for behandlingen. Betalingen skal svi litt for at behandlingen skal virke best mulig. Dimitri tar imot pengene og gnir dem mot sidene av overkroppen før han vifter seg med dem, slik han har lært i Gabon. Det skal bringe mer penger i hans retning.

- Jeg kommer til å være en blakk satan i tiden fremover, flirer Al.
Skinnjakka henger litt skeivt over skuldrene, pilotbrillene er trukket opp i panna. Det hvite stoffet i bukselommene stikker ut av et hull i olabuksene. Han tar av seg en av de utgåtte, svarte støvlene for å rette på en løs bit som gnager.

Dimitri nøyer seg ikke med å ta pengene. Han har en tirade på lager om hvor ubehagelig behandlingen er, at den er ulovlig, og at den kan være farlig for en sliten kropp. I tillegg er det ingen garanti for at Al ikke ramler utpå igjen.
- Jeg vil ikke at du skal bli knust av å håpe for mye, sier han alvorlig.
Men Al har bestemt seg: han har prøvd alle andre tilgjengelige former for avvenning, og ser på ibogain som en siste utvei. Han var rein i tre og et halvt år på slutten av 1990-tallet, og han tror han kan greie det for godt denne gangen.
- Jeg ønsker meg å få kontakt med verden igjen, og å glede meg over det som skjer rundt meg. Og så håper jeg å finne nye venner, sier han.

Selvprøvd
Dimitri er et sterkt vitnesbyrd for behandlingen der han sitter, med klare øyne og sunn kropp. Lite vitner om at også han levde et hardt liv, først i Detroit og så på Lower East Side. Han var langt nede, proppfull av heroin, kokain og metadon. Nå er han 47 år gammel, og det er snart seks år siden siste skudd. Egentlig skulle han bare til Hellas, hvor familien hans kommer fra, og så stoppet han i Amsterdam på veien.
- Jeg ville komme meg til Hellas før jeg døde. Jeg trodde ikke det ville bli så lenge til, sier han.

Han fikk en dose ibogain, og etter at stoffet hadde gjort sitt, våknet han og kjente at han for første gang på mange år ikke hadde noe ønske om å dope seg. Siden har han ikke engang tatt en øl eller en sigarett. Det er dette Al ønsker seg, et liv som ikke styres av behovet for heroin.

Dimitri på sin side er opptatt av å gjøre det helt klart at ibogain, på tross av ritualene som følger med, ikke er magi. Mange bruker igjen, og det krever en skikkelig innsats i tiden etterpå. Livsmønstre må endres, venner må vrakes. For Dimitri er ikke det viktigste at de han behandler slutter med dop, men at de får muligheten til å velge om de vil fortsette.

For Al stiller det seg annerledes. Han vil bli rusfri, og på hotellrommet i Jersey noen dager senere er en lang prosess i gang. For folk med opiater som heroin i kroppen varer effekten av ibogain i 24 til 36 timer. Als reise har bare så vidt begynt, og Dimitri og Eddie gjør sitt for at den skal være effektiv og mest mulig behagelig.

Retningslinjer
I Canada, Mexico, Brasil og i St.Kitts tilbys ibogainbehandlinger på klinikker med leger og sykepleiere til stede. De fleste som kommer til Mexico og St.Kitts er amerikanske statsborgere. Klientene legger seg inn i rundt en uke, for å få tid til å komme seg etter behandlingen. Med leger og sykepleiere til stede er det utvilsomt sikrere enn illegale behandlinger på hotellrom, men mange har ikke råd til å reise, og en del får ikke pass på grunn av lovbrudd. Men også illegale behandlere som Dimitri og Eddie jobber med å forbedre rutiner og dele erfaringer for å gjøre behandlingene tryggest mulig. Organisasjonen International Addict Self-Help (INTASH) har utviklet et sett retningslinjer. Før behandlingen må pasienten få vite om den fysiske og psykiske virkningen av ibogain, og om at det kan være farlig. Samtidig utvikles et tillitsforhold mellom behandler og pasient. Før behandlingen må brukeren til legen for å sjekke hjertet sitt. Under behandlingen mener INTASH det er avgjørende at det er tidligere brukere til stede: Ibogainbehandlingen er utmattende, og det er viktig at noen som selv har vært gjennom det kan fortelle at det kommer til å gå bra.

Rituale
En gang holdt det på å gå galt for Dimitri. En mann i 20-årene mistet bevisstheten, og Dimitri trodde han kom til å dø. Før han gjorde flere behandlinger reiste han til Gabon, hvor han ble initiert i Bwiti-religionen som bruker ibogain i overgangsritualer. Fra bwitiene lærte han hvordan stoffet har vært brukt i århundrer, og hva det gjør med kroppen og sinnet. Det handler om å komme i kontakt med naturen, med Gud og med seg selv. Ibogain er et hallusinogen, og mange som har prøvd det forteller at de har sett en svart mann som representerer kjernen i Bwiti. De har fått et nytt perspektiv på sitt eget liv. Noen sier de ser to veier framover, den ene med fortsatt rusbruk og den andre uten. Og de har sett utkrystallisert egenskaper ved seg selv som kan ligge til grunn for avhengigheten. For Dimitri er den spirituelle delen av behandlingen viktigere nå enn da han begynte å gi behandlinger for fire år siden.
- Jeg er ingen ekspert på Bwiti-tradisjoner, men jeg prøver å gjøre det så likt som mulig. I vesten har vi mistet den rituelle delen av behandlinger, men jeg tror vi trenger det, sier han.

Før Al får første dose ibogain går de ut for å danse rundt et tre på plenen bak hotellet. Sola glimter i Hudson, Al er utmattet, dopsyk og sulten. Dimitri ber om at Al skal få den samme gaven fra ibogainen som han og Eddie har fått. På den nyklipte gressplenen tar de på treet, de tar på jorda og strekker seg mot himmelen. På vei tilbake til hotellrommet forteller Eddie at ibogainen har reddet livet hans.
- Jeg vil gi noe tilbake. Jeg tror ikke noen annen behandling kunne fått meg hit jeg er i dag, sier han.

Flere runder med behandling
Sist vi møttes, like før jul, var han mye mer nedkjørt. Manhattans gater var rå og forblåste, og et kaldt gufs fulgte Eddie inn på dineren der Dimitri ventet. Eddie fikk den samme leksa Al skulle få noen måneder senere, og ga Dimitri penger til å booke et hotellrom. Eddie visste egentlig det meste fra før, han hadde allerede prøvd ibogain to ganger. Første gangen var han Dimitris andre klient, og han har prøvd stoffet én gang til siden da. Begge gangene holdt han seg rein i noen måneder, men siden han livnærte seg ved å selge heroin, hadde han alltid stoffet i nærheten. Det var for lett å falle for fristelsen.

Eddie tatoverte "Glem aldri smerten" på underarmen første gang han var blitt avruset uten ibogain. Siden har suget etter heroin fått ham til å glemme hvor vondt det er å slutte gang på gang. Som Dimitri og Al har han prøvd seg gjennom behandlinger ved hjelp av metadon, naltrexon og subutex, men det har ikke holdt. I januar fikk han sin tredje dose ibogain, og i begynnelsen av mai er han fremdeles rusfri.
- Jeg har jobba hardt med meg selv. Først minutt for minutt, så time for time, og etter hvert dag for dag, sier han.

Å være med på behandlingene som assistenten til Dimitri er hans måte å takke for at han har fått livet sitt tilbake. Og mens Dimitris afrikanske drakt og Eddies mønstrede omslagsskjørt virker malplasserte på to garvede New York-ere, har de begge et oppriktig forhold til den mer åndelige delen av ibogainbehandlingen. Det er ingen ironi å spore når Dimitri danser en rituell dans han lærte i Gabon ved senga til Al, og det er ingen unnskyldende skuldertrekk fra Eddie når han tar fram en liten, hvit harpe fra Gabon for å spille når Al ser ut til å ha det røft. Etter å ha blitt kjørt hardt og uten resultat av New Yorks konvensjonelle behandlingstilbud, er det takknemlighet og ærbødighet overfor ibogainen som dominerer hos de to mennene.

Mørbanka
Mandag blir tirsdag mens Al jevnlig får små doser ibogain. Han drikker litt vann, men spiser ikke. Hele tirsdag ligger han i en urolig døs, og når kvelden kommer er han fremdeles fjern og gir lite respons. Dimitri er nervøs. Det har skjedd før at han har måttet ta med seg en pasient og droppe ham i venterommet hos legevakta, for selv å fordufte. Han rister i Al, spør om han vet hvor han er og hva som foregår. Litt etter litt trenger han gjennom, og onsdag morgen åpner Al øynene og lurer på hvilken dag det er.
- Jeg er skikkelig mørbanka. Det var en utrolig fysisk tripp, sier han, fremdeles omtåket og svekket etter flere dager uten mat.
- Du kvitta deg med dopen, det er faen ikke dårlig, smiler Eddie.

Afrikanske trommer viker for munter reggae, og tunge gardiner trekkes fra så sola får slippe inn. Al småspiser av en oppskåret banan og tar noen druer fra en skål. Det er bare noen få timer til utsjekking, og han er fremdeles for svak til å røre seg noe særlig. Eddie og Dimitri får ham i badekaret, så legger de ham på senga og kler på ham. Al smiler svakt av sin egen tilstand, mens de to andre drar i armer og bein for å få ham påkledd. Han sover hele veien i taxien til Brooklyn, der moren Carmen venter. Hun og mannen har bodd i Puerto Rico siden de pensjonerte seg, men nå har hun kommet på besøk for å passe på sønnen. Al kommer seg inn og i seng. Carmen lytter nervøst mens Dimitri og Eddie forteller at også de var harde heroinister, og at de var like utslitte av ibogainen som Al er nå. Det fjerner i hvert fall nesten den bekymrede furen i morens panne. Etter alle disse årene har det blitt en vane å være bekymret for sønnen, og ønsket om at han skal få begynne på nytt, er sterkt. Hun visste at det var ulovlig og at det kunne være farlig, og hun visste at det var en sjanse for at han ville falle tilbake til gamle vaner. Likevel lånte hun ham penger til behandlingen.
- Han har prøvd alt. Det er verdt å prøve dette også, sier hun.
Smilerynkene som sprer seg rundt øynene skjuler ikke blikket som ber om bekreftelse på at sønnen kommer til å bli rein denne gangen.

Al sover seg gjennom de neste dagene, bare avbrutt av en times akupunktur Dimitri har ordnet. Først på søndag kommer matlysten tilbake, og med den også litt krefter. Moren passer godt på. Siden heroinen er helt ute av systemet hans, er det stor fare for overdose hvis han sprekker. Hun og Eddie har rydda ut alle sprøyter og skjeer fra kjellerstua. Og han har fått nytt telefonnummer for at langere og de han rusa seg sammen med skal holdes på avstand for en stund. Mandag er han fremdeles sliten, men har krefter til å ta en røyk i døra.
- Jeg har fremdeles et lite sug etter dop. Men det går greit, sier han.

Han viser fornøyd fram hendene sine, som allerede ser bedre ut. Tirsdag har han og Carmen flybilletter til Puerto Rico. Al har et hus på foreldrenes eiendom som han bygget i en rusfri periode på 1990-tallet. Nå begynner den virkelig harde jobben: å skape seg et liv uten heroin.

 

Ibogain i Norge?

I Sverige jobber organisasjonen Ibogain.se. for å få igangsatt videre forskning, og på sikt behandling med ibogain. I Norge er det ingen organiserte pådrivere, men leder i Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen mener Ibogain ville vært et positivt tilskudd.
- Jeg mener det er viktig å få inn ibogain som en del av behandlingstilbudet. Men jeg tror det sitter langt inne i Norge, fordi stoffet er et hallusinogen. Mange trenger å forsøke ulike tiltak. Ut fra det jeg vet om ibogain, er det mange som ikke føler noe behov for å ruse seg i et halvt år etter behandlingen, sier han.

Knutsen er også nysgjerrig på den terapeutiske effekten av Ibogain.
- Jeg så en dokumentar som viste hvordan ibogain fungerer som hallusinogen. Det første døgnet går de gjennom hele livet sitt og opplever hvilke valg de har tatt og hvorfor de tok akkurat de valgene.
- Kjenner du til at ibogain er brukt i Norge?
- I så fall skjer det i hemmelighet. Det har ikke vært noe tema her.

Knutsen mener lange behandlingskøer er det største hinderet for en fungerende rusbehandling i Norge i dag.
- Det er enormt mange opiatbrukere som ikke får hjelp i dag. Mange må vente i seks måneder, noen i et helt år. Og det blir stadig flere kontrolltiltak knyttet til behandlingen. Mange opplever at den medisinske behandlingen med metadon eller subutex er så streng at de ikke har sjanse til å komme inn, sier Knudsen.

Ibogain

• Ibogain er et hallusinogen som utvinnes fra rotbarken til ibogatreet, som vokser i Vest-Afrika.
• Ibogain har vært brukt i århundrer i overgangsriter i bwiti-religionen, særlig i Gabon.
• Stoffet ble innført til Europa på midten av 1800-tallet og var brukt i behandling mot såkalt neurasteni på begynnelsen av 1900-tallet.
• Amerikanske Howard Lotsof var den første som mente å ha oppdaget ibogainens effekt på opiatavhengighet. Han var heroinist og eksperimenterte på 1960-tallet med psykedeliske stoffer. Han prøvde ibogain i 1962, og oppdaget at han ikke hadde behov for heroin lenger. Han ga ibogain til flere heroinister, og flere av dem delte hans erfaring.
• Ibogian er i flere land klassifisert som narkotika, og er ulovlig i USA, Belgia, Danmark, Frankrike, Sverige, Sveits og Australia. I Norge og de fleste andre land er det uregulert. I Storbritannia, Tsjekkia og Sør-Afrika brukes det i behandling av opiatavhengige, mens Panama, St. Kitts, Brasil og Mexico har offentlig godkjente behandlingstilbud med ibogain.
• Ibogain har flere farmakologiske effekter. Blant annet hemmer det enzymet kolinesterase, gir doseavhengig sentralnervøs stimulering (inntil syns- og hørselshallusinasjoner), er serotonerg agonist, har kappa-agonistiske opioideffekter og har NMDA-antagonistiske egenskaper.
National Institute for Drug Abuse (NIDA) startet på begynnelsen av 1990-tallet et forskningsprosjekt. Det ble avsluttet i 1995 uten at prosjektet ble videreført til kliniske undersøkelser, blant annet på grunn av bivirkninger. Ibogain inntatt peroralt kan gi bradykardi (langsom puls), hypotensjon (lavt blodtrykk), kramper, paralyse (lammelse) og respirasjonsstans. Ved doser store nok til å fremkalle hallusinasjoner, er angst og dødsfall også rapportert. Minst åtte dødsfall er mistenkt å skyldes ibogain, og man tror årsaken er at stoffet skaper hjertearytmi. I 2005 ble forskningsprosjektet gjenopptatt og er i dag under ledelse av professor i nevrologi og molekylær og cellulær farmakologi, Deborah Mash, Medisinsk fakultet ved Universitetet i Miami.

Kilder:
Alper, Kenneth, R., Howard S. Lotsof og Charles D. Kaplan (2008): "The ibogain medical subculture", Journal of Ethnofarmacology 115(2008) 9-24 http://www.ibogaine.org/subculture.html [30.10.2008]
Bejerot, Susanne (2006): "Ibogain - hopp för unga narkomaner" Tidsskriften for Svensk Psykiatri # 4.nov 2006 http://www.ibogain.se/cmsms/uploads/dokument/SvenskPsykiatrinumer42006_Referenser%5B2%5D.pdf [30.10.2008]
Dagens Medicin " Läkere vil testa omtvistad drog", http://www.dagensmedicin.se/nyheter/2008/10/10/lakare-vill-testa-omtvista/index.xml
[10.10.2008 ]
ethnogarden.com
ibogaine.co.uk
pasienthåndboken.no


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse