Det er full fart på Petter Nyquist. Det skjer noe til alle døgnets tider med de menneskene han er involvert i. TV-serien om livet bak murene må gjøres ferdig. Og han har sin egen familie å ta seg av. Men hva foregår egentlig inne i hodet til "Petter Uteligger"? I hver fall dette: Han har blitt mer og mer engasjert i barns oppvekstsvilkår. Og i hvordan man fanger opp signalene, og hjelper utsatte barn.

TEKST: LENA EIDEM  FOTO: PRIVATE OG TV2

Nylig så vi ham i TV-dokumentar med rusavhengige på jobb i Femundsløpet. 60 personer med rusbakgrunn hadde i regi av Medvandrerne oppgaven med å få alt det praktiske under Femundløpet til å fungere. Det var Petter Nyquist og TV2 med og dokumenterte. Og snart er han klar med en dokumentarserie på TV2 om livet bak murene.

– Jeg har alltid hatt mange prosjekter på gang, sier Petter. Og et ganske høyt stressnivå.

Han skyver capsen bakover og smiler litt sjenert. Innrømmer at han nok kunne vært flinkere på å ta vare på seg selv. Men at det er vanskelig, da det skjer noe til alle døgnets tider med de menneskene han er involvert i. Også når det ikke alltid passer.

– Det er folk som er i livssituasjoner som er enormt krevende, forklarer han. Og da vil jeg prøve å bistå dem jeg har en relasjon til på en eller annen måte. Om det så bare er å være en de kan prate med.

Han forteller at han prøver å komme med noen råd, eller innspill. Si hvem de skal snakke med eller hva de kan gjøre.

– Men det er ikke alltid lett å sette grenser, sier han. Det dukker opp ting hele tiden. Og jeg stiller gjerne opp etter beste evne, hvis jeg kan være med å bidra.

Den stressa karen har likevel tatt morgenen fri for å snakke med Rus og Samfunn. Han virker imidlertid nokså avslappet da han byr på kakao på den lokale kafeen. Her er mørkt og lunt, men utenfor i kjøpesenteret skinner lysrørene goldt på folk som rusler forbi.

Ikke suicidal nok

Petter synker ned i skinnsofaen. Men spretter straks opp igjen.

– Det er mange ting i samfunnet jeg tror kunne gjøres annerledes, sier han.

Livet bak murene er Petters neste TV-prosjekt. Serien kommer på TV2 en gang i mars. Foto: TV2

– Hvordan noen blir sluppet ut av fengsel med minimal oppfølgning for eksempel. Uten nettverk og med liten kunnskap om hvordan de skal håndtere livet utenfor. Ikke så enkelt etter mange år i institusjon, sier han opprørt.

Han har kontakt med flere innsatte, og forteller om en som ringte ham lille julaften i fjor. Mannen var helt desperat etter hjelp. Han hadde nylig sluppet ut av fengsel, og livet var svært utfordrende.

–  Han var suicidal, og slet med rusavhengighet. Jeg snakket lenge med ham for å overbevise ham om å dra til legevakta, forteller Petter. Men litt senere ringte fyren meg, helt nedbrutt og var enda mer lei seg. Han hadde akkurat fått beskjed fra legen om at han «ikke var suicidal nok». Og at det uansett ikke var noe behandlingssted han kunne få komme til da. «Kom tilbake i januar» hadde legen sagt.

– Ti dager midt i jula, uten oppfølging! Petter rister oppgitt på hodet. Det sier seg selv hva som skjer i de ti dagene der. Det går bare rett til helvete!

Han synes mannen ble sviktet på alle mulige måter av dem som var pålagt å hjelpe ham. Og forteller at han nå, ikke overraskende, sitter inne igjen.

– For hva slags forutsetninger hadde han for å takle en ny hverdag helt på egen hånd? spør Petter.

– Det er i slike situasjoner jeg synes det er rart at det ikke er tettere oppfølging. Og at planen for noen av dem som løslates, er så liten eller ikke eksisterende.

Kunne fort ha gått galt

– Da merker jeg at jeg blir sinna, sier han!  Og det er mange slike situasjoner.

Men selvfølgelig dukker det også opp en masse fine og inspirerende historier. Petter forteller om en jente han kjenner som har kjempet hardt, klart å kvitte seg med rus, og fått seg jobb.

– Hun får noe veiledning da, sier han.

Men også her kunne det fort ha gått galt. Petter forteller at de skulle hjelpe henne med bolig og hadde funnet et sted de mente passet for henne. Haken var bare at den lå et område fullt av mennesker med store rusutfordringer.

– Å plassere henne der var nok ikke det beste de kunne gjøre, sier Petter. Det ble store unødvendige fristelser og psykiske påkjenninger. Men jenta klarte utrolig nok å holde seg unna rus. Selv om det var ekstremt vanskelig.

Han legger til at hun nå også har fått en bolig et annet sted.

– I sånne situasjoner er det gøy å høre på den livsgleden, den mestringen hun føler og den livskvaliteten hun nå har fått. Det inspirerer, sier ildsjelen. Som nå smiler bredt.

Vendepunktet i Petters liv: Vinteren 2014 startet prosjektet Petter Uteligger. Her med Svein Stang, som ble svært sentral i den første serien.

Endret retning i livet

Petter har en fortid som kameramann på ekspedisjoner til Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen, samt en rekke andre ekspedisjoner. Bildene hans har vært publisert i mange tidsskrifter og bøker. Sin åttende og foreløpig siste ekspedisjon til Nordpolen hadde han for tre år siden. Med unntak for Veltepetter, en tulletur i fjor sommer hvor han syklet sammen med kameraten sin, Aleksander Gamme.

–  Men det er mer et sånt morsomt prosjekt, sier han. Det kaller jeg ikke en ekspedisjon.

Det var prosjektet han gjorde på gaten «Petter uteligger», som fikk ham til å endre retning på livet sitt.

– Det var menneskene jeg traff der, det jeg fikk se og det perspektivet jeg fikk på ting, som ga meg lyst til å være med og bidra til noe. Som ikke bare handler om selvrealisering. Eller om å dokumentere at andre oppfyller de store drømmene sine. Uten at det er noe galt med store drømmer, legger han til.

Han forteller at han også i senere tid har blitt spurt om å bli med på flere spennende ekspedisjoner til verdens ytterpunkter, men at han har takket nei.

Jobben han gjør her hjemme har føltes viktigere. Å bidra og formidle. Kanskje kunne være med og påvirke folks holdninger. Gi et innblikk i noe som de fleste, inkludert han selv, kanskje ikke kjenner så godt til.

Han får ofte tilbakemeldinger fra folk som forteller at de har endret syn på ting, etter å ha hørt ham holde foredrag, eller sett hans programmer på TV.

– Og da tenker jeg at man har oppnådd noe bærekraftig, sier han!

Å se mennesket bak fasaden

Petter er opptatt av menneskene bak. Og de menneskelige møtene man kan få til.

Han siterer Svein i «Petter Uteligger», han som selger = Oslo på gaten:

«Alle tror bare det handler om de pengene, men det handler om så mye mer. Det handler om møter mellom mennesker. Møter som vanligvis aldri hadde funnet sted dersom jeg ikke hadde stått med de bladene i hånda. For da hadde ingen kommet bort til meg».

– Det er viktig å se menneskene bak fasaden. De er så mye mer enn det du ser ved et første øyekast, sier Petter. Jeg har blitt kjent med utrolig mange mennesker, både på gaten og i fengsel, og mitt inntrykk er at flere av dem har vært utsatt for en eller annen form for omsorgssvikt i barndommen.

= Oslo må med, også til Nordpolen. Her er Petter på Nordpolen i 2016. Foto: TV2

Han tenker mange kunne fått en helt annen skjebne, hvis noen hadde tatt tak i utfordringene deres på et mye tidligere tidspunkt.

– For hva slags odds har noen av dem egentlig hatt? spør han.

Han merker at han har blitt mer og mer engasjert i barns oppvekstsvilkår. Og i hvordan man fanger opp signalene, og hjelper utsatte barn.

– Det er mye lettere å gjøre noe da, enn om femten år. Og ikke minst tror jeg det vil det lønne seg samfunnsøkonomisk, sier han.

Han understreker at han ikke har noen som helst faglig utdannelse på dette nivået. Han var på sitt aller første rusfaglige heldags-seminar først i mai i fjor.

Han tror dette egentlig har vært en litt ubevisst strategi.

– Jeg har nok villet lære på min måte. Jeg er en praktiker og ikke teoretiker. Jeg vil lære gjennom å tilbringe tid med folk som står midt oppi det, og ikke bare lese eller høre om det, sier Petter.

Sliter litt med dårlig samvittighet 

Petter bruker mye tid på mennesker. Døgnet rundt. Men hva med de menneskene aller nærmest ham? Med en slik livsstil blir det vel lite tid til familien?

– Kjæresten min er ekstremt tolerant forteller Petter. Noe mørkt farer over ansiktet hans, og han innrømmer at han til tider sliter med dårlig samvittighet overfor henne og barna.

– Hun er min beste støttespiller i hverdagen, sier han. Jeg får hele tiden henvendelser, og diskuterer dem ofte med henne. Men jeg burde være flinkere til å bruke mer tid på familien. For det er en tid du ikke får tilbake. Petter tenker litt, så lyser han opp:

– Men når jeg er til stede, så er jeg det. Vi i familien finner på en masse ting, og skaper fine stunder sammen. Og jeg tar også med barna ut på gata for å snakke med folk i utfordrende situasjoner. Jeg vil vise barna mine at man skal bry seg om dem man har rundt seg, helt uavhengig av deres bakgrunn. Det er det jeg ønsker å lære dem. Gi dem gode verdier. Det er mye enklere å forme et barn enn å forandre en voksen, sier Petter.

 

Skriv ut

Skriv en kommentar