Det er et ekstremt gap i levealder mellom de som har psykiske lidelser og resten av befolkningen. Det har vært en vekker, sier Lars Lien, leder for Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).

Tekst og foto: Geir Kamsvåg
Publisert 30. april 2018

– I store nordiske studier på området har man funnet ut at det er mellom femten og tjue år forskjell i levealder selv bare hvis du har vært innom til behandling for en psykisk lidelse. De siste tretti årene har det ikke vært noen endringer i dette gapet. Levealderen har økt for alle, men gapet er det samme.

For pasienter med ROP-lidelser har danske undersøkelser vist at det er opptil trettifem års forskjell i levealder.

Lars Lien er tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser ved Sykehuset Innlandet på Hamar hvor han forsker og i tillegg har ansvaret for å følge opp helheten ROP-tjenesten. Han er utdannet lege og har spesialisert meg i samfunnsmedisin og psykiatri.
– Jeg har jobbet mest i psykiatrien, og etter hvert spesialisert meg der – det gjorde jeg ikke før jeg ble ganske voksen. Interessen for rus og psykisk helse har ligget der hele tiden. Jeg startet karrieren som kommunelege i Kjøllefjord i Finnmark. Nå er jeg delvis tilbake i Finnmark med en klinisk stilling i Karasjok.

Dårlig oppfølgning
– Hvorfor greier vi ikke å minske gapet?

– Det er mange årsaker. En av tingene er levevaner. De fleste som har ROP-lidelser røyker i tillegg, de er lite fysisk aktive og har et elendig kosthold – de har en betydelig hunger etter lettfordøyelige karbohydrater. I tillegg har de en overdødelighet når det gjelder både selvmord og overdoser. Alle studier viser at de får en dårligere oppfølging av somatisk helse; de får mindre anti-inflammatorisk behandling, mindre hjelp med diabetes, også videre. De får mindre av alt.

– De følger kanskje ikke opp så godt selv heller?

– Dette er en pasientgruppe som trenger en helt annen oppfølging enn andre. Du kan ikke ha den samme tilnærmingen til f.eks. blodtrykksmedisiner eller andre medisiner. Det kan hende at de trenger en mye tettere oppfølging – slik vi gjør med LAR-medisiner (Legemiddelassistert rehabilitering), hvor de møter opp hver dag – eller en tettere oppsøkende kontakt med en somatisk avdeling i kommunen. Disse pasientene åpner ofte ikke posten sin, og møter gjerne ikke opp hos fastlegen. Et tettere samarbeid med brukergruppene er viktig. Problemet har også vært at vi, innen det psykiske helsevesenet, først og fremst har vært opptatt av hjernen og ikke hvordan resten av kroppen har det. Det har vært for lite helhetstenkning i helsevesenet. Et klassisk eksempel er panikkangst, hvor pasienten kan komme sju, åtte ganger på akuttmottakene og tro at de har en alvorlig sykdom, og ingen sjekker ut om det er panikkangst. Det er et kjempebehov for å få til et bedre samarbeid mellom psykiatriske og somatiske sykehus.

– Har du fått noen aha-opplevelser når du har forsket?

– Det er veldig sjeldent man får noen aha-opplevelser når man forsker. En av de tingene jeg har jobbet med er det som på fagspråket heter «recovery» – om hvor viktig mening og meningsdannelse er i livet til pasientene våre. Også når vi snakker med brukerne og brukerorganisasjonene så trekker de frem det som et kjempeviktig argument i behandlingen.

Rus og kultur
Lars Lien har jobbet på mange områder innen psykiatrien. Han har jobbet mye med traumer og traumebehandling.

– Jeg har forsket mye på traumer, og jobbet med psykiske problemer hos ungdom. Jeg har vært innom mange områder innen forskning. Når det gjelder behandling har jeg vandret mellom rus og psykisk helse.

– ROP-feltet er jo egentlig all type psykiatri og all type rusproblem. De fleste pasientene har begge deler. Du må jobbe med begge deler når du jobber med det ene. Slik sett jobber man innen ROP-feltet når man jobber med enten psykisk helse eller rus.

– Er det noen kulturforskjeller som slår ut på ROP-områdene i nord og sør?

– En klar forskjell er hva de har med seg av ballast. Mange av de klientene jeg har i Finnmark kommer fra den «ytterste nøgne ø» – hvor det kanskje er femten mennesker igjen og husene står tomme, men de har klort seg fast der. Men du har også storbyproblematikk der, i Alta. Det er sterk innflytning til Alta fra utkantkommunene, men det er fortsatt mange av de gamle alkoholikerne som sitter hjemme i disse fraflyttede områdene som eneste mann, og drikker og drikker og drikker. Det ser jeg ikke så mye av her. Men de er utrolig flotte mennesker – de er åpne og ærlige – kanskje mer åpne i Finnmark enn her. De er åpne rundt problemene sine og legger dem frem for deg. De har lidelsen litt mer utenpå seg, og er tydeligere med å forklare hva det dreier seg om. På Hedmarken krever det litt mer tid å komme inn til problemene.

– En sterk åpenbaring var da jeg jobbet i Hedmark med en pasient. Han var kurder som hadde flyktet hit, og han fikk en nokså alvorlig psykisk sykdom – en posttraumatisk stresslidelse. Så ble han behandlet på poliklinikken, på det vanlige DPS-en (Distriktspsykiatrisk senter). Han gikk til behandling der i over et halvt år uten at det ble noen bedring i det hele tatt. Ingen spurte om han drakk. Så var det endelig en som spurte om han brukte noe alkohol. Det viste seg at han drakk masse for å dempe symptomene han hadde, flashbacks og så videre. Vi har lett for å tro at når du er en troende muslim så er ikke alkohol en del av bildet, men han drakk i det skjulte.

Mindre rus blant ungdom
– Når vi har gjort undersøkelser blant ungdom, viser det seg at det er langt mindre bruk av alkohol og andre rusmidler blant muslimske innvandrerungdom enn blant norsk ungdom og andre europeiske og amerikanske innvandrere. Det gjelder alle typer rusmidler. Men det er også en klar utvikling at all ungdom ruser seg mindre nå enn de gjorde for tjue år siden. Det er en dramatisk nedgang i alkoholbruken, og det har ikke vært noen økning i andre stoffer. Cannabis-bruken har ligget nokså flatt de siste tjue årene. Det er veldig små endringer. Det eneste vi ser, er at det har vært en dramatisk endring i alkoholkonsumet. Det gjelder både generelt og antall som har vært sterkt beruset. Det er en kjempespennende utvikling.

Det handler mye om gutta – at de har fått seg andre interesser, forteller Lars Lien.
– Når du sitter på gutterommet og spiller dataspill – så sitter du ikke der og drikker. Min generasjon måtte ut, og der var det alkoholen som bandt oss – det handlet gjerne om hva du hadde med deg å drikke på lørdagskvelden. Jeg er fra Hamar, og jeg fikk hjemmebrent av min far – bare for at han skulle være sikker på at jeg ikke risikerte andres hjemmebrent.

– Hvordan er det da med ungdom som trenger psykiatrisk behandling?

– Der er det veldig liten endring. Det er en svært høy andel av dem som bruker rusmidler. Tallene fra TIPS (Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser) i Stavanger – viser at er det nesten hundre prosent som bruker alkohol, og opptil åtti prosent av dem bruker andre stoffer i tillegg. Blant psykosepasienter er det en veldig stor andel som bruker rusmidler i tillegg. Det vi ser er at det handler mye om selvmedisinering. I den gruppen har det så langt vi har sett ikke vært noen nedgang i rusbruken.

Leder av Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, Lars Lien.

Man er jo veldig på jakt etter noe som kan lindre de symptomene man har, og da er alkohol og andre rusmidler veldig lett tilgjengelig. Generelt sett er det svært mye rusing blant pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Også blant de med depresjon og angst er det mye rusbruk, men det er særlig stort blant de med alvorlige psykiske lidelser – her ruser mellom seksti og sytti prosent seg. I skandinaviske undersøkelser viser det seg at blant de som ruser seg har seksti til sytti prosent en behandlingsbar psykisk lidelse i tillegg. Det er en veldig klar indikasjon på at det er mye dobbelt opp.

Stramme rammer
– Man snakker mye om tikkende bomber innen psykiatrien?

– ROP-pasientene er ofte tikkende bomber fordi de mangler skikkelig oppfølgning. Det har blitt slik at politiet har blitt førstelinjen – sammen med fengselsvesenet. Over halvparten av de som sitter i norske fengsler har ROP-relaterte problemer. Disse har bruk for stramme rammer og struktur i hverdagen sin. Det får de ikke til i kommunene hvor det ofte er mange ulike behandlere som går ut og inn. Det vi jobber mye med ute i kommunene er disse FACT/ACT teamene (Flexible Assertive Community Treatment/ Assertive Community Treatment) – de oppsøkende teamene. Det handler om å jobbe på pasientens arena – altså ikke at du sitter på kontoret ditt og venter på at pasienten kommer, men jobber med pasienten i pasientens bolig og hjelper vedkommende med de nødvendige tingene i hverdagen; arbeid, bolig, fritid osv.

– Det som er interessant med de teamene er at det er spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten som jobber sammen. Da får pasientene dekket alle sine behov gjennom disse teamene. Der det er gjennomført er det halvert antall innleggelsesdøgn. Du opprettholder like mange innleggelser, men lengden halveres. Det halverer også bruken av tvang i spesialisthelsetjenesten. Det er én av de tingen jeg synes er veldig spennende og der har vi forskningsmessig evidens – vi vet at det virker.

Dette utvides nå og vi jobber med interkommunale enheter på steder der befolkningsgrunnlaget ikke er stort nok til slike team i utgangspunktet i kommunen.

Øyeåpner
– Hvis du ser fremover – hva er det viktigste innen ROP-feltet?

– Foruten å jobbe videre med disse teamene, så er det å arbeide med økning i levealder. En øyeåpner for meg har vært hvordan vi undersøker pasientene. Jeg har vært veldig tilhenger av å teste ut disse pasientene, og få ut alle de resultatene vi kan, men uten av vi har spurt pasient om «hvilket mål har du for livet dit, hvilke ønsker har du og hvilken behandling kunne du tenke deg?». Ved å gjøre det kan vi rigge til et løp som gjør at pasienten kommer i mål med sine ønsker for sitt liv. Jeg tror ROP-pasienten trenger å bli møtt på en annen måte enn det vi tradisjonelt har gjort. Det tror jeg også gjelder på en akuttavdeling. Pasienten kommer inn og det første som skjer er at de skal medisineres. Det er liksom ikke noe spørsmål. De har kanskje mangel på nattevakter og da blir fokuset å roe ned pasienten ved medisinering.

-Vi må komme over i et annet spor, hvor vi i større grad spør pasienten hva de ønsker, og så komme over i en tettere dialog.

– Det er vel mer ressurskrevende?

– Jeg er ikke så sikker på det. Hvis vi får til et mye bedre samarbeid med pasientene, så vil det være lønnsomt på sikt. Det er klart at hvis de opplever politiet som førstelinje, og at de blir tvangsinnlagt, lagt i reimer og tvangsmedisinert – så mister de all tiltro til den hjelpen de kan få. Derfor er vi nødt til å begynne på et annet spor for å få dette til. Jeg tenker i hvert fall ovenfor en gruppe med så mange problemer er vi nødt til å tenke annerledes.

Åpenhet kan være et problem
Lars Lien merker at det i dag er en mye større åpenhet rundt psykisk sykdom.
– Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg, og hva det vil ha å si. Den store åpenheten i ungdomskulturen bekymrer meg også litt. Jeg lurer på, selv om jeg ikke har noen forskningsmessige bevis på det, at det som er helt ok å si også gjør at man i større grad leter etter det. Jo mer man alminneliggjør, jo større er sjansen for at flere også får en diagnose. Dermed medisinerer du et problem som ikke skulle ha vært et problem. Med én gang du får en diagnose, så kommer du inn i pasientrollen.

– Vi bør ha litt is i magen og ikke stemple unge mennesker for tidig.

– Vi må unngå at ungdom kommer inn i offerrollen og slik oppfatter at de ikke kommer videre for de har de og de problemene. Jeg hører stadig pasienter fortelle at leger og psykologer sier til dem at: – du kan ikke forvente så mye ut av livet ditt, det er begrenset hva du får til fordi du har den og den diagnosen – som oftest tar de helt feil. Men det bidrar ofte til at pasienten ikke har forventinger, hverken til seg selv eller livet sitt, og dermed underyter i forhold til det de kunne ha gjort. Ofte er det enkle grep som skal til. Man kan godt være bekymret, men det er ikke alt som må løses gjennom barne- og ungdomspsykiatrien. Nå har vi en dekning på fem prosent innen barne- og ungdomspsykiatrien. Mange mener den burde vært det dobbelte. Jeg tror det er livsfarlig. Det vi ser i ungdomsundersøkelsene er at det er mye større behov for kommunikative evner nå.

– Mye av det som ungdom sliter med er dette med relasjoner. Derfor er det også mye lettere å sitte på nettet og kommunisere – slippe det å ha øyekontakt og tenke på hvordan man skal innlede en samtale med andre – vanlig norsk tørrprat. Når du chatter med noen, er det rett på sak. Det er viktig å tenke på at de som har en diagnose, som for eksempel Asperger, kan være en kjemperessurs på sine felt, det er lett å glemme den delen, sier Lars Lien.

Skriv ut

Skriv en kommentar