Johan Lothe (57) var direktøren som pendlet mellom kone og barn i Norge og forretningsmøter på kontinentet. Så gikk det galt. Direktøren ble rusavhengig og kriminell. Som daglig leder i Wayback hjelper han nå andre straffedømte til et liv etter soning.

TINE FALTIN (tekst og foto)

Gjøvik fengsel, vinteren 2005. Mannen i 40-åra svetter og skjelver, magen er i alvorlig ulage. Johan Lothe har den siste tida gått på heroin og metadon samtidig. Nå er han her, varetektsfenglet. Abstinensen herjer i kroppen.

– Det var ubeskrivelig. De ansatte i fengslet hadde aldri sett noe verre, forteller han.

Oslo sentrum, høsten 2019. Lothe koser litt med hunden Lotte før han forlater restene av baconomelett og ferskt brød i Waybacks kjøkken og balanserer vann og kaffe over gangen til kontoret sitt, som viser seg å være et klasserom.

– Jeg sitter mye her og jobber, sier han og drar sammen to pulter til et slags møtebord.

Det er snart 15 år siden helvetesdagene på Gjøvik og flere tiår siden han signerte millionkontrakter i styrerom på kontinentet.

Flertallet straffedømt

– Alle som jobber hos oss er straffedømt, også flertallet i styret, forteller Lothe, som har ledet den ideelle stiftelsen i fem år.

Før det jobbet han en periode som frivillig for Røde Kors-tilbudet Nettverk etter soning.  Jobben i næringslivet fikk en brå slutt da han på 1990-tallet begynte med rus. I alt har han sonet fire år for narkotikarelaterte lovbrudd.

Waybacks historie startet i Oslo fengsel i 2002, med en gruppe innsatte som ønsket et nettverk for dem som vil legge kriminalitet og rus bak seg. Organisasjonen har i dag 12 ansatte på landsbasis, i tillegg til flere på deltid og et stort antall frivillige. Avdelingen i Oslo registrerer årlig rundt 300 nye medlemmer. Et stort antall nylig løslatte kommer hver måned for å søke råd, møte fadderen sin, være med på aktiviteter og spise. Hver dag serveres lunsj og middag.

Samarbeider med fengselet

Wayback samarbeider med fengselet i måneder før den innsatte skal ut. Likevel opplever mange straffedømte at den egentlige straffen starter når de blir løslatt. Overgangen er voldsom. En del av Lothes jobb er å møte i fengselsporten og være sammen med den løslatte de første timene i frihet. En typisk runde går til NAV for penger, kanskje nøkler til bolig, deretter matbutikken og ulike varehus for å skaffe mobil, sengetøy, kjøkkenutstyr. De fleste løslatte er uten bankkort og id-papirer og må betale med en bunke sedler eller rekvisisjon fra NAV. Ofte lyder rekvisisjonen på et beløp som gjaldt da produktet var på tilbud uka før.

– Det kan mangle 30 eller 50 kroner. Som løslatt er man så svak at man gir opp når slikt skjer. Det er da vi kommer på banen, forklarer Lothe.

Wayback kjenner gleden over å være fri blandet med følelsen av at det står «straffedømt» i panna. Angsten for å møte feil folk, havne utpå, eller måtte snakke med noen i det hele tatt. De første 48 timene er de farligste.

– Det er da overdosene skjer. Vi er tilgjengelige på telefon døgnet rundt. Ingen skal være alene da, sier Lothe.

Lothe og Lotte. Hunden Lotte er med Johan overalt. Da labradoren ble syk og måtte opereres nylig, ba han om familierom.

Stor gjeld

Mange straffedømte har stor gjeld, alt fra erstatningskrav og dommer til statlig innkreving og privat gjeld.

– Temaet er så skambelagt at noen heller snakker om drapet de begikk enn om gjelda si, forteller Lothe.

Han pleier å si til folk at svarte søppelsekker med uåpnede konvolutter er normalt.

– Å jobbe med gjeld er god rusbehandling, sier Lothe.

– Har du et forbrukslån på 220 000 kroner med en rente på 23 prosent tilsvarer det et boliglån på to millioner. Er det rart folk faller tilbake til rus og kriminalitet?

Tenåringsrusen ødela

Hvordan ender en direktør fra Oslos vestkant opp som narkoman? Lothes historie handler om hasj og alkohol i tenårene, avbrutt skolegang, ulike jobber parallelt med rusmidler. Etter sju år ble han rusfri på egenhånd, 23 år gammel. Han giftet seg, fikk to barn, mestret tilværelsen på et vis, jobbet seg opp uten formell kompetanse.

På 1980-tallet ble han direktør i et firma som jobbet mot utlandet. Han pendlet mellom familien i Norge og møter i ulike land, solgte brusdispensere til sjefene i Coca-Cola, restaurantutstyr til store konserner, gjorde det bra. 200 reisedøgn i året innebar også ensomme kvelder på hotell og fuktige barbesøk med forretningsforbindelser. Lothe kunne drikke melkeglass med vodka. Slik holdt han på i femten år.

– Jeg levde på kanten. Det var nok en flukt fra livet og problemer i Norge, sier han.

Først røyk ekteskapet, deretter jobben. Lothe gikk tilbake til andre rusmidler enn alkohol, ble hekta på kokain og heroin. For å finansiere forbruket, begynte han å selge. Det endte med domfellelse, 30 dager, 60 dager, sjelden mer.

Det var ikke dagene med abstinens i fengselet på Gjøvik som fikk ham rusfri. Det var miljøet. Sviket, løgnene, kynismen. Aldri å kunne stole på noen. En dag var det bare nok. Ennå snakker han om «vi narkomane», men rus har han ikke vendt tilbake til, heller ikke fengsel. I år feirer han 10 år som fri mann.

NAV-støtte forsvant

Wayback koordinerer instanser som NAV, skole, lege, kreditorer og rusomsorg og mottok i flere år nærmere to millioner kroner i årlig støtte fra NAV. I 2016 ble driftstilskuddet til stiftelsens fem avdelinger rundt om i landet halvert.

– Vårt største tilbakeslag, av moralsk art, sier Lothe.

– Vi følte at arbeidet vårt ikke ble anerkjent.

Senere har private stiftelser og Helsedirektoratet kommet på banen. Justisdepartementet har til nå støttet Wayback med årlige millionbeløp, men Wayback er ikke tildelt øremerkede  midler i årets forslag til statsbudsjett.

– Igjen lever vi med uforutsigbarhet. De ansatte er naturlig nok engstelig for jobbene sine, sier Lothe.

Soningserfaring uerstattelig

 – Å hjelpe straffedømte tilbake til samfunnet er en stor samfunnsoppgave. Burde ikke det offentlige egentlig gjort jobben?

– Nei, ingen kan erstatte Wayback. Vi samarbeider med det offentlige, men jobber på en annen måte. Vi kan bryte grenser, ta med folk på kafe eller hyttetur og våre faddere har soningserfaring. Det betyr mye.

– Du ble selv rusfri fordi du ville vekk fra løgner og kynisme. Du opplever ikke det blant straffedømte som oppsøker Wayback?

– Ikke ofte. Hit kommer stort sett bra folk som vil endre seg. Hvis noen oppsøker oss bare for gratis lunsj eller middag, er det greit. De får noen gode øyeblikk.

Folk som glemmer avtaler med Lothe eller feiger ut, får nye klokkeslett.

–  Hvorfor bli irritert over slikt? Skal vi få et bedre samfunn, må vi være glad i hverandre. Alle mennesker fortjener en sjanse.

Fengselsleder ble venn

Da Lothe satt inne, var han mindre tålmodig, ofte negativ til betjenter og systemet.

– Fengselslivet gjør at du henger deg opp i unødvendige ting. Små detaljer blir store, nyansene forsvinner, sier han.

I overgangsboligen tok han grep. Brukte utallige timer og fikk oversikt over gjelda etter tida med heroin og kokain. Det gikk så bra at det endte i et prosjekt, sponset av Finansforbundet. En etter en blant de innsatte fikk gjeldsordninger i samarbeid med Lothe,som senere brukte erfaringen overfor andre løslatte som frivillig i Røde Kors. Da Lothe senere søkte jobben som leder i Wayback, var fengselslederen i overgangsboligen referanse for ham.

– Det er ikke alle innsatte som oppnår det, sier han, tydelig stolt.

De to er i dag nære venner.

Rettferdighet

Lothes drivkraft er et ønske om rettferdighet. Dessuten føles det godt å hjelpe. Blir han oppringt midt på natta, svarer han som regel. Det hender han får små lapper med «jeg er glad for at du finnes».

Å gå tilbake til næringslivet er ikke aktuelt. Han har heller ingen planer om å bli «erfaringskonsulent» i kommunen. Han liker å være tett på nylig løslatte, samtidig som han holder foredrag og deltar i debatter. Han ble nylig valgt som brukerrepresentant i forskergruppa i det såkalte PriSUD-prosjektet i regi av Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF). Prosjektet har som mål å forbedre helsa til innsatte med ruslidelser, det vil si svært mange. Mer enn halvparten av innsatte i norske fengsler soner for rusrelatert kriminalitet, nesten like mange brukte rusmidler daglig før soning. Et viktig tema er selvmord i fengsel, hvor Norge ligger på topp i verden. PriSUD, som avsluttes i 2022, er den første studien i Norge som over tid skal undersøke ruslidelser hos innsatte før, under og etter soning.

– «Det er fint at du lever, men hvordan har du det?» Det blir vår oppgave å finne ut, sier Lothe.

Nytt liv

Siden han gikk ut av fengselsporten for siste gang har han etablert seg på nytt med hus, hytte og samboer. Hunden Lotte er med ham overalt. Da labradoren ble syk og måtte opereres nylig, ba han om familierom. «Hvor glad kan man bli i en hund», spurte han på Facebook.

Før han tok jobben som Waybacks ansikt utad, måtte han gå noen runder med familien. Datteren på 28 og sønnen på 25 år syntes det var greit. Samboeren lever også godt med hans fortid. Men skammen ligger der.

– Hele familien har vært veldig lei seg. Moren min synes fremdeles ikke det er greit når jeg taler tidligere misbrukeres og straffedømtes sak på TV, sier han.

Han fokuserer i stedet på det som har gått bra. Aller mest stolt er han over at han klarte å bli nykter på egenhånd, to ganger.

– Det hadde jeg ikke trodd, sier han.

Nå handler det om å gi noe til andre.

 

VIL DU HA KONTAKT MED WAYBACK?   

Wayback finner du her: https://www.wayback.no/

På siden finner du kontaktinformasjon til Wayback i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Du kan også kontakte organisasjonen på Waybacks Facebook-side.

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar