Økt kunnskap om parterapi for ruslidelser kan gi behandlere større kompetanse på å inkludere pårørende i behandling av personer med ruslidelser.

Tekst: Ayna Johansen, PhD, Senter for rus og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo
Foto: Torhild Kielland
Publisert 25. januar 2018

Glemt ressurs
Pårørende har vanskelige liv, trenger egen oppmerksomhet, og kan gjøre behandlingen av den med rusproblemet mer effektiv. Allikevel inkluderes de ikke tilstrekkelig i behandling.

Rundt 100 millioner mennesker berøres på verdensbasis av andre menneskers rusproblemer (WHO; 2006; 2011). En av tre av disse kan ha søkt poliklinisk behandling i løpet av det siste halvåret (Timko et al., 2013).

Parterapi er mer effektivt enn individualterapi for behandling av ruslidelser (Schumm, O’Ferrell, Kahler, Murphy & Muchowski, 2016). Til tross for at rusbehandling er mer effektiv når en partner eller annet familiemedlem inkluderes skjer det oftere at den pårørende får et eget individuelt tilbud, enn at partnerne behandles sammen (Helmikstøl, 2015).

Færre enn 5 % av rusterapeuter føler de har tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter til å gi parterapi som rusbehandling (Fals-Stewart & Birchler, 2001; Knudsen, Johnson, Roman, & Oser, 2003).

Her i Norge falt pårørende også nesten ut politisk som egen pasientgruppe eller tilstand i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling i 2015 da den nye veilederen var ute til høring. Dette er urovekkende og indikerer behov for økt kunnskap om hvordan behandlere inkluderer pårørende i rusbehandling.

Stigma og systemsvikt
Hustruer og partnere av menn med alkoholproblemer, den undergruppen pårørende som har fått mest oppmerksomhet, har i mange år blitt stigmatisert av fagfeltet. De har blitt beskyldt for medavhengighet. Det vil si at de har kvaliteter som passer dysfunksjonelle menn, slik som interesse av å opprettholde mannens avvik eller å sabotere hans bedringsprosess (Whalen, 1953; Orford, Velleman, Natara, Templeton, & Copello, 2013). I senere tid har dette perspektivet forandret seg, men pårørende opplever allikevel at spesialister har for lite kunnskap, bevissthet og til og med empatisk forståelse (Orford m fl., 2013) overfor deres problemer.

Pårørende opplever stadig nye utfordrende situasjoner uten fasit på hvordan de skal håndteres. Det å være forelder til en misbruker medfører ekstra ansvarsfølelse og motivasjon for handling (Usher, Jackson & O’Brien, 2007).

I likhet med den rusmisbrukende personen risikerer pårørende et bredt spekter av stress- og helserelaterte tilstander (Dawson, Grant, Chou, and Stinson, 2007; Ray et al., 2009). Rigide og fantasiløse regler for misbrukerens taushetsplikt kommer i veien for å inkludere de pårørende i behandlingen (Orford m. fl., 2013, s.74). Når pårørende selv begynner i behandling føler de seg ofte underinformert. Å gi pårørende kunnskap til selv å håndtere behandlingssystemets mangler utgjør derfor en viktig målsetting i et folkehelseperspektiv.

Tilstede mens han drakk
Som rusforsker og psykolog møter jeg mange par som sliter med å finne tilbud som kan hjelpe dem gjennom kompleksiteten de møter i sine liv. Da Kari Anne og Vidar søkte behandling hadde Vidar vært nykter etter en 3 år lang kamp mot alkohol. Etter å ha mistet jobb, selvrespekt og omsorg for datteren klarte Vidar å slutte. Han fikk ny jobb og omsorg for datteren og så på livet med nye øyne.

Ayna Johansen, rusforsker og psykolog, PhD, SERAF, UiO

Kari Anne var derimot utslitt, stresset, og slett ikke like tilfreds som sin partner. Hun kunne ikke gi slipp på alt som hadde skjedd underveis. Selv om det var lenge siden Vidar hadde sprukket nå klarer ikke Kari Anne å gi slipp på tanken om at det kan skje igjen. Der Vidar var bevisstløs og fraværende var nemlig hun tilstede, aktivert og bekymret. Hun husker sprekkene og frykten for at Vidar skulle dø.

Manglende felles forståelse
Som Vidars partner opplevde også Kari Anne å bli beskyldt av Vidars ørige familie for å forverre hans problemer. Hun ble sittende i kryssild mellom en desperat familie, redd for å nære medavhengighet, og Vidars farlige utagering. Familien mente hun utsatte Vidar for fare ved å tillate at han bodde hos henne mens han drakk. Kari Anne ringte institusjoner for å ham innlagt.

Selv om Vidar og Kari Anne hadde møttes som de fleste andre par blir ikke Kari Anne anerkjent som Vidars rette partner. Vidar og Kari Anne har også forskjellige opplevelser av Vidars tilfriskning. Ikke bare fordi de ønsker å se den ulikt, men fordi Vidar rett og slett ikke husker. Han kan ikke forstå hva Kari Anne har gått gjennom, fordi han var delvis bevisstløs. Ingen forstår hva Kari Anne gikk gjennom, for ingen var der for henne.

Kari Anne fikk et eget helsetilbud for å håndtere sine psykiske lidelser, men hun føler ikke hjelperne hjelper henne til å få Vidar til å forstå hva hun har gått gjennom. Kari Anne føler seg fortsatt alene. Når Vidar går på selvhjelpsmøter lurer hun på om han snakker sant. Hvem ansvarliggjør de “rusfrie” eksmisbrukerne der?, spør hun. Kari Anne opplever å ikke ha noe sted å gå for hjelp til en felles forståelse paret imellom om hva som har skjedd.

Kjønnet inkludering
Kvinners stoffmisbruk er mer sårbart for påvirkning fra en mannlig partners misbruk enn omvendt (Greenfield & Pirard, 2009). Sammenliknet med menn er det mer sannsynlig at kvinner som drikker har samtidige psykiatriske problemer (Goldstein, 2009). Tidlig forskning har antydet at kvinner i arbeid som søker terapi for alkoholproblemer er oftere ugift, og hvis gift, har langt sjeldnere ektefeller som har bidratt til henvisningen (Blum et al., 1995).

Menn som blir bedt av en partner om å kutte ned eller å slutte å drikke begynner med større sannsynlighet i terapi, mens slike forslag i mindre grad hjelper kvinner (Weisner, 1993). Kvinner kan derimot føle seg direkte motarbeidet av familiemedlemmer med hensyn til å søke rusbehandling (Beckman & Amaro, 1986). Kjønnsaspekter knyttet til behandlingen må omhandles med omhu når man jobber med par.

Valg av metode
Det er flere måter å integrere rusbehandling og parterapi på (CSAT, 2004).

Full integrering vil si at behandlingen gjøres samtidig, i samme prosess, på samme sted, og helst med de samme behandlerne. Alternativt kan en delvis integrering innebære at en oppretter et henvisningssystem til de manglende tjenestene.

En studie som sammenlignet en motivasjonstime for familier med alkoholproblemer med det å kun få en henvisning (Schumacher, Coffey, Stasiewicz, Murphy & Fals-stewart, 2012),  fant at en time med hele familien produserer overlegne resultater hva gjelder familiens videre oppfølging av behandlingen.

Grunnet de kjønnede prosessene involvert med ruslidelser er det sannsynligvis nyttig at par med rusmisbrukende kvinner får tilgang på kvinnelige behandlere. Psykiske helseproblemer må vurderes og behandles hos begge partnere. Likeledes må den observerbare prosessen mellom paret imellom overvåkes og responderes på i behandlingen. Terapeuten bør vurdere og inkludere ikke-typiske terapeutiske og brede mål  inkludert økonomi, rettslige temaer, og helseproblemer i behandlingsprosessen. Til slutt bør det dyrkes en følelse av identitet og effektivitet både individene imellom og innenfor paret og/eller familien.  Til slutt må disse insiktene integreres med de kjente fellesfaktorene for parterapi. Disse inkluderer å problemer med utgangspunkt i parets historie; å avbryte dysfunksjonelle relasjonsmønstre; samt å benytte en utvidet definisjon på terapeutisk allianse som tillater paret utvidet sosial støtte (Karam, Blow, Sprenkle, Davis, 2015)

Ressurser for pårørende
N.K.S. Veiledningssenter er et gratis og faglig lavterskeltilbud med taushetsplikt for pårørende til rusavhengige. En ny, nasjonal veileder om støtte til og involvering av pårørende viser også hva som forventes av helse- og sosialtjenesten fra sentralt hold, og samtidig hva pårørende kan forvente av tjenestene.

Referanser
Johansen, A. & Leonard, M. (2017). Kapittel 13 Parterapi ved rus og avhengighet. Håndbok i parterapi. Reds. Ness & Fjeld, Fagbokforlaget.

WHO (2006). Expert Committee on Drug Dependence, 34th Report. Geneva: World Health Organisation.

Timko, C., Young, L. B., & Moos, R. H. (2012). Al-Anon family groups: Origins, conceptual basis, outcomes, and research opportunities. Journal of Groups in Addiction & Recovery, 7(2-4), 279-296.

Schumm, J.A., O’Farrell, T.J., Kahler, C.W., Murphy, M.M. og Muchowski, P. (2014). A randomized clinical trial of behavioral couples therapy versus individually ba- sed treatment for women with alcohol dependence. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 82(6), 993.

Helmikstøl, Ø. (2015). Psykologforeningen svartmaler rusfeltet. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 52, 8, 682-685.

Fals-Stewart, W., O’Farrell, T.J. og Birchler, G.R. (2001). Behavioral couples therapy for male methadone main- tenance patients: Effects on drug-using behavior and relationship adjustment. Behavior Therapy, 32(2), 391–411.

Knudsen, H.K., Johnson, J.A. og Roman, P.M. (2003). Retaining counseling staff at substance abuse treat- ment centers: Effects of management practices. Journal of Substance Abuse Treatment, 24(2), 129–135.

Whalen, T. (1953). Wives of alcoholics, four types obser- ved in a family service agency. Quarterly Journal of Studies on Alcohol, 14(4), 632–641.

Orford, J., Velleman, R., Natera, G., Templeton, L. og Copello, A. (2013). Addiction in the family is a major but neglected contributor to the global burden of adult ill-health. Social Science and Medicine, 78(feb.), 70–77.

Usher K, Jackson D, O’Brien L. Shattered dreams: parental experiences of adolescent substance abuse. International Journal of Mental Health Nursing. 2007;16:422–30. PubMed PMID: 17995513.

Dawson, D.A., Grant, B.F., Chou, S.P. og Stinson, F.S. (2007). The impact of partner alcohol problems on women’s physical and mental health. Journal of Studies on Alcohol and Drugs, 68(1), 66–75.

Ray, G., Mertens, J. og Weisner, C. (2009). Family members of people with alcohol or drug dependen- ce: Health problems and medical cost compared to family members of people with diabetes and asthma. Addiction, 104(2), 203–214.

Greenfield, S.F. og Pirard, S. (2009). Gender-specific treatment for women with substance use disorders. I K.T. Brady, S.E. Back og S.F. Greenfield (red.), Women and Addiction: A Comprehensive Handbook (s. 289–306). New York: The Guilford Press.

Goldstein, R.B. (2009). Comorbidity of substance use with independent mood and anxiety disorders in wo- men: results from the National epidemiologic survey on alcohol and related conditions. I K.T. Brady, S.E. Back og S.F. Greenfield (red.), Women and Addiction: A Comprehensive Handbook (s. 173–192). New York: The Guilford Press.

Blum, T.C., Roman, P.M. og Harwood, E.M. (1995). Employed women with alcohol problems who seek help from employee assistance programs: Description and comparisons. I M. Galanter (red.), Recent Development in Alcoholism, Vol. 12: Alcoholism and Women (s. 125–156). New York: Plenum Press.

Weisner, C. (1993). Toward an alcohol treatment entry model: A comparison of problem drinkers in the gene- ral population and in treatment. Alcoholism: Clinical and Experimental Research, 17(4), 746–752.

Beckman, L.J. og Amaro, H. (1986). Personal and social dif- ficulties faced by women and men entering alcoholism treatment. Journal of Studies on Alcohol, 47(2), 135–145.

Center for Substance Abuse Treatment (2004). Substance Abuse Treatment and Family Therapy Treatment Improvement Protocol (TIP), No. 39. Rockville: Substance Abuse and Mental Health Services Administration.

Schumacher, J.A., Coffey, S.F., Stasiewicz, P.R., Murphy, C.M. og Fals-stewart, W. (2012). Development of a brief motivational enhancement intervention for in- timate partner violence in alcohol treatment settings. Journal of Aggression, Maltreatment and Trauma, 20(2), 1–21.

 

Skriv ut

Skriv en kommentar