En bevilgning over neste års statsbudsjett understreket en lærdom Ann-Hege Brustad har fått etter tiår med møter med rusavhengighet i kriminalomsorgen. – Vi kan ikke gjøre de samme tingene igjen og igjen.

Tekst: TORBJØRN TUMYR NILSEN   Foto: NIMA TAHERI

Det kan nesten virke litt rart at et avrusningstilbud i fengsel i 2018 er noe nytt. Men selv om så mange som 60 prosent av innsatte i norske fengsler har en eller annen form for rusavhengighet, er tilbudet som nå skal bygges opp ved Bjørgvin fengsel helt nord i Bergen unikt.

– Vi har nå en reell mulighet til å snu livet til dem det gjelder. Rusmisbrukere har lenge vært langt nede på

rangstigen. Folk blir trøtte av dem, NAV blir trøtte, men vi må ikke gi oss, sier koordinator i kriminalomsorgen i Bjørgvin fengsel, Ann-Hege Brustad. Helt siden hun fikk sin første fengsels-jobb som 22-åring har hun vært særlig opptatt av at fengsel bør være en ny begynnelse for de innsatte, ikke en endestasjon – og da må man ta tak i rusavhengighet.

Bjørgvin fengsel er, over statsbudsjettet for 2019, bevilget 11 millioner friske penger til bygg og 7 millioner til drift av avrusningstilbud. Tilbudet skal driftes av Helse-Bergen, avdeling rusmedisin.

 Uverdig tilbud

Pengene kommer gjennom satsingen «opptrappingsplan for rus». Siden 2012 har flere påpekt behovet for at avrusing bør bli en del av kriminalomsorgen. Brustad var den gang assisterende fengselsleder ved Bjørgvin.

– Vi så hvor rusa folk var når de kom på porten, hvordan pasientene fikk abstinenser fort etter de kom inn. I dag har vi kun to sykepleiere ansatt på dagtid. Disse gjør en kjempejobb, men avrusing er en spesialist-helsetjeneste.

– Hvordan opplevdes dette for de innsatte?

– Møter du en torsdag, skal du gjennom en helg uten at vi har helsearbeidere på stedet. Det er et uverdig tilbud og potensielt farlig for dem det gjelder. Vi er gode på straffegjennomføring, men ikke på behandling og avrusning.

Ofte ender det med at rusa innsatte kjøres til rusakutten eller til Bergen fengsel som har en større helsefaglig avdeling. Dette fengselet har et mye strengere soningsregime, og man ender da opp med å gi strengere straff enn man egentlig skal ha.

– Det et også ugreit for de som jobber der. Vi er redde for å finne innsatte som ikke er i live. Å gå hjem fra jobb og vite at vi ikke hadde kompetanse til å takle avrusning er tungt. Man blir bekymret for både ansatte og innsatte.

Viktig samarbeid

Det er viktig for Brustad å understreke at både hun og fengselet er avhengig av gode samarbeidspartnere.

Ann-Hege Brustad

– Skal vi få til noe sammen handler det om hva vi får til sammen, ikke om meg. Ingen av oss er god alene, skal vi få til ting innenfor rusomsorgen må vi samarbeide. Når vi har innsatte hos oss har vi de bare på lån, alle skal tilbake til kommunen.

Men nettopp dette «lånet» er også et mulighetsvindu. Det er et sted hvor de innsatte kan få en pause fra sitt vanlige liv og en mulighet til å tenke og handle nytt.

– Det å være i fengsel er ikke en endestasjon, det kan heller være en ny begynnelse. Folk blir rusfrie og er mer stabile, fysisk og psykisk. Da kan hjelpeapparatet kom inn allerede.

– Hvorfor har ikke tilbudet kommet før?

– Bevilgninger tar tid. Tenkingen ble lansert allerede på 1990-tallet, men den har ligget å modnet. Det har også vært skepsis. Noen har nok tenkt at tvangen i fengselet ikke er en god arena for å drive behandling, jeg tenker det motsatte fordi man har tydelige rammer.

Et annerledes fengsel

Bjørgvin fengsel er et lavsikkerhetsfengsel, som med sin bruk av andre faggrupper, som kunstner, filosof, forfatter og musikkterapeut siden oppstarten for 11 år siden har valgt å gå nye veier.

– Vi prøvde å tenke utradisjonelt. Folk som kommer i fengsel kommer ofte gang på gang. Det koster penger. En filosof som i gruppediskusjoner kan få folk reflektere over rett og galt, identitet, endring eller en forfatter som kan gi nye innfallsporter til ens liv, kan virke bedre enn klassisk straff.

I motsetning til andre fengsler, hvor innsatte ofte kommer via varetekt, er Bjørgvin et sted hvor folk møter på porten. De som kommer er ofte de som sliter mest.

– Mange er bøtesonere. Dette er folk som har fått bøter, og ikke har penger til å betal dem. Disse er også ofte de det er dårligst stelt med i samfunnet – og de trenger at vi prøver å hjelpe dem på nye måter.

Langt engasjement

Brustad er født og oppvokst i Vesterålen. Hun har jobbet i kriminalomsorgen siden 1989 og som nyutdannet 22-åring hoppet hun rett inn på den delen av Ila landsfengsel kalt «annekset». Få ville jobbe der etter at en ung kvinnelig fengselsbetjent var blitt drept samme år – det såkalte Ila-drapet.

– Vi var nesten bare unge nyutdannete fengselsbetjenter den gangen. Det var en voldsom erfaring. men vi lærte veldig mye.

– Hva har du lært av snart 30 årene i fengselsomsorgen?

– Når det gjelder rusavhengighet handler det om å ikke gjøre de samme tingene igjen og igjen. Om noen hadde ruset seg tidligere tok vi fra dem TV’en og låste dem inne på rommet. De ble jo ikke mindre rusavhengig av det. Så etterhvert måtte vi begynne å gjøre noe annet.

Siden 1989 har hun jobbet mye innen kriminalomsorgen, men også jobbet i NAV stat, NAV kommune og i Røde Kors. Hun har også studert ledelse ved BI. Da hun vendte tilbake til fengsel var det for å døyve en form for hjemlengsel.

– Hva er det som driver engasjementet ditt?

– Jeg trives veldig godt med å jobbe med mennesker på denne måten. Du møter så mange mennesker som jeg ellers ikke ville truffet, mennesker som gjør inntrykk. Selv etter så mange år. Jeg kjenner at det beveger meg fremdeles. Også er det givende å være med å se dette vinduet for endring som åpner seg for de samme menneskene.

 

 

 

 

 

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar