Karina ble fengslet i Trondheim i 2017. – Da jeg våknet etter hendelsen jeg soner for, bestemte jeg meg for å starte et nytt liv. Jeg skulle bruke oppholdet i fengsel til å endre meg. Avslutte mange år med rus på hasj og amfetamin. Det har hun klart - med fengselsbetjenter som heier på henne.

TEKST & FOTO: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN

– Da jeg våknet etter hendelsen jeg soner for, bestemte jeg meg for å starte et nytt liv. Jeg skulle bruke oppholdet i fengsel til å endre meg. Avslutte mange år med rus på hasj og amfetamin.

Karina kom til soning i Tunga fengsel i 2017.

– I fengselet følte jeg meg utenfor. Jeg kjente at rusen kanskje var på vei ut av kroppen. Jeg ruset meg veldig mye i dagene før jeg skulle inn. Da jeg kom til fengselet bestemte jeg meg for å være blid. Jeg har vært veldig mye sur før i livet, men på Tunga skulle ingen få se meg sur, var planen.

Vi møter Karina på Leira, et åpent fengsel, hvor hun nå soner. Hun ønsker ikke at vi tar bilder av henne eller skriver hennes fulle navn.

– Abstinens-medisin?

Karina ble tilbudt medisin mot abstinens da hun kom til Tunga.

– Jeg ville ikke ha fordi jeg ikke visste hva det var. Jeg ville heller svette som en gris i fem seks uker. Så var det over. Jeg har vært rusfri siden jeg kom inn. Det er lettere når man er i et miljø uten rus.

Karina forklarer at rus-kontrakt med frivillige urinprøver to ganger ukentlig hjelper. Hun startet også snart med aktiviteter utenfor fengselet.

– Nå har jeg gått to år og to måneder uten rus. Barnevernet har blir mer medgjørlig nå, sier hun og forteller at hun har et barn som snart blir tenåring.

Hun begynte også nye samtaler med psykolog da hun kom inn. Samtalene hjelper henne å bevare rus-friheten.

Hundepass til de som trenger det fra utsiden, er en av aktivitetene som Karina har hatt nytte av. Foto: Frode Dreier/Frilans-Andreassen.no

– I fengsel er konsekvensene større hvis jeg ruser meg. Her mister jeg cella mi, mister fellesskap, og jeg mister skolegang, slår Karina fast.

Skole og hasj

– Jeg begynte på bygg-fag på Tunga. Takhøyden var så stor at jeg fikk blåst ut frustrasjon. Jeg fullførte videregående og begynte å lete etter lærlingeplass. Men etter ni måneder fikk Karina bare praksisplass.  Læringskurven har vært bratt. Tiden går fort i godt selskap. I alle fall mesteparten av tiden har gått fort, kommenterer hun.

Men 31-åringen forteller ærlig om utfordringer hun har hatt:

– Plutselig sto jeg med en klump hasj og mekket en joint. «Den røyker jeg i morgen.» Men så tenkte jeg at jeg sikkert blir oppdaget. Jeg ombestemte meg, men hva skulle jeg gjøre neste morgen med jointen?

Hun ringte på for å gå på do som vanlig. Jointen skylte hun ned i do med det samme.

– Så gråt jeg lenge. Minst i en og en halv time, og jeg spurte meg selv om ruslivet endelig var over nå. Jeg var også stolt over meg selv, men med veldig blandede følelser. Også betjeningen ble stolte av meg da jeg senere  fortalte dem om hasjen.

– Menn får alt

Karina soner på Leira nå. Leira er en åpen anstalt for mestring av rusfrihet. På Tunga, der hun sonet først, er det 155 innsatte, hvorav seks damer. På Leira er fire av de 30 plassene for damer. Hun opplever at menn på både Tunga og Leira lettere oppnår mer enn kvinner.

– Forskjellen er stor. Kvinner er nedprioritert uansett. Jeg fikk for eksempel ikke psykolog på Tunga. Der mente de jeg ikke trengte det. Jeg ville lære om sinne-mestring, søkte om kurs, men fikk det ikke. Først etter en episode søkte jeg igjen og fikk kurset. Menn får sånt lettere, sier hun fast.

Karina sier at hun sitter inne for vold, og at kurset «kriminalitet som livsstil» har hjulpet mye. Det kommer ellers fram at jenter vil ha betjentene mer med i det sosiale miljøet. Gutta vill bare holde betjeningen på kontoret og er mer skeptisk.

Begge parters holdinger

Karina forteller at hun har bedre erfaring med NAV i fengslet på Tunga, enn hun har fra NAV på hjemstedet sitt. Hun tror hennes egen, nye og mer blide måte å fremstå på har hjulpet.

– De rundt meg har hjulpet meg! Betjentene har pratet mye med meg. Her på Leira har betjentene vanlige klær. Derfor er de kanskje generelt lettere å snakke med enn de uniformerte. Saksbehandlere jeg har vært i kontakt med her, husker meg. De husker forskjellen, og de berømmer meg for å ha blitt mer positiv. Det føler jeg selv også, sier hun og er glad.

– Leira har betjenter som heier på meg. Lærerne på byggfag på Tunga har også hjulpet. De «adopterte» meg, forteller Karina med latter i stemmen.

Aktiv og åpen

– Inntil nylig var det to gamle hester her, forteller Karina og viser oss stallen.

Vanlige klær, nærhet, ansvar og tillit hjelper alle, sier Jomar Berre, fengselsinspektør og leder i Leira fengsel. Foto: Leira fengsel

– Jeg følte det ga selvtillit å mestre å ta vare på hestene. Mange domfelte har nok følt mestring i rus og kriminalitet. På Leira får vi muligheten til å mestre positiv aktivitet. Betjeningen har tro på oss!  Hvis vi som innsatte spør om hjelp, «dytter» betjeningen oss tilbake så vi får prøve, feile og mestre på gode måter. Selv. Vi behandles ikke som kriminelle, men som mennesker.

– Vi har kjøkken-uke, snekkerverksted og andre aktiviteter. Vi lager noe andre setter pris på.  Og så strikker jeg votter!

Karina blir tømrer og har endelig fått lærlingeplass.

– Når jeg kommer ut til ensomhet om to måneder, kommer jeg nok til å slite litt.  Heldigvis kan jeg gå tilbake hit til Leira hvis jeg må. Jeg skal straks undertegne husleiekontrakt i gåavstand herfra.

«Enhet for livsmestring»

Jomar Berre er fengselsinspektør og leder på Leira. Han ser også fordelen med å ha dyr.

– At noen andre trenger den som steller dyrene betyr noe for innsatte.  Mange starter i gartneriet vårt. Vi prøver alt for å utnytte kompetansen til den enkelte. Da får de en mestringsfølelse, sier Berre.

– Vaskeri, kjøkken og snekkerverksted. Alle her har noe bra å gjøre daglig, med vanlige tider for oppmøte, lunsj osv. Ansvar og tillit, samt respekt for hvert enkelt menneske er nøkkelord, forteller Berre og tar med at vanlige klær i stedet for uniform gjør ansatte mer vanlige.

– U-uniformert er en suksess. Vi bygger på konsekvens-pedagogikk. I vanlig fengsel kalles jo betjentene «blåskjortene.» Det sier litt om forskjellene, sier Berre og tenker anti-stigma.

– Vi har ruskonsulent og psykolog, og tar oss tid til å bli kjent. Da prater folk. Vi er en enhet for mestring av rus, eller «livsmestrings-enhet» som jeg liker å kalle det, sier Berre.

Han bekrefter at det nok er en fordel å være mannlig innsatt i mange fengsel.

– Men hos oss får kvinner de samme tilbudene unntatt programmet «pappa i fengsel.» Her bor kvinner bedre enn menn, hevder Berre.

HER KAN DU LESE FLERE SAKER I RUS & SAMFUNN SOM OMHANDLER FENGSEL:     

https://rus.no/veien-tilbake-til-fellesskapet/

https://rus.no/vi-kan-straff-ikke-behandling/

Skriv ut

Skriv en kommentar