- Vi bør snakke mer om hva rusen gir oss. Ikke bare hva den tar. Øystein Skjælaaen har jobbet med rusfeltet i mange år. Nå har han jaktet på meningen med rus og skrevet bok om det.

BERIT SIMENSTAD (tekst) og JOSEPH PESSAR (foto)

Øystein Skjælaaen. Rusforsker med interesse for rus. Så interessert at han tilbragte rundt 130 morgener på pub for å skrive doktorgrad om fenomenet morgenpils. Ellers 41 år gammel tobarnsfar, bosatt på Nesodden. Sosiolog. Jobbet med rus og rusforskning i mange år, på SIRUS og Folkehelseinstituttet. Er nå forfatter, musiker, tar diverse oppdrag på Universitetet og jobber ekstravakter på Sprøyterommet, slik han har gjort i mange år.

Nå har Skjælaaen utvidet perspektivet fra morgenpils-pubene og undersøker de store forskjellene i hvordan vi søker og opplever rus, alt etter hvem vi er og hvilket miljø vi tilhører. Han spør seg ganske enkelt hva som er meningen med rus, hva gir den oss. Og det har resultert i boka «Meningen med rus».

Glad i rus

Men hvordan hadde det seg at Skjælaaen ble så opptatt av rus? Skyldes det hans rolle som bassist i gruppa Real Ones. Rus er jo intet fremmedord i musikkbransjen…

– He, he, nei det var nok en faglig interesse som begynte rundt 2003. Jeg skulle ta hovedfag i kriminologi og ble opptatt av den debatten som da foregikk for og mot etableringen av sprøyterom i Oslo. Gjennom det ble jeg opptatt av narkotikapoltikk. Det endte med at jeg skrev min hovedfagsoppgave om den politiske prosessen rundt oppstarten av sprøyterom.

Så han har ingen tung egenerfaring å berette om. Men sier i stedet noe som veldig mange kan skrive under på, men ikke så mange snakker høyt om:

– Jeg er glad i rus. Jeg har hatt mange gode rusopplevelser. Ja, noen av mine beste stunder har jeg hatt i ruset tilstand. Jeg er ikke flau over å si det. Og det er nettopp dette som er hans store idé med boken «Meningen med rus»; Å belyse hva rusen gir oss.

– Hvis jeg kan bidra til en debatt om hva rusen gir oss, er det bra. Jeg tror det er nødvendig at vi snakker om hva rusen gir, ikke bare hva den tar, sier Skjælaaen. Han mener det er bra for rusfeltet med en bredere forståelse av rus, og at rusforskere er litt for lite opptatt av rusen som sådan.

– Samtidig er det vel naturlig at forskningens viktigste oppgave er å se på problemer og skader knyttet til bruk av rusmidler. Men jeg tror vi er tjent med å fundere mer på hvorfor mennesker hele tiden dras mot rusmidler.

Felles, men ulike uttrykk

Skjælaaen er opptatt av hva som er felles i vår dragning mot rus, selv om måten vi søker rusopplevelser  er så forskjellige.

– Enten det er voksne folk på vintur i Toscana eller ungdom på danseparty, søker vi opplevelser utover det hverdagslige. Meningen med rus er nettopp at det er en overskridelse; den gir oss følelser, tanker og opplevelser som ikke er tilgjengelige for oss på samme måte når vi er edrue.

– Vi har en felles dragning mot rus, selv om det gir seg så forskjellig uttrykk, mener Øystein Skjælaaen

I boken sin skriver han mye om det han kaller «rus for å leve» – om rusen som gir en tilleggsdimensjon i tilværelsen. Men som for noen ikke stopper der, men utvikler seg til det Skjælaaen kaller «rus for å være». Når man trenger rusen for å komme seg gjennom dagen, for å orke å bære på det man har opplevd – for å medisinere seg selv. Også her handler det om hva rusen gir – hva den har å tilby.

– Jeg tenker at det er et potensial for å utvikle avhengighet i de fleste av oss. Men det store flertallet av dem som går så langt som til å sette sprøyter, har en bakgrunn med traumer, omsorgssvikt og overgrep. Og det er også sånn at det finnes personlighetstrekk, som for eksempel sterk dragning mot spenning og risiko, som gir  høyere risiko for å bli rusavhengige, sier Skjælaaen, som i boken bruker flere personhistorier for å belyse dette.

En av de rusavhengige i boken, Jonas, har en lang «alkoholkarrière» med på og av rus. Etter å straightet seg opp og fått seg jobb igjen, bærer det tilbake til halvliterne igjen og igjen. Jonas prøver å finne en farbar vei, med «en slags kontroll» – det vil et kontrollert forbruk i stedet for tung drikking. Skjælaaen er opptatt av at rusfrihet ikke må være det eneste målet for alle rusavhengige. Og her er han tilbake til hva rusen gir.

Vanskelig rusfrihet

– Rusfrihet er et så vanskelig mål. Å forvente det av noen som har hatt så god hjelp av rusen, er ikke alltid så realistisk. Selvsagt bra for dem som klarer det, men det trenger kanskje ikke være et mål for alle.

– Men du bruker eksempelet med kontrollert forbruk for en alkoholavhengig. Men kontrollert forbruk av heroin?

– Det er sant, det er noe annet. Men heller ikke for tidligere heroinister trenger rusfrihet fra alle stoffer settes opp som det eneste mål, sier Skjælaaen.

Siden hans agenda for boken er hva rusen har å tilby oss og hvorfor vi søker det, føles det naturlig med følgende siste spørsmål:

– Bidrar du med dette til å bagatellisere bruk av rusmidler?

– Det tenker jeg over hele tiden. Og det er en risiko jeg bare må ta. Jeg er påpasselig med å si at det er en risiko forbundet med ethvert rusmiddel. Men andre får ta seg primært av det budskapet. Mitt prosjekt er å forstå hva rusen gir, ikke hva den tar. Det er slett ikke alltid det passer med rus.

– Jeg har stor respekt for en organisasjon som «Av og til», som står for en form for moderasjon. Det er selvsagt mange situasjoner med barn hvor det eneste riktige er å avstå fra rus. Jeg tenker det samme om situasjoner hvor man er sammen med mennesker som har trøbbel med rus eller som har klart å kutte ut. Og bare for å ha sagt det: Det er mange gode grunner til at et samfunn vil ha lavest mulig nivå på bruk av enkelte rusmidler.

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar