-Ikke kall behandling for mislykket, selv om den ikke fører til rusfrihet. Behandlingen kan være svært viktig likevel – på sikt. Forsker Henning Pettersen har gått i dybden på hvordan tidligere, tungt rusavhengige greide å bli stabilt rusfrie.

BERIT SIMENSTAD

Henning Pettersen, forsker ved NK ROP, Nasjonalt kompetansesenter for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, har ledet en treårig studie. Han ville undersøke blant tidligere rusavhengige hvorfor de ønsket komme ut av avhengigheten og hvordan de klarte det.

18 personer har deltatt i studien. Alle har lang tids, alvorlig rusavhengighet bak seg, i gjennomsnitt 20 år. Samtlige har i lang tid vært rusfrie, i gjennomsnitt siste 10-12 år. Kriteriet for å være med i studien var ar de har vært stabilt rusfrie i mer enn fem år. De 18 er fra Hedmark og Oppland.

Pettersen har hatt fem medforskere med seg i prosjektet, alle tidligere rusavhengige – fire nordmenn og en amerikaner.

-Dette er en studie som i stor grad har involvert tidligere brukere. Det har vært gjort en del på forskning på psykisk helse, men mindre på rusfeltet, sier Pettersen. Han mener at medforskerne har økt kvaliteten på studien. Mer om det lenger ned i artikkelen.

Forskerne gikk i dybden for å finne de viktigste grunnene til at de 18 ønsket å bli rusfrie. Resultatet kan oppsummeres i følgende punkter:

  1. Skader og konsekvenser av langvarig rusmisbruk og signifikante hendelser knyttet til dette
  2. Kombinasjon av kjærlighet og press fra nær familie
  3. Håp og forestillinger om et annet liv. En slik forestilling var ofte basert på minner om hvordan ting hadde vært før, f.eks gode barndomsminner om fisketur med far eller andre «små» ting.

-Dette er et viktig punkt. Har man ikke slike gode minner man kan hente frem, er det mye vanskeligere å ha gode forestillinger om et annet liv, sier Pettersen.

En fjerde grunn til at de ønsket å slutte, var kjennskap til at det fantes behandling de kunne få.

Hvordan klarte de det?

Men hvordan klarte de å virkelig bli rusfrie? Hva var det som gjorde at de lyktes og har vært stabilt rusfrie i flere år? Det ville Pettersen og hans medforskere ha svaret på.

Det var tre punkter som pekte seg ut som avgjørende:

  • Sosiale relasjoner
    • Å bli sett og akseptert av andre brukere der man var i behandling
    • Forholdet til en behandler som strakk seg utover det profesjonelle
    • Kontakt med søsken
  • Behandling
    • Individbasert behandling
    • Behandling over tid
  • Eget ansvar

Det var entydig fra de 18 at det hjelper ikke med et godt og profesjonelt behandlingsapparat om ikke en selv tar ansvar i behandlingen.

 Nytten av behandling

Deltagerne i studien hadde vært inne på utallige behandlingsopphold på sin vei mot rusfrihet, mange av dem på syv, åtte behandlinger. Antagelig måtte de ha så mange.

-Det kom frem at de lærte ting av all behandling de har vært gjennom. Et behandlingsopphold kan ha stor nytte selv om man begynner å ruse seg igjen. Man kan lære noe i en behandling som f. eks. gjør at man får et bedre forhold til familie. Noen i studien sa at de var sterkere etter behandling, selv om de ruset seg igjen. I ettertid ser de at disse behandlingene var veldig nyttige for at de på sikt klarte å kutte ut rusen. Kanskje var det først på femte, syvende eller tiende forsøk at de klarte å bli rusfrie. Behandlingen har tatt lang tid, men vært nødvendig, sier Pettersen.

Han er derfor opptatt av at man ikke skal karakterisere behandling som mislykket. For de fleste tungt rusavhengige er det ikke nok med et seks måneders behandlingsopphold. De trenger lengre opphold og flere opphold. At et behandlingsopphold ikke fører til rusfrihet, kan like godt skyldes at det ikke har vært godt nok tilpasset pasienten, som at vedkommende ikke var tilstrekkelig motivert, sier Henning Pettersen og trekker en parallell til personer med sukkersyke:

-Når pasienter med sukkersyke for eksempel slurver med medisin, er vi ikke like raske med å kalle dem for umotiverte og at behandlingen er mislykket.

– Prosjektet vårt viser at hvis man har hatt et alvorlig rusmisbruk i 25-30 år, kan det ta tid å komme ut av det. Men selv om behandling oppleves som mislykkes på kort sikt, lykkes mange til slutt. Det gir håp, understreker Pettersen.

Denne studien er en av flere understudier i et større forskningsprosjekt i Hedmark og Oppland, Comorbidity Study: Substance Dependence and Co-occurrent Mental and Somatic Disorders. Pettersen tok sin doktorgrad i 2015 og fikk deretter et treårig post.doc-stipend til den studien som nå er ferdigstilt.

Medforskere beriker

I etterkant av studien er også erfaringene med å ha med medforskere, med egen erfaring som rusavhengige, blitt evaluert. Nylig ble det publisert en metodeartikkel om hvordan de jobbet i prosjektet og nyttige erfaringer med en slik prosjektgruppe.

I korthet har de oppsummert følgende:

  • Det er viktig at medforskerne tilsammen har ganske lik erfaring som deltagerne i studien. I dette tilfelle hadde de fem medforskerne ganske lik erfaring med tanke på lengde rusmisbruk, type rusmidler, alder og kjønn.
  • Det er en fordel om minst en av medforskerne i prosjektgruppen har tatt utdanning i medforskning. Det gjør hele gruppen bedre.
  • Arbeidsoppgaver, avlønning og andre praktiske ting må avklares med medforskerne før oppstart av prosjektet
  • Arbeidsbelastning og type arbeidsoppgaver må tilpasses kompetansen til den enkelte medforsker. Leder for forskningsprosjektet må ta høyde for den enkeltes forutsetninger.
  • Det er en fordel om prosjektleder har erfaring med å samarbeide med personer med egenerfaring som rusavhengig.

Pettersen er helt klar på hvorfor han ville ha med medforskere på prosjektet, selv om det tar lenger tid og koster mer:

-Medforskerne ser datamaterialet på en annen måte enn meg. Deres erfaringer gjør at de kunne utvide tolkningen av ting som kom frem i intervjuene. Det er ingen tvil om at dette i sum beriker resultatet av forskningen, sier han.

 

 

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar