Filmdebutant Sofia Haugan (29) er kinoaktuell med «Røverdatter» - en personlig dokumentarfilm om hennes egen far. Men først og fremst er det en film om å være pårørende til en rusavhengig, og det evige håpet om å få skikk på livet.

Tekst og foto: Kjersti Lunden Nilsen

16.mars hadde filmen ordinær kinopremiere, og i disse dager vises «Røverdatter» på kinoer over hele landet. Vi møtte Sofia Haugen (29) til en prat om filmen da hun gjestet filmfestivalen Kosmorama i Trondheim tidligere denne måneden. «Røverdatter» en av åpningsfilmene, og den unge filmskaperen var tilstede på visningen.

 Filmanmeldelsen i Rus & Samfunn finner du her

 

Hva vil du egentlig med denne filmen?

– Jeg håper at publikum tar seg tid til å fordøye det de ser og at den innbyr til refleksjon, forteller hun åpenhjertig over en kaffekopp på Cafè Ni Muser i Trondheim.

Det er bare en halvtime til hun skal møte Kosmoramas festivalpublikum.

Sin egen historie

 Hvordan har det vært å lage film om sin egen far?

– Jeg hadde ikke bare rollen som datter, jeg var også filmskaper, og motsatt. Det satte oss begge i en spesiell situasjon, og jeg møtte noen utfordringer jeg kanskje ikke var helt forberedt på, innrømmer hun og tar en slurk av kaffen.

Sofia er «kokt i hodet» etter en hel dag med intervjuer.

Som kinodebuterende dokumentarfilmregissør, med en selvbiografisk historie, har det blitt mye oppmerksomhet etter at filmen var klar til lansering.

Radio og TV, lokalaviser og nettmagasiner, opptreden på Skavlan, hederlig omtale på Gøteborg Film festival i januar.

Alle vil ha en bit av henne om dagen.

– Det mest sårbare nå er at jeg har laget en film som er min historie. Faren min ville helt sikkert  laget en helt annen, og kanskje en mer systemkritisk film, forteller hun med alvor i stemmen.

Vi fortsetter praten på vei bort til kinoen, som ligger rett over gata. Om noen minutter skal hun snakke foran en fullsatt sal på Prinsen Kino. Fortelle sin versjon av historien om faren. Og om forholdet mellom dem.

– Jeg har jo aldri helt visst hvor dette skulle ende, forteller hun åpenhjertig.

Far og datter
Filmen skildrer hvordan hun iherdig prøver å hjelpe faren med praktiske ting, for at han skal få skikk på livet sitt. Noe som kanskje ikke var ideen i utgangspunktet.

– Jeg føler jo genuint at det har vært en utvikling. Helt fra de første opptakene da jeg ennå ikke visste hva jeg skulle fortelle, og til idag når jeg presenterer den ferdige filmen.

«Røverdatter» har blitt en sterk historie om familie – og kjærlighet. Til en far som hun ikke har bodd sammen med siden barndommen. For da farens temperament ble for farlig, måtte hun og moren flytte til hemmelig adresse.

  – Røverdatter er en ganske annerledes far-datter film om det å hjelpe noen til å bli «clean» og en skikkelig samfunnsborger, preget av mye humor for å takle en kaotisk og komplisert hverdag (fra hjemmesiden til filmen)

I filmen blir vi kjent med faren som fortsatt lever et liv preget av rus, kriminalitet og flere fengselsopphold. Hans store sorg er at han mistet Sofia da hun var ti år. Hennes store håp er at hun som voksen kan hjelpe han på beina, slik at han kan bli en pappa igjen.

Så hvordan startet det egentlig?

– Pappa ringte meg i april det året jeg gikk på folkehøyskole. Farmor var død, og han ville ha skyss til begravelsen. Dette var rett etter bursdagen min husker jeg. Han gratulerte meg med dagen, og gav meg en brukt bilstereo. Det var liksom ingen tvil om at den var stjålet.. Det var humor i det liksom, men samtidig veldig absurd. Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på over ti år, forteller hun ærlig foran en fullsatt kinosal.

Et par år etterpå møttes de på nytt. Faren hadde akkurat kommet ut fra fengsel, og hun ville prøve å forstå litt mer av historien hans. Det endte med at hun lagde eksamensfllm om faren, siste året på Filmskolen på Lillehammer.

– Det var pappa selv som foreslo dette. Til tross for at jeg ikke hadde tenkt på det selv, sto det klart for meg at dette måtte jeg gjøre, forteller hun til et lyttende og interessert festivalpublikum.

Fem lange år
Resten er historie, og nå har erfaringene fra Filmskolen blitt til en helaftens dokumentarfilm på norske kinoer.

– Jeg følte meg ikke helt ferdig, så vi fortsatte prosessen – og det er utgangspunktet for Røverdatter, forteller hun og smiler.

Hun var først journalist, men begynte med film for å kunne gå litt dypere inn i historiene.

– Nå har jeg laget denne som tok fem år så nå har jeg gravd dypt nok, forteller hun til forsiktig latter fra salen.

Med et så stort råmateriale kunne det blitt mange filmer.

– Vi kunne også laget en mye mer samfunnskritisk film, om hvordan vi ble møtt av systemet. Men dette har vi altså luket bort, det var ikke var i tråd med visjonene til filmen følte jeg.

Alle møtene inne på kontorer, motstand underveis, byråkrati og systemkritikk – mye av det som kunne vært med har blitt utelatt. Tilbake står det som Sofia selv synes har vært viktig å få frem. En personlig pårørendehistorie.

Balansegang
For henne har det vært viktig å skjule noen av de innerste, private rommene. For eksempel hennes forhold til moren.

– Mitt forhold til moren min, eller samlivet med kjæresten min og vennene mine, det er mine private rom som har vært hellige å verne om. Og det har vært veldig viktig for meg å prioritere, forteller Sofia.

Samtidig understreker hun at det er en film hun har laget sammen med faren sin, men historien er hennes, legger hun til.

– Den er konstruert av meg, og det er en versjon der jeg har valgt å gjøre det som var viktig for meg, forteller hun med alvorlig mine.

Hun endte med å skrelle bort mange viktige sekvenser, for heller å få plass til det menneskelige perspektivet.

– Rusmisbrukere blir veldig ofte framstilt som ofre, noen fordi de har valgt bort barna sine, eller andre triste ting. Jeg har med denne filmen valgt å fremstille dette på den måten som jeg syntes var aller viktigst, nemlig pårørendeperspektivet, forteller den unge regissøren.

Sårbar prosess
De siste månedene har hun reist mellom byer, festivaler og arrangementer for å prate om filmen til så mange som mulig.

  – Jeg ønsker at alle som ser den skal ha sin egen opplevelse og mening ut av den. At folk skal prosjektere sine egne liv inn i historien, og bli berørt. Det er målet mitt.

 Hun har ofret mye tid til å formidle og gjøre historien kjent, og innrømmer at det også har vært en veldig sårbar prosess.

– Mange vil sikkert mene den er for privat, men hvor går grensen mellom privat og personlig? Det er en veldig interessant observasjon….Jeg har jo laget en film med mye av begge deler, men det er helt klart et skille mellom de to.

Hun innrømmer at lanseringen av filmen har krevd ganske mye av henne som person, men er klar på at hun ikke ville ha valgt annerledes.

– Jeg håper egentlig bare at jeg kan være med å bevege verden i riktig retning, avslutter Sofia Haugan.

 

Skriv ut

Skriv en kommentar