– Jeg har alltid hatt en følelse av at vi var annerledes. Men ingen forklarte hvorfor. Martine Kihle Dalsrud har vokst opp med rus, og jobber nå i organisasjonen BaR, Barn av rusmisbrukere, for å hjelpe andre i samme situasjon. – Jeg tror at mange tenker at man skal skåne og skjerme barn, sier hun. Men når barn ikke får svar så lurer de. Og undrer. Og lager seg fantasier. Martines erfaringer støttes av Turid Wangensteens forskning om barn som pårørende.

TEKST & FOTO: LENA EIDEM

Martine er en av dem som har bidratt med sine erfaringer fra oppveksten gjennom å delta i referansegruppen til doktorgradsprosjektet til Turid Wangensteen: «Når stigma og skam står i veien».

Wangensteen er barnevernspedagog og forsker i Tyrilistiftelsen gjennom mange år. Avhandlingen hennes er om barns opplevelser og behov når foreldrene har rusavhengighet. Dens fulle tittel er «Når stigma og skam står i veien for meningsskapende samtaler med barn som har foreldre med rusmiddelavhengighet».

Episoden som satte forskeren på sporet

Da Rus og Samfunn en regntung dag møter forskeren i Tyrilis vakre og luftige lokaler på Kampen er hun spent, men glad. Avhandlingen er snart klar for innlevering. Hun forteller at frøet ble sådd allerede for tjue år siden, da hun som nyutdannet barnevernspedagog hadde en pasient som het Linda. Lindas sønn var ofte på besøk på Tyrili. Han var en stille og beskjeden gutt på ti. Men også kontaktsøkende. Wangensteen husker spesielt en episode:

– Han hadde vært på besøk i helgen. Det var starten på høstferien, og jeg skulle kjøre ham og moren til besteforeldrene. Men samme morgen ringte moren og sa at hun hadde ruset seg på amfetamin hele natten, og lurte på om jeg alene kunne kjøre sønnen til besteforeldrene. Hun hadde snakket med dem og med ham, og forklart at hun ikke kan bli med på høstferie allikevel.

– Så kjørte vi da, Erik og jeg, sier Wangensteen. – Vi småpratet og hørte på musikk. Men inni meg var jeg fly forbannet på moren, som hadde ruset seg til tross for at hun skulle få en hel uke sammen med sønnen!

Det gikk selvfølgelig ikke greit

Wangensteen var ung, men hun var utdannet barnevernspedagog, og vant til å snakke med pasientene om alt – også vanskelige ting. Trodde hun.

– Så jeg sa: «Så dumt at mamma ikke kunne bli med! Er du veldig lei deg eller?» Jeg husker fortsatt den dype lettelsen jeg følte da Erik svarte: «Nei da, det går greit», sier barnevernspedagogen. Men det gikk selvfølgelig ikke greit! Hun rister på de lyse krøllene.

15 år senere møter Wangensteen Erik igjen – denne gangen som pasient på Tyrili. Han forteller om hvordan livet ble:

Han hadde bodd i tre ulike fosterhjem. Forsøk på å bo sammen med moren hadde bare blitt til rot fordi hun ruset seg. Han hadde måttet kjempe seg gjennom videregående for å få fagbrev. Og følt seg mye alene, lei seg og ikke minst sint.

«Og tenk», sier han, «aldri var det noen som snakket ordentlig med meg om det å vokse opp med både en mamma og en pappa som var rusavhengige»!

– Da skammet jeg meg, sier Wangensteen. Jeg husket så godt den bilturen. Og jeg visste at jeg var en av dem som faktisk kunne gjort en forskjell, men ikke gjorde noe! Det ga meg en real tankevekker.

– Det fikk meg til å ville undersøke hvordan vi som jobber innen rus, egentlig snakker med barn og unge med rusavhengige foreldre. Hvorfor vi vegrer oss for å grave dypere. Og hva mangelen på de gode samtalene gjør med barna når de blir voksne.

Ikke mange gode samtaler

Wangensteen ønsket å finne ut hvordan barn og unge opplever oppveksten med foreldre med rusavhengighet. Og hvordan de får hjelp til å skape mening knyttet til sine barndomsopplevelser.

Hun intervjuet et antall ungdommer/unge voksne med foreldre i ulike typer av rusbehandling. Hun intervjuet også foreldre i rusbehandling, om hva slags samtaler

-Det krever både tid og ressurser for å ivareta barn som pårørende, sier forsker Turid Wangensteen

de eller andre, hadde hatt med barna. I tillegg intervjuet hun barneansvarlige i ti avdelinger i fire ulike behandlingstiltak om hva de snakket med barna til pasientene om. 39 personer deltok.

Forskeren fant tre hovedtrekk:

1) Fordommer, stigma, og skam knyttet til foreldreskap og rus oppleves som en belastning både for barna og de voksne.

2) Relasjonen mellom foreldre og barn er viktig, også når de ikke bor sammen. Barn har behov for beskyttelse mot foreldrenes rusavhengighet, men ikke nødvendigvis mot foreldrene.

3) Barn og unge har per i dag få muligheter til å skape sammenheng og mening gjennom samtaler med voksne. Voksne tror ofte at «noen andre» snakker med barnet.

– De gode samtalene fant jeg dessverre ikke så mange eksempler på, kommenterer Wangensteen tørt.

En følelse av å være mindre verdt

Så hva tror forskeren er grunnen til at mange av disse barna verken blir sett, beskyttet eller snakket med?

– Doktoravhandlingen min heter «Når stigma og skam står i veien» fordi jeg tror at det er en viktig forklaring sier Wangensteen. Å bli stigmatisert innebærer ofte at man møtes med fordommer, og kanskje også diskriminering. Med stigma følger ofte skam. En følelse av å være mindre verdt. Og barn som stadig opplever at foreldrene velger rusen foran dem, føler kanskje på den sterkeste skammen av alt – opplevelsen av at rusen er viktigere enn dem, barna. Også foreldrene skammer seg for at de ruser seg og ikke klarer av å ta hånd om sine barn. At barna bor i fosterhjem eller at man ikke har kontakt – det er sjelden noe man snakker høyt om.

Hun mener at vi trenger å være bevisst hvor sterke krefter som faktisk ligger i dette. Stigmaet og skammen overføres ofte fra generasjon til generasjon.

Men hva kan vi gjøre med det?

 

Her er Martine på fanget til mamma. Foto: Privat

Noe vi som rusbehandlere kan gjøre, er å skape en forståelse av rusavhengighet som ikke er preget av moralisme og fordommer. En åpenhet. Og vi må snakke med rusavhengige foreldre med respekt, selv om vi tar avstand fra handlingene deres. Og ikke minst må vi snakke med, og lytte til, barna, sier hun. Vi må erkjenne at det krever både tid og ressurser, kunnskap og kompetanse for å ivareta barn som pårørende. Kanskje kan vi da forhindre at rusavhengigheten og skammen videreføres til neste generasjon.

– Men det krever innsats gjennom hele organisasjonen/institusjonen, sier hun bestemt.

Det var jo ikke jeg som var til behandling

Tilbake til Martine Kihle Dalsrud.

Den lille jenta ble boende hos sin rusavhengige mor etter at foreldrene flyttet fra hverandre, og da moren kom til Tyrili på behandling, ble Martine med på lasset.

– Tyrili var et trygt og fint sted, sier Martine. Men jeg var også mye redd. Redd for at mamma skulle begynne å ruse seg igjen, og for at vi skulle måtte flytte derfra. Jeg hadde mareritt om at mamma plutselig ble borte. Men det var ikke noe jeg snakket med noen om. Og ingen spurte. Det var ikke jeg som var til behandling.

Så en dag tok moren med seg henne ut på byen for å ruse seg.

– Vi dro aldri tilbake igjen, sier Martine. Det endte med at vi flyttet inn hos tanten min, mens mamma fortsatte å ruse seg.

Bare håndjern som manglet

Skolen på Kampen ble et fast punkt. Men en dag sto det to fremmede mennesker foran skoleporten. «Er det du som er Martine? spurte de. Vi kommer fra barnevernet, og du skal være med oss inn i denne bilen.»

– Jeg husker jeg ble helt stiv av redsel, sier Martine. Det føltes som om det bare var håndjern som manglet. De gjorde sikkert bare det de skulle, men heller ikke da forklarte noen for meg hva som foregikk.

En fighter. Med tatovert tiger står Martine Kihle Dalsrud på for barn som har foreldre som er rusavhengige.

Martine ble plassert på en barnevernsinstitusjon.

– På institusjonen ble det bedre, forteller hun. Det var kanskje den første gangen jeg opplevde at man var åpne og ærlige og snakket direkte med meg. Og de to som hadde hovedansvaret for meg var fine. Jeg tenker ofte på dem, og har lyst til å takke dem.

Hun husker spesielt en gang da moren skulle komme på besøk, men aldri dukket opp. Martine ble fortvilet og lurte på hvorfor hun ikke kom.

– Da sa en av dem til meg: «Vet du Martine, jeg tror kanskje ikke mamma kom i dag fordi hun var for rusa til å klare å komme». Og det var bare en sånn lettelse for meg, sier Martine. At noen kunne si det. For det tålte jeg.

Mange tror de er de eneste i verden

Martines familie har hatt rusproblemer i flere generasjoner. Hun er den første som har brutt ut. Nå er hun utdannet lærer, og bruker både kunnskapen og erfaringen sin i jobben for organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BaR), der hun støtter barn og unge som trenger noen å snakke med.

– Mange av dem jeg snakker med tror de er de eneste i verden som har det så trist og vanskelig. De føler seg alene, men det er de ikke. Og selv om de har det vanskelig nå, så trenger de ikke å ha det for alltid.

Hun håper at hun gjennom samtaler kan bidra til at barn som vokser opp i dag, skal forstå at de ikke er alene. At det er flere som føler som dem og opplever liknende ting som dem. At alle følelser er lov.

– Og at det kan gå bra, sier Martine bestemt.

 

Sitater fra Wangensteens doktoravhandling:

En gang gikk en jente i klassen rundt i skolegården og ropte: «Mammaen til Emma er narkoman!» Det var så vondt, jeg følte meg veldig utsatt. Jente, 23

 

Pappa, han var rusa da og veldig sint. Jeg prøvde å vekke han, jeg ville jo bare at vi skulle spille PlayStation. Da sa han: «Se å få deg vekk for faen, jeg prøver å sove». Da ble jeg redd, jeg hadde jo aldri sett han sånn.  Så døde han da, en stund etter – jeg savner han veldig mye. Gutt, 14

 

Vil du lese mer?

-Mange visste det nok, men ingen tok affære. Les intervju med Marius Sjømæling, generalsekretær i Barn av Rusmisbrukere. Han vokste opp med sin rusavhengige mamma. https://rus.no/opptrappingsplanen/marius-var-aldri-god-nok-fikk-pris-for-sitt-rusfaglige-arbeid/

 

BARN AV RUSMISBRUKERE (BaR)

https://www.barnavrus.no

BaR er en bruker- og interesseorganisasjon for barn i alle aldre som opplever foreldres rusbruk som en belastning.

Barsnakk er en anonym chattetjeneste for deg som opplever, eller har opplevd, foreldres eller andre voksnes rusbruk som problematisk. https://www.barsnakk.no.

Du kan for eksempel snakke om temaer som:

Mamma og/eller pappas rusbruk og psykiske sykdom.

Hverdagsutfordringer som skole, fritid, venner eller annet

Barnevern

Hva finnes av hjelp

Ditt forhold til rus

– Ofte trenger de som ringer bare noen som lytter, sier Martine Kihle Dalsrud. Mange av dem jeg snakker med tror de er de eneste i verden som har det så trist og vanskelig og føler seg alene. Men det er de ikke. Og selv om ting er vanskelig nå, så trenger de ikke å være det for alltid. Det vil vi formidle.

ANDRE STEDER DU KAN RINGE FOR Å SNAKKE MED NOEN:

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111, SMS sendes til 417 16 111

Gratis nødtelefon for barn og unge som har det vanskelig hjemme. Alarmtelefon er åpen 15:00 -08:00. Åpent hele dagen i helger og helligdager.

Kors på halsen: 800 33 321

På Kors på halsen kan du prate med eller skrive anonymt til voksne som er frivillige i Røde Kors.

Rustelefonen: 08588

Landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Erfarne veiledere svarer på spørsmål relatert til alkohol- og narkotikaproblematikk. Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt anonymt.

Skriv ut

Skriv en kommentar