I 1999 skrev Martin Blindheim et innlegg i Nordisk alkohol- og narkotikatidsskrift med tittelen Når menn får kjønn. Her etterlyste han blant annet en avklaring av hva som ligger i begrepet ”kjønnsspesifikt», basert på en viss uro over at Stortingsmelding nr. 69 fra 1992 om ”Tiltak for rusmiddelmisbrukere” introduserte behandling av kvinner med rusproblemer som et spesielt satsingsområde.

Av: Stian Biong, fagsjef Oslo kommune, professor Høgskolen i Sør-Øst Norge.
Forsidefoto: Knut Jul Meland/HSN

Arkivfoto: Astrid Renland

Uten å underkjenne behovet for særskilte tiltak for kvinner, uttrykte Martin Blindheim bekymring for i hvilken grad ”kjønnsspesifikk” behandling også inkluderte menn. Bakgrunnen for innlegget var også knyttet til at få (ingen?) forskere inntil da hadde arbeidet for å øke forståelsen for menns særegne behov innen rusfeltet. Slik var kjønn og rus blitt synonymt med kvinner og rus. Søk i relevante databaser og publikasjonsoversikter fra ulike forskningsmiljøer viste, og viser fortsatt med ett unntak (et forskningsprosjekt ved KORFOR i Stavanger) at dette er en reell avspeiling av forskningssituasjonen på rusfeltet. At det å være mann er noe annet og noe mer enn det å ikke være kvinne, mente Martin Blindheim burde være selvsagt. Han hevdet videre at det mannsspesifikke hadde kommet så mye kortere, både på det teoretiske og på det praktiske plan. Han hadde heller ikke funnet offentlige plandokumenter som nevnte menn med rusproblemers særegne behov. Og slik er det fortsatt.

Martin Blindheim pekte riktignok på at mange tiltak hadde, og har, både mannsgrupper og tiltak for menn, men at mange av disse var startet nærmest som et supplement til kvinnegruppene – “når vi har en kvinnegruppe, må vi vel ha en mannsgruppe også? – og ofte som en blåkopi av disse», var hans noe retoriske utgangspunkt.  Forsøkene på å starte tiltak ut fra menns spesifikke behov hevdet han hadde vært få og sporadiske, og aldri hadde blitt oppsummert verken på konferanser, eller vært formulert som problemstillinger i forskningsstudier.

Kjønn=kvinne?
På rusfeltet har vi nok, som Martin Blindheim påpeker, ofte forstått kjønn som kvinne, og med mange gode grunner. Kunnskapssenteret konkluderte i en oppsummering i 2009 følgende: «det ser ut til at rusbehandling av kvinner i egne behandlingsopplegg kan føre til redusert frafall fra behandlingsoppleggene og at det kan bedre den psykiske helsen.» Kunnskapssenteret dro veksler på kunnskap om biologiske, psykologiske og sosiale forskjeller i kvinner og menns utvikling av rusproblemer. På den tiden hadde dessuten om lag 40% av behandlingsinstitusjonene i USA spesielle program eller grupper tilpasset kvinner. Samtidig bør det vel sies at kvinne og kvinnelighet heller ikke er én størrelse.

Det finnes så vidt jeg vet ingen entydig definisjon på hva som er god kjønnsspesifikk behandling og heller ingen gode kriterier for å vurdere om en person har best utbytte av en kjønnsnøytral, om det finnes, eller kjønnsspesifikk behandling. Det er vel heller ikke slik per definisjon at all kjønnsspesifikk behandling er god behandling? Det er så mange faktorer som spiller inn for resultatene knyttet til endrings- og mestringsarbeid, ofte relatert til omgivelsesfaktorer: Mulighetene for å skape mening i (det rusfrie) livet, relasjonen til den og de som skal hjelpe, mulighetene for egeninnsats og tilgang til «likemenn», den fysiske og psykiske helsa, rusproblemets alvorlighetsgrad, stigma, den sosiale situasjonen, kontakten med familien, og tilgang til sosial støtte, bolig, inntekt og arbeid. Hvordan det å være mann og hvordan kulturelle idealet om mannlighet påvirker disse faktorene er i liten grad belyst i forskning.

Kanskje god kjønnsspesifikk forskning og behandling handler om å IKKE skjære alle over én kam, verken kvinner eller menn, som kategorier, men om å forholde seg til personen i sin kontekst, og å forstå at kjønn også er sosialt konstruert, som noe vi GJØR- ikke noe vi er. Da trenger vi forskning som gir kunnskap om rusproblemer sett fra «innsideperspektivet», og at endrings- og mestringsarbeid baserer seg på en person-orientert tilnærming, hvor man fokuserer på den enkeltes opplevelse av seg selv, sine ressurser, kontekster og valgmuligheter. Omgivelsesfaktorenes betydning for endring, mestring og utvikling bør få større fokus, til fordel for et perspektiv om at «feilen» ligger i individet. Ambisjonen bør være, også i forskningen, å tenke bredt om både problemer og løsninger for personen og familien, og at strukturelle forhold, kulturelle idealer og individuelle forutsetninger alltid spiller inn i et samvirke, og at alle disse tre forholdene derfor bør fokuseres.

Kulturelle ideal preger menns adferd og helse
Menn og mannlighet i rusforskning og –behandling bør derfor være opptatt av hvordan kulturelle ideal menn lever under spiller inn i deres adferd og helse. Fredrik Barth hevdet at for menn i vår del av verden er de kulturelle idealene for menn knyttet til uavhengighet, rasjonalitet, konkurranse og kontroll. Menn med annen etnisk opprinnelse vil ha andre kulturelle idealer å forholde seg til. Ved migrasjon kan dette skape utfordringer, blant annet fordi en da må forholde seg til flere, og kanskje motstridende idealer. Nærmest all rusforskning som jeg har kjennskap til, har forholdt seg til menn som kategori, og ikke som sosialt fenomen. Konsekvensen av dette er at vi ikke har fått fram kunnskap om menn som subjekter og aktører. De er satt opp som en dikotomi til kvinner, eller presentert som kategorier av menn i ulike aldre eller i ulike sosioøkonomiske grupper. Derfor har vi i det store og hele ingen forskningskunnskap om mannen og det mannlige, eller om hans forståelse av rusproblemene eller hans erfaringer med hva som er til god hjelp. Ulempen med dette er blant annet at alle menn blir betraktet som like, og som én størrelse.

Den australske sosiologen Robert Connell trekker opp en annen mulighet og et annet perspektiv gjennom teorien om «maskulinitetens sosiale organisasjon», nemlig at det mellom menn finnes et kontroll- og makthieraki som i liten grad blir tematisert og problematisert. I kraft av normgivende kulturelle idealer kan disse få stor innvirkning på menns liv og helse gjennom deres adferd.

Årsakene til mangelen på kunnskap om mannen og det mannlige i rusforskningen er flere. Jeg tror hovedproblemet spesielt er knyttet til de perspektivene som NOU (2003) Forskning på rusmiddelfeltet. En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak trakk opp for norsk rusforskning. Perspektivene er hovedsakelig basert på at det man ønsket kunnskap om er årsakene til at noen bruker rusmidler, beskrivelser av omfanget av rusproblemer, hvilke skader som kan følge av bruk av rusmidler, og forskning om effekten av ulike tiltak som settes i verk for å begrense bruken av rusmidler. En kan hevde at disse fire typene av forskning hovedsakelig gir et kunnskapsgrunnlag for å håndtere rusfeltet på et politisk og strukturelt nivå. Ingen av dem gir kunnskap om kvinner og menn med rusproblemer som subjekter i sine kontekster.

Det mer generelle forholdet tror jeg er knyttet til oppfatningen av kvalitativ forskning som uvitenskaplig, fordi den anses som subjektiv og ikke kan si noe på gruppe- og befolkningsnivå. Dette synet har delvis endret seg, og det er i dag etablert et nasjonalt nettverk for samfunnsvitenskapelig kvalitativ rusforskning, initiert av KORFOR i Stavanger.

For stor tro på effektmåling?
Regjeringen opprettholder fokuset på effektforskning, og etterlyser i Opptrappingsplanen mer kunnskap om effekten av ulike behandlingsformer. Dette til tross for at internasjonal behandlingsforskning dokumenterer at ingen etablerte behandlingsmetoder er særlig effektive eller at én behandlingsmetode er spesielt mye mer effektiv enn andre. Slik viderefører regjeringen en positivistisk vitenskapstradisjon, med mål om å etablere kunnskap om en antatt, objektiv virkelighet, som ikke finnes, verken for kvinner eller menn.

Endrings- og mestringsarbeid på rusfeltet kan også hente nyttig kunnskap fra andre kunnskapsformer, hvor det er andre grunnleggende antakelser enn objektivitet og generaliserbarhet som ligger til grunn for hva som er anerkjent kunnskap. Hva med kunnskapsformen klokskap? Den mener jeg har trange kår. Skjønnlitteratur, prosa og lyrikk kan gi ulike og nyanserte bilder av personlige og kontekstuelle erfaringer med rusproblemer, og inspirere til refleksjon og dypere forståelse om hva rusproblemer kan handle om og om hva som kan være til god hjelp. Kanskje faglig veiledning i fremtiden  kunne ta utgangspunkt i refleksjoner over denne typen kunnskap, og hva den kan inspirerer til i praksis? Ett eksempel er boka om Hans-Erik Dyvik Husby og hans rusproblemer og bedringsprosesser (”Hank” fra 2012), et annet er diktet «Mitt hjerte» skrevet av Jens Bjørneboe, og gjengitt i biografien om ham av Tore Rem (2009):

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
det har hverken hjem eller sted å bo,
det har ikke klær, ikke mat og sko,
det har hverken seng eller barnetro.
Det har ingen ro.

Mitt hjerte det er en fattiggutt.
Han vandrer bestandig fra gård til gård,
Han tigger om brød og en melketår,
Han tigger om klut å ha på et sår.
Og han tar hva han får.

Han tigger om filler og ting å ha på,
å få sitte på krakken og hvile en stund,
å få ligge på låven og få sig en blund.
Men så stanger en stut, og så bjeffer en hund.
En mann bruker munn.

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn.
Det har glemt sin mor. Det har glemt sin far.
Men det spør efter dem overalt hvor det drar.
Og det spørsmål er alt hvad det eier og har.
Og det får ikke svar.

Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved mig selv jeg har kjær.
Din far har du søkt både fjernt og nær.
Han er ikke her.

Din far han bor bak blåner syv.
Der har han det fineste hus som fins,
Og finner du dit, blir du glad til sinds.
Mit hjerte, mitt hjerte, da blir du prins.
Da blir du prins.

Beskrevet med dagens forståelsesramme, ville vi si at Jens Bjørneboe hadde en samtidig rus- og psykisk lidelse. Dette synes i stor grad å være knyttet til omgivelsesfaktorer og livserfaringer. Fra biografien om ham forstår vi at depresjonen kom først. Vi kan også forstå at hans psykiske uhelse var knyttet til en psykososial krise tidlig i tenårene, da han etter det som ble skrevet, hadde et utforskende seksuelt forhold til en annen gutt. Dette ble oppdaget av moren, som skapte stor oppstandelse i familien. Ved denne alderen hadde han sitt første selvmordsforsøk. Relasjonen til faren, som i biografien beskrives som fjern, autoritær, lite involvert og med periodevise voldsomme raseriutbrudd, samt de kulturelle idealene til menn i hans samtid, oppfatter jeg som noen av Jens Bjørneboes gjennomgående livsutfordringer. I lys av Robert Connells teorier om hierarkiske maskuliniteter, kan disse livsutfordringene tolkes som forutsetningene for hans senere opprør mot, og oppgjør med, det patriarkalske, fra en underordnet og marginalisert maskulin posisjon, som han tilsynelatende egentlig aldri helt kom ut av eller fikk (eller ville?) forsone seg med.

For få nyanser
Dagens rusforskning får ikke fram nyansene i det spesielle, ved i så stor grad å uttrykke generelle funn i dikotomier og beregne gjennomsnitt. Hva sier vel gjennomsnittet, p-verdier og konfidensintervall om den enkelte vi skal samarbeide med? Lite. Elin Berg skrev i 2004 en opplysende vitenskapelig artikkel om menn med innvandrerbakgrunn og deres møte med en norsk avrusningsavdeling. Kort fortalt, hjelpen ble ikke opplevd som nyttig, fordi den ikke fokuserte på mennenes fremtid, og betydningen av deres sosiale roller som sønn, far og partner, og de kulturelle idealene de levde med, blant annet om å være familieforsørger. Den norske «snakkekuren» hadde de liten nytte av.

Min forskning om den psykososiale helsa til menn med samtidige psykiske helse og rusproblemer, kan brukes til å hevde at disse problemene i stor grad er knyttet til levekår og livshistoriske forhold, og hvor godt psykisk helse- og rusarbeid ikke er mulig uten at deres subjektive erfaringer og omgivelsesfaktorene fokuseres. Funnene kan ikke generaliseres, men kan ha en overføringsverdi ved å inspirere til en større forståelse av de kulturelle idealenes betydning for rusproblemer og løsninger.

Hovedfunnet i studien var at rusproblemene, overdosene og selvmordsadferden ofte var målrettede handlinger for å redusere ulike typer av smerte i livet. Hva som var smertefullt endret seg med tiden. Når utenforskapet knyttet til å være sosialt marginalisert som «narkoman» ble for påtrengende, var meningen med rusingen, overdoser og selvmordsforsøk relatert til opplevelsen av allerede å være sosialt død. Da var den fysiske døden ikke en annen kategori, men en ytterligere grad av den døden man allerede var inne i. Det vi ytre sett kan omtale som «likegyldighet», kan da fra innsiden handle om en u-utholdelig eksistensiell opplevelse av sosial isolasjon. Det kommunikative i handlingene dreide seg om den vanskelige relasjonen til far. Når mennene fikk hjelp til å forsone seg med sine erfaringer med far, så ble rusproblemene, overdosene og selvmordsadferden redusert, eller opphørte.

Som kilder til håp for fremtiden og til tanken om at livet måtte kunne romme noe annet enn de store problemene de erfarte, beskrev deltakerne at de hadde gjort flere ting selv for «å komme seg.» Det handlet blant annet om å holde fast i ett vennskap. Å ha en venn var svært betydningsfullt. Dernest handlet det om, innimellom, å delta i en sosialt akseptert og vanlig aktivitet. Det vanlige var viktig. For de aller fleste var dette fotball. Det tredje var opplevelsen av å være en del av noe større, av og til som del av noe guddommelig, og som de særlig opplevde når de var i naturen.

Skulle jeg på bakgrunn av denne kunnskapen våge meg på å gi to generelle råd til praktikere i rusfeltet, for at menn i større grad skal få kjønn, så er det om å gjøre at de får bli subjekter og aktører i sitt eget liv, først og fremt i forholdet til far. Dernest ligger det mye å hente gjennom å bli en del av vanlige sosiale fellesskap, fordi det gir tilgang til tilhørighet, håp, identitet og mening. Underveis i endrings- og mestringsarbeidet er det viktig å minne hverandre på at den adferden vi ikke forstår, kan være alternative forsøk på å leve opp til kulturelle idealer. En undrende, pedagogisk og eksistensiell tilnærming kan da være mer relevant enn negative sanksjoner.

For å utvikle kunnskap relatert til «når menn får kjønn» mener jeg det er et stort behov for antropologiske, sosiologiske, prospektive, naturalistiske og kvalitative (case-) studier på rusfeltet fremover, for bedre å kunne forstå det komplekse samspillet mellom miljø, person og struktur som bidrar til rusproblemer og til bedringen av disse.

 

 

 

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar