Som et ledd i forberedselsen til UNGASS 2016 avholdes det en rekke internasjonale møter og bildet er fra Narkotikabyråets (CND) Special Event, 19. januar 2015, der utfallet av OAS (Organization of American States) spesialmøte om internasjonal narkotikapolitikk sto på programmet. Foto: UNODC/flickr.com

Et vendepunkt i internasjonal narkotikapolitikk?

Det som har skjedd innenfor internasjonal narkotikapolitikk i den senere tid gir all grunn til å tro at det under UNGASS 2016-sesjonene fra mange hold vil bli reist sterke krav om endringer av narkotikapolitikken.

I spesialsesjoner i FNs generalforsamling tas noe nær hvert år problemstillinger som gjelder internasjonalt samarbeid på ulike områder, opp til drøftelser. Disse møtene går under fellesnavnet UNGASS (United Nations General Assembly Special Sessions). Ved siden av de faste FN-delegater medvirker det oftest en lang rekke andre fra de respektive land. Dette gjelder ulike spesialister, representanter for frivillige organisasjoner (Non Governmental Organizations) og andre med spesielle kunnskaper eller interesser innenfor det feltet som tas opp til behandling.

Temaene for drøftelsene har variert fra kvinners stilling i samfunnet (2000), AIDS-epidemien (2001), barns rettigheter (2002) til befolkningsproblematikk (2012). Enkelte år er sesjonene en oppfølging av et tema som tidligere har vært tatt opp til drøftelse.

I 1998 var den globale narkotikakontrollen temaet for disse drøftelsene. Som et resultat av møtet vedtok FN en handlingsplan for å motvirke narkotikaproblemene. Målsetningen var å «eliminere eller signifikant å redusere den illegale dyrkingen av kokabusker, kannabisplanter og opiumsvalmuer frem til år 2008» og derigjennom «oppnå signifikante og målbare resultater når det gjelder å redusere etterspørselen». Det ble besluttet å avholde en ny UNGASS-sesjon i 2009 hvor man skulle drøfte resultatene av innsatsen. Imidlertid ble det senere besluttet at temaet på 2009-sesjonen skulle være situasjonen når det gjaldt AIDS.

I stedet ble det i 2009 avholdt et møte om narkotikasituasjonen i tilknytning til narkotikakommisjonen i Geneve, hvor man diskuterte de fremskritt man hadde gjort når det gjaldt målsetningene fra 1998. Her vedtok man en «Political Declaration and Plan of Action on International Cooperation towards an Integrated and Balanced Strategy to Counter the World Drug Problem» frem til år 2019 (UNODOC 2009). På samme måte som resolusjonen i 1998 skulle denne integrerte og balanserte strategien ifølge pkt. 36 bestå i en eliminering eller reduksjon av den illegale dyrkingen og etterspørselen etter narkotika, foruten ved en reduksjon av tilvirkning, markedsføring og omsetning av slike stoffer og tiltak mot hvitvasking av inntekter fra narkotikahandelen. Det ble besluttet at resultatene av tiltakene skulle evalueres ved en UNGASS-sesjon som ble planlagt avholdt i 2019.

Bakgrunnen for UNGASS 2016

I 2012 rettet presidentene i Colombia, Guatemala og Mexico – som senere fikk tilslutning av 95 andre land, hvorav mange fra den tredje verden – en henvendelse til FN om å la temaet for UNGASS-sesjonen være mulighetene for en gjennomgripende reform av narkotikapolitikken, og å skyve tidspunktet for sesjonen frem til sommeren 2016. Og dette ble akseptert av FN.

Bakgrunnen for de tre presidentenes henvendelse var at man i en rekke latin-amerikanske land etter hvert hadde blitt mer og mer skeptiske til de eksisterende tiltak innenfor narkotikapolitikken. Et naturlig sted å drøfte dette ville være innenfor OAS (Organization of American States). Men innenfor OAS har USA en ledende stilling på grunn av sin økonomiske og politiske overlegenhet, og landet har vært uvillig til å ta opp spørsmålet om reformer innenfor narkotikapolitikken. Blant annet som en følge av dette ble det i 2008 tatt initiativ til en latinamerikansk kommisjon med 17 medlemmer, hvorav tre tidligere presidenter: César Gaviria (Colombia 1990-1994), Ernesto Zedillo (Mexico 1994-2000) og Fernando Henrique Cordoso (Brasil 1994-2002), foruten andre, fremstående politikere fra disse landene i tillegg til fra Argentina, Bolivia, Costa Rica, Nicaragua, Peru og Venezuela. Kommisjonen avga en innstilling «Drugs & Democracy: Toward a Paradigmatic Shift» i mars 2009.

Kommisjonen tok sitt utgangspunkt i at vold og organisert kriminalitet forbundet med internasjonal narkotikahandel er et hovedproblem i store deler av Latin-Amerika, noe som kan tilbakeføres til etterspørselen etter stoffene i USA og EU. Samtidig har krigen mot narkotika basert på utryddelse av dyrking av råstoffer til fremstilling av narkotika og strafferettslige tiltak mot omsetning og bruk av stoffene ikke gitt de ønskede resultater. Det har tvert imot ført til økende kriminalitet, fattigdom blant bønder som er avhengige av å dyrke slike vekster foruten til korrupsjon og infiltrasjon av kriminelle organisasjoner i de demokratiske prosesser i Latin-Amerika. Fremfor å fortsette krigen mot narkotika anbefalte kommisjonen at man burde behandle narkotikabruk som et helseproblem og fokusere den strafferettslige kontrollen på organisert kriminalitet.

De foreslåtte tiltakene ble oppsummert i fem punkter. Å endre stoffbrukernes status fra lovbrytere til pasienter ville ikke bare kunne redusere stoffbruken, men også senke prisene på stoffene slik at det økonomiske grunnlaget for illegal handel ble svekket. Når det gjaldt kannabis var skadene ved kriminalisering større enn skadene ved bruken og man burde derfor avkriminalisere dette. Bekjempelse av narkotikabruk blant ungdom burde baseres på informasjon og prevensjon på samme måte som ved tobakksbruk, hvor det har hatt stor effekt. Strafferettslige tiltak burde begrenses til å bekjempe organisert kriminalitet. Tiltak for begrensning av dyrking av kokablader, opium og kannabis burde kombineres med økonomisk støtte til alternative avlinger

De tre tidligere presidentene gikk videre og tok i 2011 initiativet til opprettelsen av en «Global Commission on Drug Policy», som ikke lenger var begrenset til medlemmer fra Latin- Amerika. Kommisjonen besto av en gruppe på 21 medlemmer hvorav ytterligere tre tidligere presidenter: fra Chile, Ricardo Lagos (2000-2006), fra Portugal, Jorge Sampaio (1996-2006) og fra Sveits, Ruth Dreifuss (1989). Også tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, den tidligere greske statsministeren George Papandreou foruten Thorvald Stoltenberg var blant medlemmene.

Kommisjonen knyttet dessuten til seg en rekke eksperter innenfor narkotikaforskning og narkotikapolitikk.

I september 2014 avga kommisjonen en rapport med tittelen: «Taking Control: Pathways to Drug Policies that Work». I hovedsak var forslagene til endringene i narkotikapolitikken som kommisjonen foreslo, formet etter samme lest som i den tidligere rapporten fra den latin-amerikanske kommisjonen. Ved at den siste rapporten ble utgitt etter at FN hadde besluttet at UNGASS-sesjonen i 2016 skulle dreie seg om narkotikapolitikken, var det siste punktet i rapporten at man burde benytte denne anledningen til «en reform av det globale regime innenfor narkotikapolitikken.»

Endret holdning innenfor OAS

Vel et år tidligere, i mai 2013, hadde imidlertid også generalsekretariatet i OAS avgitt en rapport om «The Drug Problem in the Americas». Her understrekes det blant annet at «avkriminalisering av narkotikabruk må anses som et hovedelement i enhver offentlig helsestrategi» og at «det vil være hensiktsmessig å vurdere de eksisterende signaler og tendenser som peker mot en avkriminalisering eller legalisering av produksjonen, salget og bruken av marihuana».

Disse synspunktene er i sterk motstrid til det synet USA tidligere har gått inn for innenfor OAS, og er åpenbart en følge av den utviklingen som har skjedd i delstatene. I årene fra 1996 har som kjent noe nær halvparten av delstatene åpnet adgang til bruk og omsetning av medisinsk kannabis, til tross for at både narkotikakonvensjonen fra 1961 og den føderale amerikanske narkotikaloven, stoffkontrolloven (Controlled Substances Act1970), klassifiserer kannabis som et stoff som bare skal kunne benyttes i forskningsøyemed under statlig kontroll (Rus & Samfunn nr 5/2012).

Denne legale begrensningen har heller ikke vært til hinder for at det i to av delstatene i forbindelse med presidentvalget i 2012 ved folkeavstemninger ble åpnet for å tillate omsetning av kannabis også til rekreasjonsmessig bruk (Rus & Samfunn nr 3/2014), og ved mellomvalgene i 2014 er ytterligere to delstater kommet til, foruten at Washington DC har avkriminalisert kannabis.

De faktiske endringene som har funnet sted I USA når det gjelder kannabis, og de holdningsendringer som synes å ha skjedd ved at landet har akseptert rapporten fra OAS, peker i retning av at USA ikke lenger vil stille seg i veien for en endring også i internasjonal narkotikapolitikk.

UNGASS 2016 som en plattform for reformkrav

Det som har skjedd innenfor internasjonal narkotikapolitikk i den senere tid gir all grunn til å tro at det under UNGASS 2016-sesjonene fra mange hold vil bli reist sterke krav om endringer av narkotikapolitikken.

Når det gjelder medisinsk bruk av kannabis er det grunn til å tro at forbudet står foran sin opphevelse. Dette forbudet følger ikke direkte av konvensjonen, men er en følge av at kannabis er klassifisert som et totalforbudt stoff i narkotikalisten som er et vedlegg til konvensjonen. Og endringer i narkotikalisten kan besluttes uten å gjøre endringer selve konvensjonen. Forutsetningen er i så fall ifølge Narkotikakonvensjonens artikkel 3 at Verdens Helseorganisasjon anbefaler det, og at Narkotikakommisjonen treffer en beslutning i overensstemmelse med dette. Før Verdens Helseorganisasjon gir en slik anbefaling, vil den imidlertid nedsette en ekspertgruppe til å vurdere dette. Tidligere forsøk på å få Verdens Helseorganisasjon til å nedsette en slik ekspertgruppe har blitt torpedert av Narkotikabyrået og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODOC). Men med de endringer som har funnet sted i USA, er det grunn til å tro at et slikt forslag nå vil kunne få gjennomslag.

Å få en beslutning om å tillate rekreasjonsmessig bruk av kannabis og andre endringer i narkotikakonvensjonen er mer problematisk. Ikke bare fordi meningene om dette er mer delte, men også fordi dette krever en endring av selve narkotikakonvensjonen. Dersom et land fremsetter et forslag om endring kan dette ifølge Narkotikakonvensjonens artikkel 47 behandles på en av to måter. Dersom ingen av landene i løpet av en periode på 18 måneder protesterer mot forslaget, vil endringen tre i kraft.

Men det er lite tvilsomt om samtlige land uten videre vil akseptere mer inngripende endringsforslag. For selv om det bare er ett av landene som ikke godtar forslaget, er det forkastet. Den andre muligheten er at FN gjennom sitt økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) innkaller til en konferanse hvor samtlige medlemsland deltar med sikte på å drøfte et eller flere endringsforslag.

Det er heller ikke umulig at noen land vil gå inn for en fullstendig revisjon ikke bare av narkotikakonvensjonen fra 1961, men også de to øvrige konvensjoner på narkotikaområdet – psykotropkonvensjonen fra 1971 og Wien-konvensjonen fra 1988. Selv om dette trolig vil være vanskelig å få gjennomslag for, er det utvilsomt flere land som ville sett dette som en fordel.

Hva som vil skje er det selvfølgelig ingen som vet. Men nettopp usikkerheten når det gjelder hva som vil bli utfallet, gjør at man med spenning kan se frem til utfallet av UNGASS 2016.

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse