«Ettervern» er et begrep mange har problematisert de siste årene. Det problematiske med min overskrift er imidlertid ikke begrepet ettervern, men at det var overskriften i en norsk avis i 1969.

Av Tommy Sjåfjell, A-larm. Publisert 25. januar 2018

Dette ble altså sagt før jeg var født, og statsminister Erna Solberg var åtte år. På Blå Kors nettverkskonferanse høsten 2017 sa hun:

«En av de største utfordringene vi har er å styrke oppfølgingen etter rusbehandling og legge bedre til rette for en god bolig og en meningsfull tilværelse med arbeid og aktivitet».

Erna beskriver sviktende oppfølging og manglende tiltak i kommunene. Etter jeg ble rusfri for 13 år siden har vi hatt en rusreform (2004) og to opptrappingsplaner for rusfeltet, der den ene fremdeles pågår. Selv om vi har mye fokus på rus har vi fortsatt store utfordringer, og alltid snakkes det om manglende akuttplasser, boliger og et sviktende ettervern.

Bedringsprosesser er veldig ofte logiske
Gjennom jobben min i A-larm leder jeg prosjektet «Et bedre liv» støttet av ExtraStiftelsen, og jeg har møtt i overkant av 1000 pasienter de siste par årene. Dette er mennesker som om kort tid skal ut og møte de kommunale tilbudene. Noe vi har hatt fokus på i temadagene er eierskap i eget ettervern og betydningen av å forberede hverdagen etter behandling. Når vi har fokus på disse temaene er det fordi vi har erfart hvor viktig det er.

De fleste rusavhengige jeg kjenner som har fått et bedre liv nevner ofte enkle og logiske løsninger: det handler om å bli inkludert i noe meningsfullt, jobb, skole, selvhjelp eller frivillighet.  Det handler om nye relasjoner, kjærlighet, en venn, gode hjelpere, en trygg bolig, rett medisinering, eller noe så enkelt som en hund.

Stort sett så finner vi disse løsningene i kommunen og Ernas ord om arbeid og aktivitet i kommunen er logiske for meg.

Kun 4 av 10 pasienter opplever at det tilrettelegges for et meningsfullt liv etter behandling
Norge er privilegert sammenlignet med mange andre land. Vi har på mange områder et godt tjenestetilbud til mennesker med rusproblemer, så å si at ingenting har blitt bedre på 48 år blir feil. Det som imidlertid er synd er at vi fremdeles svikter på områder som betyr mye. Dette viser resultatene fra årets brukerundersøkelser (2017) for pasienter som er innlagt i rusbehandling.

Når kun 4 av 10 pasienter opplever at behandlerne har lagt til rette for et meningsfullt liv i kommunen etter rusbehandling er det grunn til bekymring. Med forbedring på kun 3 av 52 spørsmål mener jeg resultatene gir grunn til å stille spørsmål om hva vi gjør galt.

Rusbehandling er et samarbeidsprosjekt
Brukerundersøkelsene viser til manglende oppfølging fra kommunen i behandlingsforløpet, men det er en svakhet ved undersøkelsene. De mangler spørsmål om egeninnsatsen pasientene føler de har investert i behandlingen og samarbeidet.

Dette må ikke forstås dithen at vi kun skal peke på pasientenes motivasjon for sluttresultatet, for pasientens motivasjon må ses i sammenheng med tjenestenes og fagfolks evne til å skape motivasjon og tro på at endring er mulig.

På mange måter er rusbehandling unik: sluttresultatet av behandlingen avhenger ofte av hvor mye egeninnsats, stahet, smerte og følelser du som pasient klarer å stå i. For meg er det logisk at evnen til å stå i disse utfordringene henger sammen med troen på at det er mulig å få et bedre liv, og at utsiktene til jobb, aktivitet, bolig og nye relasjoner er tilstede.

Opptrappingsplanen for rusfeltet
Vi er akkurat halvveis i «opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020)». Planen tar for alvor inn over seg kommunens rolle i oppfølgingen av rusavhengige etter døgnbehandling. Ser vi hva hovedmål fire i planen sier: «alle skal ha en aktiv og meningsfylt tilværelse», er det lett å tenke at dette står i sterk kontrast til brukerundersøkelsene.

Vi vet at det er store forskjeller i norske kommuners økonomiske evne og vilje til å følge opp rusavhengige etter behandling. Derfor var nok alle på rusfeltet glade for de økonomiske virkemidlene som fulgte planen. Vi vet også at kommunene har mange hull å tette. Dette er nok grunnen til at de fleste på brukersiden ønsket en øremerking av midlene fra første dag.

Vi vet av erfaring at politiske drømmer og visjoner ikke nødvendigvis medfører et bedre tilbud. I en ny bok om Recovery sier forfatterne Marit Borg og Bengt Karlson akkurat dette: «vi vil hevde at norsk politikk på området psykisk helse og rusfeltet er forbilledlig – teoretisk sett» (Borg & Karlson, s. 52).

Rusfeltet skal prioriteres, men det går sakte..
Sintef har de siste årene kartlagt kommunal innsats på områdene psykisk helse og rus. Mye i rapporten viser bedring. Om dette medfører bedre tjenester i praksis, eller om det er noe som kun ser flott ut på papiret, vet vi ikke.

Antallet årsverk innenfor både psykisk helse og rus er økt med 700 på ett år. Hvis vi tenker at begge områdene har økt like mye tilsier dette 350 årsverk i rusomsorgen, samtidig som Helsedirektoratet anslår i opptrappingsplanen et behov for 4000 nye årsverk innen 2020.

SINTEF rapport 2017

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon oppsummerer funn fra denne rapporten og viser til at 16 kommuner ikke vet om opptrappingsplanen for rusfeltet, og hele 49 kommuner vet ikke at planen medfører økte midler. Kun 4 av 10 kommuner har økt antall årsverk, og det som uroer mest er at kun 14 prosent av de ansatte i kommunene jobber inn mot områdene arbeid og aktivitet.

Når Erna innledningsvis sier at arbeid og aktivitet er sviktsoner burde vi kanskje forventet, halvveis i opptrappingsplanen, at tallene var høyere?

Flestepartene av pasientene er fornøyd med helheten i rusbehandling, men..
Når vi søker hjelp hos spesialistene er det fordi vi har tiltro til at de kan gi oss hjelp for våre utfordringer. Derfor er det positivt at 68 prosent av pasientene svarer at hjelpen de fikk, alt i alt, var tilfredsstillende. Når vi vet at 4 av 10 ikke føler de blir forberedt på hverdagen etter rusbehandling kan det kanskje tenkes at pasientene ser at behandlerne gjør sitt beste, men at kommunens ofte er fraværende?

Spørsmålet «Opplever du at kommunen du bor i følger deg opp under oppholdet?», er ikke uventet ett av spørsmålene som scorer dårlig i årets undersøkelse. Dette gjør meg betenkt. Hvorfor bruker ikke kommunene anledningen døgnbehandling gir, til å planlegge hverdagen etter behandling sammen med pasienten?

Ser vi dette i sammenheng med Helsedirektoratets anslag om behov for 4000 nye årsverk, bør det være klart at kommunale rustjenester ofte pålegges mer enn de kan innfri. Jeg sier ofte at spesialisthelsetjenestenes viktigste oppgave er å gjøre oss i stand til å bo i kommunen, men kommunen må også være i stand til å følge opp i overgangen slik at pasientene skrives ut til et meningsfullt liv.

Oppsummering 48 år etter …
For tretten år siden ble jeg rusfri. En telefon fra en hjelper fikk meg direkte inn til avrusning, i dag er gjennomsnittlig ventetid til avrusning mellom 5 til 6 uker på landsbasis. Den institusjonen jeg ventet på behandling i 4 uker til i 2004 har 5 ukers ventetid i dag. Mitt viktigste ettervern ble A-larm og vernepleierstudiet, jeg fikk muligheten for en meningsfull hverdag.

På disse tretten årene har vi hatt to opptrappingsplaner og en rusreform. Kanskje trenger vi mindre planer, politiske visjoner og plattformer, og heller mer handling fremover? En handling kunne for eksempel vært å sørge for at kommunene visste om opptrappingsplanen, og at ansatte i kommunene har arbeid, aktivitet og en meningsfull hverdag som hovedfokus.

Erna sier hva vi trenger innledningsvis: Vi trenger oppfølging, arbeid og aktivitet. Det trengte man i 1968, og det trenger man i dag. Når jeg valgte en 48 år gammel overskrift på denne kronikken er det fordi: vi mangler fremdeles boliger og sykehusene har fremdeles ikke gode nok akutte tilbud til brukerne.

Vi svikter fortsatt i overgangene, ettervernet, eller i oppfølgingen. Det er i grunn det samme hva vi kaller det, det er i alle fall ikke godt nok!

Kilde 1: Blå Kors artikkel
http://www.blakors.no/oppfolging-etter-rusbehandling/

Kilde2: Prop. 15 S (2015–2016),  Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020)
https://www.regjeringen.no/contentassets/1ab211f350b34eac926861b68b6498a1/no/pdfs/prp201520160015000dddpdfs.pdf

Kilde 3: Sintef rapport. https://helsedirektoratet.no/Documents/Psykisk%20helse/Rapport_IS24_8_2017.pdf

Kilde 4: Fagrådets artikkel
http://www.rusfeltet.no/kommunene-oker-innsatsen-pa-rusfeltet/#.WlIy49_iY2y

Kilde 5: Pasienterfaringsundersøkelsene
https://fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/pasopp-rus/453-nasjonale-resultater.pdf

Kilde 6: Et bedre liv
https://www.borgestadklinikken.no/aktuelt/en-dag-som-formidler-hap/

Kilde 7: Borg, M. Karlson, B (2017) RECOVERY – Tradisjoner, fornyelser og praksis.

Skriv ut

Skriv en kommentar