KRONIKK: Det finnes ingen ruspolitisk sannhet, ei heller når det gjelder behandlingstilnærming og metode. Det er relasjonen mellom hjelpemottaker og fagperson som er det viktigste. Det som fungerer for én, fungerer ikke for en annen. Noen må ta standpunkt om at totalavholdenhet fra alle rusmidler er veien å gå. Andre kan finne alternative måter å gjøre det på, for å moderere sitt misbruk til bruk. Veldig mange får til det. Heldigvis.

KRONIKK: MORTEN A. BRODAHL       FOTO: TORHILD KIELLAND

Morten A. Brodahl er erfaringskonsulent/medforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP www.rop.no

Det jeg ønsker med denne kronikken er å få fokus på noen av de ekstreme holdninger som utvikler seg i noen av rusbehandlingene. Et eksempel er 12-trinnsbehandling hvor utgangspunktet er at de ønsker å hjelpe mennesker til å velge en rusfri levestil. Det spesifiseres også at man gjennom å arbeide med de tolv trinn skal utvikle holdninger, motivasjon og ferdigheter til å mestre egen hverdag. Det er altså noe med de holdningene jeg ønsker å ha fokus på, da det virker som om noen utvikler dårlige holdninger, og at kun deres vei er den eneste rette. Det står i Storboka, som er en slags arbeidsmanual for tolv-trinnsarbeidet at man selv skal finne ut av hva som hjelper. Dette ut i fra den enkeltes situasjon, kultur og verdier. Det overordnede målet er å oppleve god livskvalitet. Behandlingen er basert på at avhengighet er en kronisk sykdom, og at sykdommen ikke forsvinner ved at man slutter å bruke et rusmiddel. Symptomfrihet fra sykdommen kan oppnås, men dette krever en aktiv innsats av den det gjelder, særlig i forhold til bevissthet om tilbakefall.

En gang alkoholiker, alltid alkoholiker

Vi har alle hørt utrykket «en gang avhengig – alltid avhengig». Mange mener at dette ikke er riktig lenger med den kunnskapen vi nå har om fenomenet avhengighet. Innen rusavhengighet og behandling av dette, har det opp i gjennom vært mye antagelser som ikke har vært basert på forskning. Det er ingen tvil lenger om at skadelig rusbruk henger tett sammen med psykiske helseutfordringer. Det finnes mange måter å lære seg å takle sine skadelige uvaner på. Rusavhengighet er ei heller en personlig egenskap, men ofte symptom på andre lidelser, og for mange, en form for selvmedisinering. Mange trenger selvfølgelig lang tid på å komme seg fra et liv som er preget av rusavhengighet. Dette fordi rusmiddelinntak dekker behov og lindrer smerte både psykisk og somatisk. Ved å behandle for eksempel angstlidelser, søvnløshet, sorg, depresjon eller posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vil mange ikke lenger være avhengig av inntak av rusmidler for å komme seg gjennom hverdagen.

Tanken om «en gang avhengig – alltid avhengig «stammer fra forretningsmannen Bill Griffith Wilson og Dr. Robert Holbrook Smith. Disse mennene tilhørte Oxfordbevegelsen som var populær i USA på 1930-tallet. Dette var en kristen bevegelse, som senere fikk navnet Moralsk opprustning («Moral Re-Armament»). I søken etter å få bukt med sine alkoholproblemer, kom Bill Wilson til Oxfordbevegelsen og lærte deres læresetninger. Selv om Wilson og Smith brøt med deres lære og etablerte AA i 1935, står deres læresetninger fortsatt sterkt og tydelig innenfor AA og NA (Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane).

Respektfull behandling

12-trinnsbehandling er den desidert mest brukte i USA hvor nærmere 90 prosent av all rehabilitering er basert på de 12-trinn. Modellen har et sterkt fotfeste i Sverige, Finland og på Island. I Norge derimot, benyttes den av om lag fem prosent av behandlingsklinikkene. Det er rimelig å si at om du søker hjelp i USA for avhengighetsproblemer i 2019, er det nesten umulig å unngå behandlingstilnærmingen. Dette til tross for at forskning viser at 12-trinnsmodellen ikke er bedre enn alternativene. Tilhengerne av dette behandlingsopplegget ønsker også et økt fokus på 12-trinnsbehandling i Norge – noe andre er skeptiske til.

Mange med tilknytning til 12-trinnsmiljøet i Norge snakker varmt om at man kan bli dømt til 12-trinnsbehandling i USA. De mener også at dette burde vært praktisert her. Dette kan, slik jeg ser det, i verste fall kunne bli utnyttelse av en sårbar gruppe. Det betyr at vi må gjøre alt vi kan for å unngå det. Jeg mener også at det uprofesjonelt å hevde at disse programmene er den eneste, eller den beste, måten å sette i gang gode bedringsprosesser på.

Jeg mener selvsagt at disse programmene kan være en fantastisk ressurs for de som finner dem akseptable. Behandlingssentre bør selvsagt kunne anbefale dem, og tilby selvhjelpsgruppemøter for å hjelpe folk å finne ut om dette er noe for dem. Men å snakke varmt om å straffe folk til å gjennomføre rusbehandling er et steg i feil retning.

Min vei, og din vei

Siden jeg selv var i rusbehandling fra 2004-2006 har jeg til stadighet møtt folk som har hatt ovenfra og ned-holdninger. Og jeg må nok innrømme at jeg selv også hadde store utfordringer med dette i en periode. Jeg hadde blant annet forkastelige meninger om LAR. Min måte å gjøre det på var den eneste rette. Samtidig opplevde jeg også selv å bli behandlet nedlatende i forhold til at jeg konsekvent nektet å følge noen fast metode eller tilnærming. Én stor utfordring var de mest konservative 12-trinnstilhengerne. De skremte meg vekk, fremfor å innlemme meg i deres fellesskap – som nok var tanken.

De 12-trinnene er kun ment som forslag, og det spesifiseres i Storboka at de ikke er ment for alle. Jeg har selv brukt noe fra 12-trinn, men fokuset på Gud og holdningene til mange, gjorde dette uaktuelt for meg.  Som ateist med interesse for buddhistisk filosofi var dette ikke hensiktsmessig for meg. I tillegg var jeg ikke interessert i «å overlate min vilje og mitt liv til en guds omsorg»(trinn 3), og jeg anser meg heller ikke som maktesløs (trinn 1). Kanskje jeg var maktesløs midt oppi den verste avhengigheten, men ikke senere.

Det er mulig jeg har vært uheldig i mitt møte med folk i 12 trinns- miljøet, men jeg har møtt mange gjennom årenes løp som har samme erfaring.  Innenfor disse miljøene blir noen veldig opptatt av å misjonere for sin modell. Dette har muligens også vært aktuelt når det gjelder utviklingen av prosessene i Addictologi Akademiet. Addictologi Akademiet har fått mye kritikk på grunn av deres måte å behandle folk med avhengighetsproblemer på. VG har gjennom intervjuer med flere titalls personer som har brutt ut av addictologi-miljøet, dokumentert hvordan miljøet har vært preget av sterk sosial kontroll og utskjelling. Adictologi Akademiet Norge samarbeidet lenge med sine svenske læremestere fra FUN-Fria Universitetet Norden før samarbeidet først tok slutt i 2014.

https://www.vg.no/nyheter/i/gPnma1/hjelpekilden-om-addictologi-akademiet-det-mest-ekstreme-vi-kjenner-til-i-norge

Trinnene lyder slik (og her kan man selvsagt bytte ut alkohol med hva man vil):

  1. Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor alkohol og at vi ikke lenger kunne mestre vårt liv.
  2. Vi kom til tro på at en høyere makt kunne hjelpe oss til å få vår sunne fornuft tilbake.
  3. Vi bestemte oss for å overlate vår vilje og vårt liv til Guds omsorg, slik vi selv oppfattet Ham.
  4. Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
  5. Vi innrømmet ærlig og utilslørt våre feil for Gud, for oss selv og et annet menneske.
  6. Vi var helt innstilt på å la Gud fjerne alle disse feilene.
  7. Vi ba Ham ydmykt om å fjerne våre feil.
  8. Vi satte opp en liste over alle dem vi hadde gjort vondt mot, og var villige til å gjøre alt sammen godt igjen.
  9. Vi gjorde opp med disse menneskene, når det var mulig å gjøre det uten å skade dem eller andre.
  10. Vi fortsatte med selvransakelse, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.
  11. Vi søkte gjennom bønn og meditasjon å styrke vår bevisste kontakt med Gud.
  12. Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe budskapet videre til alkoholikere og følge prinsippene i all vår gjerning.

Er avhengighet en sykdom?

Det er vanskelig å svare på om avhengighet er en sykdom eller ikke. Bill Wilson var en av de første til å hevde dette, og en av grunnene var nok trolig for å hjelpe tørrlagte stordrikkere å gjenreise en slags form for selvrespekt. Å hevde at det er en kronisk sykdom byr på enda større betenkeligheter.

Det er nemlig vist at når rusavhengige (av ulike stoffer) tilbys penger eller verdisaker for å holde seg rusfrie i uker eller måneder, velger en stor andel å gjøre det – med de summer som er tilbudt. Dette forteller at rusavhengighet ikke er en sykdom i samme bokstavelige betydning som f.eks. astma eller hjerteinfarkt. (Hans Olav Fekjær Dagbladet 27. mars 2006)

 Selvbestemmelse og sosiale faktorer

Et godt eksempel på at folk flest ikke er maktesløse når det gjelder avhengighet, er amerikanske soldater som kom hjem fra krigen i Vietnam. Veldig mange var avhengige av heroin, og bruken var svært utbredt. 90 prosent av de som var avhengige klarte uten store problemer å slutte når den sosiale settingen var annerledes enn i krigen. Dette er, sånn jeg ser det, bevis på at narkotikamisbruk i mange tilfeller er et spørsmål om hvor i livet du befinner deg, både geografisk og hva slags press og stress du er utsatt for. Forskningen viser at 35 prosent av de menige i Vietnam hadde prøvd heroin og at så mange som 20 prosent var avhengige. Forskningen viste at når soldater og andre menige kom hjem, slet kun fem prosent fortsatt med sin avhengighet og 12 prosent fikk et såkalt tilbakefall til misbruk innen det første året etter hjemkomsten. Med andre ord: 9 av 10 sluttet med bruken så og si over natten.

Antakelser om at en som er avhengig er prisgitt kroppens behov kan forkastes. Erkjennelsen av at rusavhengighet gir nevrobiologiske skader fratar ikke mennesket kontrollmuligheter og selvbestemmelse. Det er fortsatt plass for «viljen»! Imidlertid viser ny hjerneforskning at viljen har dårligere kraft til å påvirke en hjerne som i lang tid har vært eksponert for rusmidler, enn vi antok tidligere. (Jørg Mørland, intervju Tone Øiern-28/10-12)

Ingen ruspolitisk sannhet

Hva som er riktig og galt debatteres over en lav sko om dagen, spesielt knyttet til det at Norge har begynt på arbeidet mot avkriminalisering av besittelse og bruk. Man skal jobbe for å tilby mennesker som (mis)bruker illegale rusmidler hjelp fremfor straff. Èn av grunnene til dette er at overdosetallene i Norge fremdeles er skyhøye.

Jan Gunnar Skoftedalen, leder for Fagrådet på rusfeltet, skriver i sin blogg på Fagrådets eget nettsted; «For pårørende og venner som sitter igjen er ikke spørsmålet om ruspolitikken er vellykket eller mislykket. For dem er spørsmålet hva kunne vi og samfunnet gjort annerledes slik at min datter eller sønn fremdeles hadde vært i livet?»

Så for å slutte der jeg begynte. Vi må kvitte oss med myten om at en gang avhengig – alltid avhengig. Selv om dette er et godt utgangspunkt for mange som ser på totalavholdenhet som eneste løsning. Vi må behandle hverandre med respekt, og vi må også framsnakke hverandres metoder og behandlingstilnærminger, enten vi liker de eller ei. I tillegg bør de som jobber på behandlingsinstitusjoner og er tilknyttet selvhjelpsgrupper, uavhengig av metodikk og seremonier, anbefale hverandre når de møter en hjelpetrengende som ikke klarer eller vil tilpasse seg deres regler og anbefalinger.

Skremselspropaganda, truende og moraliserende adferd innenfor behandlingsapparatet er ikke lenger veien å gå. Mennesker i behandling har i utgangspunktet behov for ro og hvile for å bearbeide sorg, traumer, skyld og skam fremfor å høre at de er manipulerende narkomane, og at de ikke vet sitt eget beste.

Så, nok en gang: Det er ikke noen spesiell behandlingstilnærming jeg vil til livs. Men det er de menneskene med de mest ekstreme og fundamentalistiske holdningene, og når deres meninger knyttes til deres tro om hva som hjelper et menneske med rusproblemer og samtidige psykiske helseproblemer.

Her kan du lese flere kronikker i Rus & Samfunn: https://rus.no/kategori/kronikker/

Vil du lese mer om 12-trinnsmetoden? Her finner du reportasje om hvordan de har tilpasset 12-trinn i rusbehandling ved St. Olav https://rus.no/inspirert-av-aa-12-tilpassede-trinn-i-rusbehandling-i-trondheim/

 

 

Skriv ut

2 Responses to “Hvilken vei er den beste?”

  1. Lars Faksvåg sier:

    Et viktig innlegg. Godt recovery innebærer en forståelse av at det ikke finnes verken patentløsninger eller fasitsvar! Alle metoder virker for noen, men ingen metoder virker for alle. Recovery er en individuell reise. Artikkelen belyser mange elementer knyttet til dette. Takk til Morten Brodahl!

  2. Anna Merethe Vika Birkeland sier:

    Jeg synes du virker svært negativ til 12 trinns modellen i det du skriver. Nærmest dømmende overfor har dette programmet som sin livbøye. Mennesker som har funnet noe som er til uvurderlig god hjelp for seg. Man kan sikkert la være å fremheve dette og heller bare vise over tid hva som hjelper for seg. ikke kaste det etter noen. Anbefale ja absolutt. Jeg vil også si at dette er ett åndelig, ikke religiøst program! Ærlighet, villighet og ett åpent sinn er alt som skal til. Åndelig prinsipper er svært personlige for dem det gjelder. Å få tro på seg selv igjen,være ydmyk, ha tillit til at en får hjelp og ta imot den. Man trenger ikke tro på Gud for å få dette til. Man kan simpelthen tro på akkurat hva man vil. 12 trinns programmet er for alle, uansett religion eller ikke religion. Ateister, muslimer, kristne osv,,er alle mennesker som er i disse selvhjelps gruppene, eller felleskapene, nettopp av den grunn. Det virker som du ikke helt skjønner dette med at Guds begrepet. Her er det nok mange som misforstår. Man skal ha en del mot for å gjøre den jobben å bli rusfri. Alkohol inkludert!! Det skal selvsagt være valgfritt og noe man selv ønsker. Ingen kan tvinge noen til å gå i selvhjelpsgrupper. Verken ved dom på tinghuset eller ved annen form for påstand om at det er den eneste som nytter. Personlig tror jeg det for dem som vil ha dette i livet sitt. Recovery eller bedring i eget liv er svært personlig og privat for den det gjelder. Jeg tror det kan være mange veier å gå. Jeg har stor respekt for alle mennesker som prøver sitt beste for å få til livet sitt uten bruk av rusmidler, på en sunn å positiv måte. Enten det er fjellturer, selvhjelpsgrupper, nye nettverk, frivillighet osv.. Det viktigste er at en kjenner at en får hjelp og kan være en del av noe. Ikke sitte alene med sine tanker og strev. Hvor man finner denne hjelpen er individuelt tenker jeg.

Skriv en kommentar