Sofia Haugans kinoaktuelle dokumentarfilm "Røverdatter" er en solid fortelling om et far-datterforhold som er ødelagt av farens rusavhengighet.

Tekst: Geir Kamsvåg
Publisert 21. mars 2018

I fjor høst kom Steffan Strandberg med Natta pappa henta oss, også dette en selvbiografisk dokumentar om å ha en forelder som er rusavhengig. I Strandbergs tilfelle var det moren som var alkoholiker, og faren som tok hånd om barna. I Sofia Haugans film møter vi henne i kampen for sin narkomane far.

Modig prosjekt
Sofia hadde ikke kontakt med faren sin på ti år. Faren er rusavhengig og gjenganger i fengsel. Kontakten mellom dem har vært brutt. Da farmoren døde kjørte hun faren til begravelsen. Etter det begynner han å ringe henne og kontakten dem i mellom gjenopprettes. Sofia har siden barndommen ønsket å ha en ”normal” pappa og bestemmer seg for hjelpe ham – få ham ut av den rusavhengigheten som har preget livet hans siden han var fjorten år gammel.

Røverdatter  er et modig prosjekt. Selv om Sofia Haugan har laget film om sin far handler den like mye om henne.  Vi møter en ung kvinne som ikke lar seg stoppe. Hun griper inn i livet hans for å få ham vekk fra rusen og kriminaliteten som hele livet hans er sentrert rundt. Hun har en energi og ikke minst optimisme som er beundringverdig. Når vi treffer dem sammen første gang har hun nettopp hentet faren fra et fengselsopphold på atten måneder. I filmen følger vi henne i et forsøk på  å bygge opp et normalt far datter forhold, noe som ikke mulig uten at han kommer seg over i en rusfri hverdag. Den nå 54-årige faren har vært rusavhengig i hele sitt liv.

Kaos og dop
For oss som tilskuere virker det som en umulig oppgave når vi møter faren i begynnelsen av filmen. Livet hans er til de grader kaotisk. Han har kun rusen som fokus. Sofia tar de første stegene – hun vet at hvis han ikke har noen bolig har han ingen sjanse. Hun skaffer ham bolig, men den ender i et kaos med tyvgods og dop.

Røverdatter er en alvorlig film, men mitt det kaoset vi dras inn i evner Sofia også få frem humoren – selv i de svarteste øyeblikkene. Hun evner å le av det mest tragiske og vi opplever hvordan de to hele tiden nærmer seg hverandre.

Samtidig aksepterer hun ikke farens forsøk på stakkarsgjøring av sin egen situasjon. Hun konfronter faren stadig med hans upålitelighet. Når han trekker frem ADHD-kortet parerer hun med at hun har minst ti venner med ADHD uten at de er narkomane. Sofia Haugan fremstiller ikke faren sin som ett offer. Hun gir oss en mann som har tatt sin valg, og de valg har hatt konsekvenser for menneskene rundt ham. Vi møter en far som har vilje til å gjøre noe med livet sitt, men ikke har gjennomføringsevnen.

Sterkt forhold
Man kan ikke annet enn å bli imponert over hennes kamp for å få sin hyperkriminelle rusavhengige far på skinner.

Selv om hovedfokus i filmen er på de to gir den også innblikk i hvordan det er å være pårørende i kamp med systemet. Det er likevel et nyansert bilde av hjelpeapparatet som gis i de glimtene vi får i hennes kontakt med NAV og hjelpeapparatet for øvrig.

Styrken til Røverdatter er først og fremst fremstillingen av far- datterforholdet som sakte bygges opp igjen. På mange måter er dette også en gladhistorie; faren får hjelp og lykkes endelig å bryte ut av sitt kaotiske liv i rus. Røverdatter er en vellykket dokumentar som gir innsikt i livet som rusavhengig og utfordrer våre egne holdninger.

Røverdatter
Norge 2018
Regi: Sofia Haugan
Med: Sofia Haugan, Kjell Magne Haugan, Trude Didriksen, Magnus Tombre Bøhn
Premiere: 16. mars 2018

Skriv ut

Skriv en kommentar