Etter mange års arbeid med doktorgrad om rusavhengige kvinner som blir mødre, er Eli Marie Wiig særlig berørt av hvor sterkt kvinnene opplever seg som utenfor. -Opplevelse av utenforskap bidrar til å overføre rusproblemer til neste generasjon.

Tekst: Berit Simenstad

Eli Marie Wiig forsvarte i september sin doktorgrad om rusavhengige kvinner som blir mødre. De rusavhengige kvinnene i studien kommer selv

-Skamfølelse bare forsterker følelsen av utenforskap, sier Eli Marie Wiig om kvinnene i studien sin.

fra familier med rusproblemer. Wiig har lang erfaring innen rusfeltet. Hun er utdannet sykepleier og pedagog, og har jobbet som sykepleier, lærer og som skoleleder. Hun er nå seniorrådgiver ved Korus Sør, Borgestad, hvor hun jobber som teamleder for forebygging.

 

I sine studier intervjuet Wiig rusavhengige kvinner som ble mødre, nære støttepersoner rundt dem og ansatte på institusjonen hvor kvinnene var. Wiig intervjuet kvinnene da de nylig hadde fått barn og ved slutten av oppholdet på institusjon. Støttepersonene intervjuet hun i tillegg 15 måneder etter at kvinnene var utskrevet.

Fra disputasen 11. sep. Komitéleder Stig Tore Bogstrand, Eli Marie Wiig, docent Carolina Øverlien og professor Ottar Ness.

-I min studie kommer det tydelig frem at disse kvinnene er preget av skam fordi de ikke er som alle andre. De har ikke utdannelse og/eller jobb, de har opplevd vold og traumer, og de har levd med at de materielt sett har hatt det helt annerledes enn andre.

Bryte utenforskap

Hun er særlig opptatt av hvilke faktorer som kan bidra til at utenforskapet ikke går videre fra generasjon til generasjon. Og da er kvinnenes skamfølelse helt sentral:

-At kvinnene har så sterk skamfølelse hindrer dem i å søke kontakt med kvinner fra andre miljøer. De føler seg hjemme i «utenformiljøet» og forblir der, selv om de har et ønske om å være «vanligere». Dette bidrar til at barna deres igjen vokser opp i det samme utenforskapet, sier Wiig.

Hun mener det har stor betydning at rusavhengighet defineres som sykdom, med tanke på å lette den dominerende skamfølelsen.

-Selvsagt er det flere faktorer som har bidratt til rusavhengigheten for kvinnene, men svært mange andre sykdommer har også komplekse forklaringer, hvor samfunnsfaktorer spiller inn.

Et annet sentralt poeng i Wiigs studier, er betydningen av støttepersonene rundt kvinnene for at de skal kunne etablere en rusfri tilværelse for seg og barnet. Dette bidrar også til at den onde sirkel av utenforskap fra generasjon til generasjon, kan brytes. Wiig mener derfor at hjelpeapparatet i større grad må jobbe med støttepersonene.

Støttepersonene er en person som kvinnen selv har definert inn i rollen fra starten av sitt opphold på institusjon. Det er en person som har en nær relasjon til kvinnen og ofte selv har rusbakgrunn eller andre utfordringer.

-Selv med store utfordringer har det vist seg at disse støttepersonene har stått der som en god, trygg person for kvinnene. En person de kjenner godt og kan stole på gjennom tykt og tynt.

Hjelpe mor eller barn?

Wiigs studie viser også tydelig dilemmaer som personalet på institusjonene står i. Satt på spissen kan man si: «Skal vi redde barnet eller den voksne?». I studien kommer det frem at de ulike hensyn kan skape gnisninger mellom ansatte.

-Noen ansatte har utgangspunktet «bare barnet har det bra, så…», mens andre ansatte har perspektivet «vi kan ikke jobbe med samspillet mellom mor og barn, når mor mentalt sett er et helt annet sted».  En institusjon må evne å favne det hele, sier Wiig.

Hun mener det er behov for begge perspektiv, og at det er et lederansvar å sørge for at de ansatte utfyller hverandre. Wiig mener det er svært viktig med god og kontinuerlig veiledning av de ansatte, og viser til at det er mye utbrenthet blant ansatte på rusfeltet.

Betydning av institusjon

Etter arbeidet med studien, er Eli Marie Wiig blitt enda mer opptatt av hvor viktig et langvarig opphold på institusjon er for å etablere en tilværelse for mødrene og barna som kan fungere godt på lang sikt.

-Dess mere utenforskap man har levd i, dess viktigere er det med alt et opphold på institusjon kan gi. Det ligger så mye nødvendig læring i alle de dagligdagse situasjonene som oppstår i det første året med barn. Ett år på institusjon er helt nødvendig, og fortsatt trenger kvinnene tett oppfølging i lang, lang tid etter oppholdet.

Skriv ut

Skriv en kommentar