Yvonne Nordli (49) brydde seg ikke om stort annet enn amfetamin i 30 år. Pablo Johan Reyes (27) begynte med hasj på ungdomsskolen, ble innblandet i kriminalitet og endte i fengsel. Gjennom bedriften "Medarbeiderne" har de startet på nytt.

TINE FALTIN (tekst og foto)

De er kledd i neongule jakker og svarte bukser med selvlysende striper nederst på beina. Hadde det ikke vært for en stor M og ordet «Medarbeiderne» på jakka, kunne Pablo og Yvonne like gjerne jobbet i kommunen eller byggebransjen.

– Ingen kan se på våre medarbeidere at de er tidligere rusmisbrukere. De er som alle andre, sier Chris Klemmetvold, gründer og daglig leder i  «Medarbeiderne».

Bedriften vil innen årets utløp være Norges første selskap som leverer overskudd med bare tidligere rusavhengige ansatte.

Prøvd alt

– Hasj, amfetatin, heroin, kokain, GHB, psykedelika. Jeg har prøvd alt, sier Pablo.

Han ble adoptert fra Ecuador som spebarn og vokste opp utenfor Oslo. Rusen har ingenting med oppveksten å gjøre, mener han. Den er «hans egen greie». Han traff feil folk, fikk smaken på rus, ble innblandet i kriminalitet. Det endte bak lås og slå.

I dag er det øyruta langs Mosseveie, til kunder for å hente tomgods, for Pablo Johan Reyes og kollegaen hans

– Jeg er impulsiv og lett å få med på dumme ting, sier han.

Oppfører han seg skikkelig det neste året, kan han flytte fra faren og leie noe eget.  Alternativet er nye måneder bak murene.

Hver første mandag i måneden kjører han «øyruta» langs Mosseveien sammen med Yvonne. På noen timer henter de et halvt tonn glass, plast, metall, tekstiler og småelektrisk fra et 50-talls abonnenter, stort sett i villastrøk. Lasterommet er fullt av beholdere, en gjenbruksstasjon i miniformat.

Vekker oppsikt

Nav, politikere, byråkrater, ja, selv kongefamilien har vært på besøk i bedriften som får tidligere rusmisbrukere til å møte på jobb måned etter måned. De som er blitt rusfrie er ikke svake som behøver hjelp, men sterke mennesker som trenger en sjanse, mener Klemmetvold. Blir folk møtt med tillit og får vist hva de kan, blir de ofte svært lojale til virksomheten og målene.

– Dette er folk som har alt å tape. De vet hvordan det er å ligge i grøfta, sier Klemmetvold.

Yvonne hadde ikke jobbet på 30 år da hun ble ansatt for to år siden. Nå er hun opplærings-og kvalitetsansvarlig, et ansvar hun tar på alvor. Hun har også utfordret seg selv. og fortalt om livet sitt til journalister og til statsministeren.

-Jeg forteller for å spre håp, ikke for å stikke meg fram. Mange med rusproblemer tror at det ikke finnes noen framtid om man har hullete CV. Det er feil, sier hun.

Yvonne savner sitt slanke jeg fra tida hun gikk på amfetamin, ellers er det ingenting som trekker henne tilbake.

– I perioder var jeg mer død enn levende. Hadde jeg ikke kommet i jobb, ville jeg sikkert fortsatt med rus, sier hun.

Hun pendler tre timer mellom Brandbu og Oslo hver dag. Likevel hender det at hun nesten griner av lykke bak rattet.

– Jeg er ikke lenger noen byrde. Skammer meg ikke. Jeg er verdifull, sier hun.

Ordinær lønn fra første dag

Bortsett fra Klemmetvold og en til i ledelsen, har alle de 36 medarbeiderne rusbakgrunn.  Folk rekrutteres rett fra rusbehandling og gjennom stillingsannonser på Finn.no. «Medarbeiderne» betaler ordinær lønn fra første dag og mottar ikke statsstøtte. Bedriften har likhetstrekk med «2nd Chance», som rekrutterer kandidater fra fengsler, overgangsboliger og fra gata. 2nd Chance arbeider etter en modell der kandidatene leies ut og 2nd Chance tar arbeidsgiveransvaret.

Rusfri først

Å være rusfri er et absolutt krav til dem som ønsker seg jobb i «Medarbeiderne».

– De er som alle andre, sier Chris Klemmetvold om sine ansatte i bedriften Medarbeiderne

– Hvorfor vil du ikke gi folk som er på vei ut av rusen en sjanse, Klemmetvold?

– Fordi det er nok av tilbud til folk som er i rus. Det er de som har slutta som har det tøft. Dessuten kan jeg ikke ha sjåfører i aktiv rus.

Tydelig struktur, klare kjøreregler og fraværsreglement er nøkkelen til suksess, mener gründeren.  Av de 90 som har fått ansettelse, er 36 personer fortsatt i bedriften. 18 har sluttet frivillig, 20 er sagt opp på grunn av rus, sju personer av andre grunner.

– Det betyr av vi har lyktes med nesten halvparten, sier Klemmetvold.

Bedriften har en avdeling som sjauer og rydder og en som henter emballasje og avfall hos privatpersoner og bedrifter. Nærmere 2600 husstander i Oslo-området har tegnet abonnement. Omsetningen vil i 2019 ligge rundt ni millioner kroner.

Ikke alle klarer å stå i jobb. Noen sprekker, noen blir bare borte, eller kommer rusa.

– Dersom man har mistanke om rus, skal man stoppe bilen og ringe kontoret. Det er ikke alltid like lett. Man føler seg som en angiver, sier Yvonne.

I en bedrift hvor alle har samme bakgrunn, påvirker slike episoder arbeidsmiljøet. Det må snakkes om og bearbeides. Klemmetvold mener likevel at flere arbeidsgivere burde ta sjansen på å ansette tidligere rusmisbrukere.

– Risikoen er mindre enn mange tror. Følger man Arbeidsmiljølovens krav til dokumentasjon, er det mulig å si opp folk som ikke gjør jobben sin. Det er mange flere blant de tidligere rusavhengige som klarer seg og gjør en flott jobb.

Krevende å være lovlydig

I snart seks måneder har Pablo møtt punktlig og ikke hatt noen sprekk. Han både henter hos kunder og sorterer tekstiler og liker arbeidsoppgavene. Det vanskelige er å vente en hel måned på penger.

– Hadde jeg sett en båt før, ville jeg tatt den, solgt den og fått penger.. sånn, sier han og knipser med fingeren.

Mange med rusproblemer tror at det ikke finnes noen framtid om man har hullete CV. Det er feil, sier Yvonne Nordli. Her i pauseprat med kollega Pablo Johan Reyes.

Nå står han tidlig opp, kommer hjem seint, jobber mye, tjener lite og holder seg innenfor loven.

– Hvorfor orker du?

– Hvorfor skulle jeg ikke orke? Så lenge jeg har en jobb jeg blir sliten av og får lyst til å legge meg om kvelden, trenger jeg ikke å ruse meg.

Yvonne har hatt to små sprekk mens hun har vært ansatt.

– Jeg ringte og meldte meg syk, full av angst og dårlig samvittighet. Heldigvis beholdt jeg jobben, sier hun.

En Akan-avtale med stikkprøver holder henne i sjakk. «Morgenjustering» med amfetamin skal hun ikke tilbake til.

Gaver og godteri

Når Yvonne og Pablo stopper bilen er det flere som vil slå av en prat.  En mann kommer løpende med et massasjeapparat han ikke lenger har bruk for. «Ta det», sier han.

– Folk er så snille. Til jul får vi ofte gaver og godteri, forteller Yvonne.

En eldre kvinne i et hus på Ormøya kan ikke få fullrost bedriften.

– Et fantastisk tiltak. Veldig dyktige mennesker, sier hun.

Noen kunder har vonde historier. En kvinne kom en dag ut på gata til dem, helt på gråten.

– Hun var så fortvila fordi sønnen hennes rusa seg. Hun ville snakke med oss, forteller Yvonne.

Selv ble Yvonne ble rusmisbruker som tenåring, og vet hva hennes egne foreldre har vært gjennom. Moren er nå død, men faren lever.

– Jeg har alltid drømt om og ønska at pappa skulle være stolt av meg, sier hun.

– Nå er han det.

Skriv ut

Skriv en kommentar