Hvor voldelig er livet på gata i Oslo? I en ny rapport forteller mennesker som sjelden blir hørt, om opplevelser med vold i hverdagen. Vold fra sine egne, politiet, hjelpeapparatet eller ungdomsgrupper.

Tekst: Oddrun Midtbø.  Publisert 27. februar 2018
Foto: Torhild Kielland. Forfatterne av Voldsrapporten, fra venstre Inge Duedal, Kirsti Baird Hultberg og Tove Buseth.

Intriger og konflikter: ”Generelt er det mye snakk om vold i miljøet. Det er mye trusler om å ta andre, ofte utløst av rykter. Miljøet er preget av intriger og konflikter. Jeg tror mange er sadistiske fordi de har opplevd mye vanskelig.  Man kan ikke stole på noen. Man stjeler fra hverandre.” Mann i trettiåra

– Bakgrunnen for rapporten «Fortellinger om vold fra brukere 24SJU 2017» er at ansatte på 24SJU har registrert mye vold blant brukere i miljøet, enten at de blir utsatt for vold, at de selv utøver vold eller at de er vitne til vold. Det finnes få beskrivelser av denne virkeligheten sett fra brukernes perspektiv fra brukernes perspektiv. Vi vil formidle noen av de historiene om vold som vi støter på i det gatenære arbeidet, sier Kirsti Baird Hultberg, sosialantropolog og familieterapeut.

Frykt fører til vold: ”Jeg er mest redd ungdomsgjenger, de er redde selv og frykt fører til vold. Jeg har blitt forsøkt ranet. Ble slått ned på jernbanestasjonen av utenlandske unge. Fikk en smell i skallen, men kom meg opp igjen selv. Jeg gikk ikke til lege.” Mann i førtiåra

Konsekvensene av voldsbruk
– Hva gjør denne volden med brukerne? Hvordan blir de møtt når de har vært utsatt for vold og prøver å få hjelp? Hvordan preger brukernes voldserfaringer og voldsfortellinger de som jobber med dette i hverdagen? Dette er spørsmål vi ønsket mer kunnskap om, sier hun.

”Ingen passer på oss”: ”Vi får sjelden hjelp av helsepersonell eller av politiet når noe hender. Tre kvarter tok det før politiet kom da venninna mi ble rana for et par uker siden. Tror ikke at folk i rusmiljøet blir tatt på alvor. Politiet kommer nok raskere til vanlige folk. Er ikke noe poeng å anmelde. Det er ikke noen som passer på oss. Vekterne er spesielt voldelige mot rusmisbrukerne. Jeg ble banka opp av en vekter utenfor legevakta en gang og ble ikke trodd da jeg anmeldte dette.

«Mindre tillit til politiet»: Jeg har fått mindre tillit til politiet av disse erfaringene og til helsepersonell. Det eneste stedet jeg kan ta opp vanskelige saker er på 24SJU. Jeg synes holdningene på hospitsene er dårlig. Personalet har ofte en nedlatende stil. Jeg har mista troen.” Mann i trettiåra

Ansatte ved 24SJU er i en unik posisjon til brukerne de møter daglig, og har opparbeidet stor tillit i målgruppen. Det bidro til at mange var villige til å snakke om sine voldserfaringer. De opplevde det som positivt at rollene var byttet; nå var det de som kunne hjelpe de ansatte og ikke omvendt.

Leder ved 24SJU, Kirsten Frigstad. Foto: Torhild Kielland

Dårlig behandling hos NAV: ”Det føles som vold hvordan jeg behandles av NAV og det er veldig provoserende. Jeg vet at jeg hadde klart å forvalte pengene mine selv, men får bare ikke sjansen til å vise det. Så jeg føler at NAV behandler meg som dritt.” Kvinne i førtiåra

Ingen medfølelse: ”Jeg følte ikke at psykiateren hadde noen medfølelse. Han lyttet, men det var det, og jeg ønsket ikke kjede han med min historie. Hele settingen ble litt kunstig.” Kvinne i trettiåra

– Det viktigste for oss var at de vi intervjuet kunne klare å ha en lengre samtale, at de var klinisk nyktre og ikke i for stor psykisk ubalanse under møtet. Noen av historiene var så overveldende at det av og til kunne være vanskelig å notere. Innimellom måtte vi ha pauser og be dem gjenta hva de hadde sagt, skriver teamet på fem i rapporten.

Folk er redde for systemet: ”Mesteparten av volden i miljøet kommer ikke politi eller Legevakta for øre. Jeg vet ikke hva som kan gjøres annerledes. Folk er redde for systemet, redde for å gå til politi eller Legevakta. Mange rusmisbrukere unngår helseapparatet; de mener de ikke får den smertelindringa de trenger når de behandles. Og politi har blitt kobla inn uten at vedkommende er blitt informert. Jeg har møtt noen utypiske politimenn, hvor jeg ikke har hatt noe imot å forklare meg. Men dette er unntaket – politiet er intolerante, de med ideelle holdninger blir fryst ut eller må innrette seg.” Mann i førtiåra

Teamet hadde forventet at intervjuobjektene ville forholde seg til volden de erfarte her og nå i det gatemiljøet de er en del av, men mange framhevet voldserfaringer fra barndommen som mer vesentlige.

Voldelig barndom: ”Min første erfaring med vold var psykisk vold og at jeg opplevde overgrep fra onkel fra jeg var om lag seks til ni år. Han skremte meg, fant på historier som ikke var sanne og sa at det skulle komme noen å ta meg hvis jeg sa noe. Jeg fortalte det til mamma, men ble ikke tatt på alvor. Det ble sett på som barnestreker.” Kvinne i trettiåra

Mer brutalt enn før: ”Legger folk i bakken og jeg har sett noen hoppe på hodet til folk som ligger nede. Det er blitt mer brutalt enn tidligere, særlig hvis noen har bøffa. Vold er slag, spark og trusler som skaper frykt. Jeg fikk mye bank hjemme. Det er forskjell på bank og klaps.” Mann i førtiåra

 «Psykisk vold sitter lenger»: ”Noen ganger kan psykisk vold være verre, det sitter i hodet lenger. Fysisk vold er mer konkret.” Kvinne i trettiåra

«Stemplet for alltid: ”Det står i papirene at jeg er farlig. Det har forfulgt meg. Jeg slår kun hvis jeg blir angrepet. Jeg har vært torpedo og drevet vold. Når ble det utrygge trygt og det trygge utrygt? Når ble de utrygge trygge?” Kvinne i førtiåra

Seksuell vold: ”Gutter utsettes også for seksuell vold.  Mange fortier slikt, men det er i høyeste grad tilstede. Jeg leste nettopp en veldig interessant artikkel om at voldtekt brukes som middel i krig. Dette ligner på hvordan voldtekt brukes i rusmiljøet.” Mann i førtiåra

«Som en eneste lang voldtekt»: ”Det har vært perioder hvor jeg har vært langt nede og ikke ønsket å leve lenger. Det eneste jeg har vært redd for er hvis jeg skulle blitt utsatt for tortur eller drap, at det da ikke hadde gått raskt. Det å jobbe som prostituert er som en eneste lang voldtekt. Du gjør det frivillig, samtidig som du ikke egentlig vil.”  Kvinne i trettiåra

Møter liten interesse: ”Jeg måtte sy 22 sting etter 7 knivstikk. Vet ikke hvorfor. Jeg var et tilfeldig offer. Vet han har gjort noe lignende med andre. Volden ble filmet og lagt ut på YouTube. Jeg fikk hjelp på sykehuset. Ble sydd og lappet sammen, men ingen snakket med meg om mishandlingen. Trodde helsepersonellet var mer interessert i å snakke om det. Jeg kunne trengt litt oppfølging. Ingen brydde seg om hva som hadde skjedd. Vet ikke hvorfor jeg ble behandla på den måten. Jeg var omtåket og det kan være at jeg husker dårlig. Jeg burde politianmeldt saken, men orket ikke.” Mann i trettiåra

Rusmisbrukere blir diskriminert av politiet: ”De få gangene jeg har blitt stoppet av politi når jeg har jobbet som prostituert, har politiet sagt at jeg ikke har gjort noe kriminelt, men de behandler deg likevel som en kriminell ved å ta deg inn til avhør f.eks. Dette tror jeg er grunnen til at mange ikke tør anmelde hendelser du blir utsatt for på jobb som prostituert. Det er når politiet finner ut at du er rusmisbruker at du blir diskriminert.” Kvinne i trettiåra

Etterlyser ømhet, forståelse og varme: ”På legevakten er mine få erfaringer at der må du sitte lenge å vente. Har du fått psykiske arr hadde jeg ikke dratt dit, men hvis fysiske så må du jo dra dit. Du ønsker å bli tatt imot helt vanlig, som en vanlig pasient. Det er viktig å bli møtt med ømhet, forståelse og varme.” Kvinne i trettiåra

Kvinner er lettere ofre: ”Volden er aldri langt unna, jeg må holde avstand til de ustabile og det er flere «tikkende bomber».  Det er blitt mer bruk av kniv, lettere tilgang på våpen og vilje til å bruke våpen. Det er mer psykiatri, ustabile folk som har vært lenge på amfetamin. Det har blitt verre enn før med bedre tilgang til amfetamin, som er billigere enn før, og mindre psykiatritilbud. Det er mye ran og jenter er mer utsatt enn gutter. Kvinnene er lettere ofre og er i dårligere fysisk form. Jenter har mye penger, de selger blader og kan ha 2-3000 kroner. Går de ute på natten er det gjenger med unge gutter som kan være farlige. Det er seksuelt press og problemer med prostitusjon og voldtekt. Setter de overdose, blir de ranet.” Mann i førtiåra

Utsatte og alene gjennom livet
– Det som ofte har slått oss som har jobbet med disse fortellingene, er hvor utsatt og alene mange av brukerne er.

Lavterskeltiltaket 24SJU ligger i Tollbugata i Oslo Sentrum. Tiltaket er drevet av Kirkens Bymisjon. Foto: Torhild Kielland

Mange av dem har opp gjennom oppveksten, og også seinere i livet, opplevd at de blir avvist når de ber om hjelp. Folk tenker ofte på dem som en gruppe, som «rusmisbrukerne» eller «gatemiljøet», og de snakker til dels sånn om seg selv også – som et «vi». Men mange av fortellingene deres formidler en opplevelse av å være alene i verden og av kun å ha seg selv å stole på. Etter å ha jobbet med disse fortellingene sitter vi igjen med en sterk følelse av at mange er grunnleggende ensomme i livet sitt. De er ikke blitt sett, de har ikke vært hørt eller tatt vare på, de har måttet klare seg selv.

Svake tar fra svake: ”En ukjent fyr stjal fra meg en gang og mente det var hans rett siden alle andre tok fra han. Det er dårlig gjort. Svake tar fra svake. Det synes jeg er lite intelligent.” Mann i førtiåra

Preget av likegyldighet
Mange av fortellerne er også preget av en slags likegyldighet overfor volden i miljøet. De har en holdning om at det er normalt og noe de bare må innfinne seg med. Flere vegrer seg for å snakke om volden og skammer seg eller trivialiserer temaet. Andre tøffer seg med at de er voldelige og bruker vold som en mestringsstrategi for å fremheve egen styrke og få posisjon.

Spiser piller for å takle volden: ”Yngre gutter med torpedoerfaring spiser mye piller for å klare å gjøre det. Når du er nykter er det ikke så kult å snakke om at du har boret  hull i knærne til folk.”  Mann i førtiåra

– Siden mange føler seg maktesløse, vegrer de seg for å be om hjelp. Det gjør det vanskelig for hjelpeapparatet å nå fram. Det virker også som at få anmelder voldssaker til politiet eller oppsøker legevakten eller voldtektsmottaket. Noen sa at de ikke følte at det er noen vits, at de ikke blir hørt eller trodd når de henvender seg og opplever seg usynliggjort og diskriminert i møte med hjelpeapparatet. Andre er redde for at det kan føre til en forverring av problemene deres. Ofte er det i stedet snakk om individuelle løsninger som å ta hevn eller trekke seg tilbake og skjule seg. Du får en følelse av at vold har vært en konstant følgesvenn gjennom livene deres.

Hvordan preger brukernes voldserfaringer og voldsfortellinger de som jobber med dette i hverdagen?

– I den travelheten vi lever i til daglig er det vår erfaring at volds- og trusselhendelser mot oss ansatte glemmes fort og at det forventes å legge ting raskt bak seg og gå videre. Og når vi er sånn med hverandre som kollegaer, er det trolig at det også kan være sånn med brukerne. På lavterskeltilbud som 24SJU blir vi i stor grad styrt av det akutte og det umiddelbare, det er det som bestemmer.

 

Vedlegg: Rapporten «Fortellinger om vold fra brukere 24SJU 2017

Fakta om 24SJU:

  • Døgnåpent helse- og velferdstilbud på hjørnet av Skippergata/Tollbugata i Oslo.
  • Drevet av Kirkens Bymisjon.
  • Opprettet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet høsten 2009.

Målgruppe er mennesker med alvorlig rusavhengighet i kombinasjon med somatiske så vel som psykiske lidelser, ofte preget av dårlig allmenntilstand og langvarige sosiale problemer som fattigdom, ustabile boforhold, prostitusjon, kriminalitet og sosialt utenforskap.

Skriv ut

Skriv en kommentar