Sterk stemme: Youth RISE globale medlemsnettverk består både av enkelt individer og ungdomsledede organisasjoner. Her er noen av dem avbildet siste dag av HRIs konferanse i Beirut. Foto: Astrid Renland

Ungdomsopprør

De fleste av oss assosierer ungdomsopprør med dopbruk. For ungdommene i Youth RISE handler opprøret om retten til å ta del og bli hørt i utformingen av en politikk som de er i sentrum for.

Behind Carol Station? Flott! Det er april og den internasjonale skadereduksjonsorganisasjon IHRA, har avsluttet sin fem dagers lange konferanse (3.- 7.april 2011) ved The Habtoor Grand Hotel Convention Centre & Spa i området Sin El Fil som ligger i utkanten av Beirut, Libanon. Det har vært avslutningstaler, hyllest til konferansens vertskap og til av- og påtroppende styremedlemmer og aktivister, prisutdelinger, og sist men ikke minst annonsering av nytt navn fra International Harm Reduction Association til Harm Reduction International (HRI).

Alle er enig om at det har vært interessante og flott dager, en av de bedre skadereduksjonskonferansene hevder gjengangerne. Kanskje til og med den beste? Som årets nykommer har jeg spesielt bitt meg merke i de unge aktivistene som under HRIs 22. internasjonale konferanse har gjort deltakerne oppmerksom på at for flertallet av verdens unge er dop adskillig mer tilgjengelig enn tilgang til skolegang, utdanning og arbeid. 50 år med nulltoleranse har vært totalt mislykket hevdet de unge, og krever nå en politisk tilnærming basert på kunnskap, evidens og skadereduksjon samt en erkjennelse om at unges dopbruk innebærer både ”pleasure og problem”. Face it og deal with it: Ungdom bruker dop. 

De unge aktivistene tilhører den internasjonale nettverksorganisasjonen Youth RISE, og det er dem som jeg har avtalt å møte neste dag i Saifi Urban Garden som da altså ligger bak Carol Station i bydelen Gemmayzeh. 

 

Carol Station

Et døgn senere, sliten etter å ha gått fra spennende Hambra via byens strandpromenade der man fortsatt kan bivåne bombeskadede og skadeskutte bygninger, til hypermoderne Downtown og vakre Gemmayzeh. Passe frustrert over at ingen beirutere ser ut til å kjenne til The Carol Station, må jeg trekke på smilebåndet da det omsider går opp for meg at det ikke er et kulturelt og historisk minnesmerke men en ganske alminnelig bensinstasjonskjede jeg har spurt etter. For den lille, unselige bensinstasjonen skjuler inngangen til Saifia Urban Garden som er både et backpacker hotell og kultursenter, med tilbud om blant annet arabisk språkkurs og lokaler velegnet for seminarer og møtevirksomhet. 

Innenfor porten åpenbarer det seg en hyggelig hage med mulighet til å sitte og slappe av, nyte en matbit på kafeen eller møte andre tilreisende eller fastboende unge. Jeg blir tatt i mot av Chantale Kallas, som er organisasjonens koordinator for Midt Østen og Nord Afrika (MENA-regionen). Hun ber om unnskyldning for at resten av gjengen må avslutte dagens seminar og legger forklarende til at det er vanskelig å finansiere egne møter, så nettverket må utnytte muligheten når de deltar på internasjonale konferanser. Det har de gjort, i forkant av HRIs konferanse avholdt de egen tredagers konferanse, og mens resten av gjengen gjør seg ferdig med siste møtet før alle reiser hjem til sine respektive land, forteller hun meg om både Youth RISE’ historie og arbeid, og libanesisk narkotikapolitikk.

 

Ingenting for oss uten oss!

Youth RISE, så dagens lys etter HRIs konferanse Vancouver, Canada, i 2006. Det var to unge kvinner, Caitlin Padgett og Kyla Zanardi, som etterlyste deltakelse fra flere unge mennesker som er berørt av narkotikapolitikken, forteller Chantale Kallas. 

RISE betyr opprør men det er også et akronym for organisasjonens målsettinger – Resources. Information. Support. Education. Skader knyttet til unges dopbruk skal reduseres gjennom at unge selv får tilgang til ressurser, informasjon, støtte og kunnskap til ungdommen. Fem år senere har nettverksorganisasjonen blitt en betydelig stemme på den internasjonale narkotikapolitiske arenaen, og består av både enkelt medlemmer, bruker og ungdomsorganisasjoner som jobber med skadereduksjon, Hiv-forebygging eller andre relaterte problemstillinger. Aldersmessig strekker medlemmene seg fra 14 til 29 år, med de fleste er i alderen 21 til 27 år.

I tillegg til ledelsen styres organisasjonens arbeid av tre regionale koordinatorer og en internasjonal arbeidsgruppe med representanter fra de fleste regioner i verden. Nettverksorganisasjonen samarbeider med andre internasjonale bruker- og ungdomsorganisasjoner og arbeidet finansieres med økonomisk støtte fra blant annet HRI, Open Society Institute og MTV’s Staying Alive Foundation (SAF). 

- Youth RISE krever brukermedvirkning, rettigheter og anerkjennelse for unges selvbestemmelse og retten til egne valg, sier Chantale. 

– Vi jobber for avkriminalisering og tilrettelegging for en mer ungdomsvennlig og human narkotikapolitikk. I dag er det slik at mange unge risikerer straffeforfølging om de søker hjelp for et gryende rusproblem. Folk som har rusproblemer må få tilbud om hjelp, og ikke fengselsstraff.

Chantale Kallas bruker nasjonale erfaringer som eksempel. For landet som kanskje er mest kjent for produksjon av ”libaneser” (hasj) på 1970- 1980-tallet, har ifølge Kallas en restriktiv narkotikapolitikk håndhevet av både politi og militær.

Det har ikke vært en uttalt krig mot narkotika som man finner i mange andre land, men rusmisbruk er tabu, brukerne er kriminalisert og stigmatisert, og kunnskap om bruk og skadereduksjon begrenset om ikke fraværende.

I likhet med brukere i andre land finansieres avhengigheten som oftest gjennom dopsalg, kriminalitet og prostitusjon. Mange unge jenter inngår i strategiske relasjoner som kjæreste til en dopdealer eller andre i rusmiljøene, for å få tilgang til stoffet.

- Unge som blir tatt for første gang får ofte en advarsel, neste gang dømmes man til fengsel eller til opphold i institusjon der unge kan oppleve seksuelle overgrep og fysisk mishandling, sier Chantale. – Med narkotikalovbrudd på rullebladet er det vanskelig å få seg utdannelse og jobb. 

- Men, heldigvis er det en gryende anerkjennelse for skadereduksjonstenkningen, sier Chantale. 

Hittil har skadereduksjonsarbeid vært drevet av frivillige organisasjoner. Det forplikter imidlertid å være vertskap for HRI, og libanesiske myndigheter benyttet blant annet konferansen til å annonsere legalisering av substitusjonsbehandling og igangsetting av et 12 måneders pilotprosjekt for injiserende brukere. Målet er at substitusjonsmedisin skal gjøres tilgjengelig for salg på alle apotek.

 

 

Slitne aktivister: Eva Magdalena Stambøl (t.v) FHN, og Chantale Kallas Youth RISE regionale koordinator i MENA-regionen, i hagen til Saifi Urban Garden. Foto: Astrid Renland

Erfarings- og kunnskapsutveksling

Eva Magdalena Stambøl, masterstudent i kriminologi med internasjonale narkotikabevegelser som tema og styremedlem i Forening for Human Narkotikapolitikk (FHN) og organisasjonens internasjonale representant, har kommet til og på vei opp til seminarrommet berømmer hun Youth RISE for sitt arbeid. 

- Det har vært interessant og lærerikt å få innsikt i hvordan de jobber, sier Eva. – Spesielt hvordan de aktiviserer unge gjennom kampanjer, postkort og plakater. I FHN jobber vi gatenært og deltar på offentlige høringer og konferanser, men vi burde jobbe mer med å inkludere og aktivisere ungdom man ser er ute å kjøre i organisasjonens arbeid.

Vi entrer rommet der mer enn en håndfull av Youth RISEs aktivister sitter rundt et bord i en halvsirkel. Veggene er dekket av post-it-lapper i forskjellige farger, og mens de røde og blå adresserer temaområder, nasjonale erfaringer og tips om fremtidige strategier, formidler de gule post-it lappene møteregler, respekt for meningsytringer og påminnelse om at alle har et ansvar for å rydde etter seg selv.

Til tross for at de er slitne etter mange dagers konferansevirksomhet og aktivt arbeid, tar de høflig i mot meg. Det er Brun og Aram fra Mexico, Adeolu og Koleawole fra Nigeria, Eric fra Uganda, Erlind fra Albania, Zulaike fra Kirgisistan og Nikhil og Bikash fra Nepal, alle med ustrakte erfaringer både som brukere og gjennom arbeid med lokale ungdoms-, bruker- og helseorganisasjoner.

 

Straff og lovhåndhevelse

De unge i Youth RISE er på ulike måter berørt av nasjonal praksis når det gjelder narkotikapolitikk, ikke minst de som kommer fra fattige land der undertrykkende og diskriminerende kontrollpolitikk og lovhåndhevelse både tildekker for og brutaliseres i mangelen på øvrige velferdstiltak. Noen er tidligere misbrukere og har virkelig fått føle en repressiv kontrollpolitikk på kroppen og kan til tross for sine unge år fortelle om fengselserfaringer, diskriminering og rå lovhåndhevelse. Andre har møtt lokal politikk og praksis gjennom aktivitet i organisasjoner som jobber relatert til skadereduksjon, Hiv-politikk og menneskerettigheter. 

De unge fra afrikanske land opplever en eskalerende utvikling av bruk og misbruk i takt med at kontinentet har fått en mer betydningsfull rolle for de illegale handelsvarene og smuglere som trenger nye veier til det vestlige markedet. Brukerne er stigmatisert og fordømt, og blir møtt med repressiv kontrollpolitikk, fengsling, tortur eller hva de ellers kunne tenke seg å gjøre, forteller Eric Ojok fra Uganda.

Unge og stoffproblematikk er ikke et tema for myndighetene, og i både Uganda og Nigeria er narkotikapolitikken ensidig knyttet til å redusere tilgangen til dop og kriminalisering av brukere. Motstanden mot skadereduksjonstiltak som blir ansett som et uttrykk for vestlig politikk er stor, og mangelen på kunnskap om omfanget av problematisk bruk gjør det vanskelig å sette inn tiltak. Ikke minst er bekymringen knyttet til at økningen av stoffbruk blir et nytt brennstoff for Hiv-smitte, forteller Adeolu Ogunrombi, som også er Nigerias representant i Youth Hiv/Aids Network.

Det er ikke bare den stadig økende andel injiserende brukeres mangel på rene sprøyter som skaper frykt for en ny Hiv-boom. Ungdomskultur, partydop og seksuell risikoadferd, er også faktorer som kan trigge nye Hiv-epidemier i allerede utsatte områder og utsatte grupper av befolkningen. 

På spørsmål om myndighetene lytter til dem, forteller de at de ikke har en arena å tale ifra. Både Eric og Adeolu håper derfor at Youth RISE kan bidra til å gi dem en stemme som kan brukes til å påvirke myndighetene til å drive en mer ansvarlig og human narkotikapolitikk. 

 

Nulltoleranse og skadereduksjon

Uansvarlige myndigheter skaper også problemer for Nikhil Gurung og Bikash Gurung fra Nepal, som jobber for at styrende myndighet skal etablere tiltak som kan ivareta unges behov og problemer. Ikke minst ønsker de å beskytte nye generasjoner mot ødeleggende stoffbruk og Hiv-smitte. 

At Nepal til tross for at forbud siden midten av 1970-tallet fortsatt oppleves som et paradis for kannabisturister, betyr ikke at landet har en liberal narkotikapolitikk. Tvert i mot, myndighetenes politikk er basert på nulltoleranse og lovgivningen har en øvre strafferamme på 33 år. 

Ifølge Nikhil og Bikash fører myndighetene en hard lovhåndhevelse, og utviser liten eller ingen vilje til å ta ansvar for skadereduksjonsprogram, som i hovedsak er finansiert gjennom midler fra internasjonale helseorganisasjoner. Problematisk stoffbruk er i likhet med injiserende brukere, utbredt mens tilgangen til rene sprøyter er begrenset. Siden midten av 1990-tallet har Nepal hatt en epidemisk utvikling av Hiv knyttet til risikogrupper som stoffbrukere. 

Nepal er ett av verdens fattigste land, og det er dårlig utbygd velferdstiltak for rusavhengige. Selv om NGOer og internasjonal finansiering sørger for sprøyteutdeling er det ifølge Nikhil, behov for egnede hjelpetilbud til unge. Ungdom må i dag benytte seg av de samme hjelpetiltakene som voksne, garva misbrukere forteller Nikhil. En av problemstillingene de vil jobbe med er derfor å få etablert ungdomsvennlige hjelpetiltak. 

Bikash legger til at unge fengsles for dopbruk, og det er derfor også viktig å tilrettelegge for skadereduksjonstiltak i fengslene der fangene soner under elendige forhold og Hiv-spredningen er stor.

De samme problemene møter unge brukere i Kirgisistan og Albania forteller Zulaike Esentaeva og Erlind Plaku. I begge landene har brukere begrenset tilgang til skadereduksjonstiltak, men lite blir gjort fra myndighetenes side for å imøtekomme unges bruk, behov og problemer. 

- I Kirgisistan har stoffbruken havnet i skyggen av politiske konflikter i landet, sier Zulaike, og selv om myndighetene hevder vi slår inn åpne dører sier de en ting, men de gjør ingenting. Problemet er ikke bare at myndigheten er passive, det er også vanskelig for å vite hvem man skal snakke med – hvilke departement som har ansvar for å igangsette tiltak.

Zulaike og Erlind er blant annet opptatt av å gjøre skadereduksjonstilbud tilgjengelig for alle og å påvirke sine respektive myndigheter til å ta ansvar for å redusere skader forbundet med dopbruk.

 

Krig

Brun Gonzalez og Aram Barra fra Mexico formidler på sin side om hvordan unge lider under en stadig mer militarisert narkotikakrig, som i løpet av en femårsperiode kan smykke seg med over 30 000 drepte uten at det har bidratt til å redusere stoffbruken blant landets befolkning.

Tvert i mot, landet opplever ifølge Brun, en rivende utvikling i nye bruksmønstre som inkluderer både heroin, crack og metamfetamin. Brukstrender påvirkes også av andre samfunnsmessige endringer, og unge kvinner utgjør en betydelig andel av nye brukere.

Skadereduksjon er i hovedsak knyttet til injiserende opiatbrukere, og det er mangel på tiltak for å redusere skader og forebygge problematisk bruk blant unge med partydop og andre bruksmønstre. 

Mexico har som kjent avkriminalisert bruk og besittelse av stoff til eget bruk for å kunne skille mellom smuglere, selgere og brukere. Blir man tatt med et mindre kvantum dømmes man i stedet til obligatorisk behandling, med straffeforfølging og fengsel som riset bak speilet. Det er stor mangel på offentlige hjelpetilbud, og klinikkene og sentrene som befinner seg på myndighetenes liste, er ofte av dårlig kvalitet og skaper flere problemer enn de løser. 

I likhet med andre land er det ikke lett for unge i Mexico å få myndighetene til å lytte.

Den meksikanske ungdoms- og rettighetsorganisasjonen Espolea har fremmet forslag til om avhengighetsforebyggende strategier som myndighetene har inkludert i den politiske debatten, forteller Brun. Men, om det skjer noen endringer i praksis gjenstår å se. Ifølge Brun er kampen mot organisert kriminalitet fortsatt myndighetenes hovedanliggende i den politiske tilnærmingen til narkotika. 

 

Revolusjon

I tillegg til å styrke unges deltakelse og rettigheter, etablere egnede skadereduserende tiltak for unge, avkriminalisert brukere og få åpnet øynene til myndighetene slik at de skjønner at de vil tjene på en realistisk og pragmatisk narkotikapolitikk, har Youth RISE visjoner om en revolusjon. 

Aram bruker eget land som eksempel og trekker paralleller til folkeopprøret i Midt Østen der majoriteten befolkningen som har tatt gatene har vært unge mennesker uten utdannelse eller jobb.

- Folk i Mexico er lei av krigen, volden, drapene og korrupsjonen som skjer i kjølvannet av myndighetenes krigføring mot narkotikakartellene, sier Aram. – Og i likhet med landene i Midt Østen har vi en ung befolkning (aldersmedian er på 26.7, og over halvparten av landets over 100 millioner innbyggere er i aldersgruppen 15-64 år, red. anm.), som er virkelig berørt av dagens politikk. 

- På den andre siden er det stadig flere som tar til ordet for legalisering, sier Aram, og ramser opp: Landets forrige president, Vicente Fox har nylig foreslått å legalisere kannabis. California hadde folkeavstemning for legalisering av kannabis til medisinskbruk, forslaget gikk riktignok ikke igjennom men det illustrerer likevel en interessant endring folks forståelse av kannabisbruk.

- I Latin Amerika har tre tidligere presidenter Cardoso fra Brasil, Gaviria fra Colombia og Zedillo fra Mexico dannet Latin America Commision on Narcotica Drugs og tatt til ordet for at nåværende politikk er mislykket og det er behov for nye retninger og strategier. I mange land dominerer skadereduksjonstenkningen og selv om ingen har tatt skrittet ut og legalisert narkotika, viser det likevel at forbudspolitikken er under press. 

- Selv Bill Clinton sa under Aids2010 i Wien, at vi vet hva som virker og at vi må jobbe for å fremme det som virker, påpeker Aram, og legger til at det er en skam at politikere ikke gjør noe mens de har reell makt til å gjennomføre endringer.

Han har likevel tro på en revolusjon, og han har tro på at unge vil bidra til endringer og at det med tilførsel av kunnskapsressurser, er mulig å kanalisere energien som unge legger i kriminell virksomhet til deltakelse i utforming av en ny politikk.

- Det tar tid men jeg har tro på at ny narkotikapolitikk. Se på rettigheter for homofile, kvinnerettigheter og retten til fri abort, det tok generasjoner for å få til samfunnsendringer men det skjedde, sier Aram. 

Aktivistene i Youth RISE gjør i alle fall sitt for at verden skal få øynene opp for at rådende narkotikapolitikk er mislykket og feilslått. Og Aram peker uttvilsomt på et interessant fenomen: Opprøret mot det bestående kommer både fra unge og marginaliserte grasrotgrupper og eldre i sentrale maktposisjoner. Tiden vil vise om det fører til revolusjon.

Youth RISE IHRA Report Beirut, Libanon

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse