«Det private helsevesen» som begrep har blitt brukt negativt i det politiske ordskiftet uten at skillet mellom ideelle, frivillige og kommersielle aktører har kommet fram. Det er på tide å komme inn på et mer edruelig spor.

Tekst: Ole Hope, administrerende direktør Bergensklinikken  Foto: Paul Sigve Amundsen
Publisert 27. februar 2018

Er alle som leverer velferdstjenester utenfor offentlig eierskap ute for å sko seg på fellesskapets bekostning? Vi har riktignok registrert en overetablering uten kostnadskontroll innen asylmottak, og vi har sett noen grelle eksempler på personlig vinning innen barnevernet. Men det betyr ikke at alle virksomheter og institusjoner som ikke er offentlig eide, har egen vinning som formål.

Utydelig begrepsbruk
I de politiske debattene er begrepsbruken ofte utydelig, og alle private helsetilbydere blir gredd under samme kam – de kommersielle, de ideelle og de frivillige. Jeg ønsker her å gjøre et poeng av forskjellene mellom disse aktørene, for å gi mitt lille bidrag til en bedre saklighet og større presisjon i debatten.

Det ideelle formål
La oss begynne med de ideelle helseaktørene. Dette er institusjoner som har saken som formål, ikke inntjening eller overskudd.  Det ideelle formål er selve kjernen bak virksomhetenes eksistens. De er gjerne organisert som stiftelser eller foreninger. Stiftelsen Bergensklinikkene ble for eksempel strøket av foretaksregisteret i fjor fordi virksomheten er ideell og ikke kommersiell. Disse ideelle aktørene leverer gode helsetjenester innen somatikk, rusomsorg og psykisk helsevern i avtale med det offentlige helsevesen ved de regionale helseforetakene. Institusjonene leverer viktige bidrag som en del av det samlede offentlige helsevesen, selv om de som sådan ikke er i offentlig eie.

Gode representanter for ideelle helseaktører kan være Haraldsplass Diakonale Sykehus, Solli DPS, NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus eller Bergensklinikkene. Institusjoner av denne karakter leverer tjenester det er behov for. De ideelle virksomhetene har mer eller mindre like lønns- og arbeidsvilkår som det offentlige tilbyr. De er underlagt det samme lovverk og kontrollinstanser, de forholder seg til de samme kvalitets- og effektivitetsnormer, og de tilbyr tilsvarende behandlingsløsninger som de man får i det offentlige helsevesen.

Hvorfor skal vi da beholde de ideelle?
Kan vi ikke bare la det offentlige inkorporere deres aktivitet i egen drift? Jeg mener nei. Mangfoldet vi får ved at vi har ulike aktører, er et gode for pasientene. Gjennom at fagutvikling foregår i ulike organisasjoner med ulike strukturer, øker vi mangfoldet i behandlingsalternativene.

I et helsevesen hvor brukerstemmen skal ha en betydning, er det avgjørende at pasientene selv kan være med på å velge hvilken behandling som passer dem best.

Jo større bredde i tilbydende aktører vi har, desto større er sannsynligheten for at vi får et bredere tilfang av effektive behandlingsløsninger. En løsning passer for Anne, mens Pål trenger noe annet. Det som passer for disse passer ikke for Per. Han finner sin løsning i en annen institusjon. Denne bredden bidrar til bedre pasientopplevelser og større sannsynlighet for at behandlingen er tjenlig for pasienten. Vi ser samme logikk når universiteter er lokalisert i ulike byer, og når NRK og TV2 må ha hovedsete i ulike regioner.

Denne kjeden av offentlige og ideelle institusjoner som leverer offentlige helsetjenester fungerer i et utmerket samarbeid og samspill. Aktørene er tett på hverandre og det samarbeides godt på tvers av organisasjonene og ikke minst med vår oppdragsgiver Helse Vest RHF.

Hva med de frivillige?
Så har vi de frivillige, som har en litt annen rolle. De tilbyr ulike former for tjenester som skal være et supplement til helsevesenet, og de tilbyr ulike aktiviteter til pasienter og pårørende. Mange av disse er ikke-betalte tjenester. Dette er viktige aktører som løser mange oppgaver som gjerne ellers ikke ville blitt løst.

Det kommersielle formål
De kommersielle aktørene har på den annen side ikke et ideelt formål. Dette er selskaper som arbeider for å få avkastning på investert kapital. Den delen av offentlig finansierte helsetjenester som disse leverer, leveres på utsiden av det offentlige helsevesen, men betalt av sykehusene og foretakene. Det kalles fritt behandlingsvalg.

Forskjellen mellom de ideelle og de kommersielle er derfor tydelig og viktig. Vår oppfatning er at vi i aller høyeste grad trenger de ideelle for å løse viktige samfunnsoppdrag. Så anerkjenner vi at det er en viss politisk meningsbrytning om hvor stor plass i det offentlig finansierte helsevesen de kommersielle skal ha.

Så jeg oppfordrer oss alle til å heve presisjonsnivået i debatten. Det er upresist og feil å stemple alle som ikke er i offentlig eie som «privat helsevesen» med kommersielle interesser. Utover det ønsker jeg alle debatter og all god vilje om utvikling av helsevesenet velkommen.

Skriv ut

Skriv en kommentar