Da korona traff oss alle midt i fleisen, ble det helt stille på telefonen hos Lærings- og mestringssenteret (LMS) for pårørende ved KorRus Midt. Det gjorde at de ansatte ble svært bekymret – og kreative. I april startet de et nytt tilbud til pårørende: Walk and talk.

Tekst og foto: GURO KULSET MERAKERÅS

LMS ved Klinikk for rus og avhengighetsmedisin tilrettelegger vanligvis for at pårørende til mennesker med rusutfordringer får treffe andre i lignende situasjoner. Målet er at de skal få mer kunnskap om rus og psykisk helse, at de kan dele erfaringer og få innspill på hvordan det er mulig å mestre den vanskelige livssituasjonen de er i.

Rådgiver Rita Rødseth tok et offensivt grep om situasjonen da korona traff landet og det ble helt stille på telefonen. LMS kjørte i gang et nytt og koronatilbud, walk and talk – en samtale som foregår ute på tur. Det er pårørende Anita takknemlig for.

– Hos oss møtes fagfolk og pårørende for refleksjon og dialog rundt ulike tema, forteller Rita Rødseth. Vi møter henne utendørs på en kald dag tidlig i mai. Trondheim varter opp med fem plussgrader og sur vind, men det stopper ikke LMS fra å tilby utesamtaler til pårørende. For de vet at det er behov for tilbudet.

Mange pårørende har helseproblemer som følge av det krevende hverdagslivet de lever i. De sliter med søvn, har trøbbel med rygg, mage og andre stresssymptomer. KoRus Midt gjennomførte for en tid tilbake en undersøkelse blant 70 pårørende. Samtlige oppga at de har psykiske og/eller fysiske plager som de setter i sammenheng med situasjonen som pårørende.

Å erkjenne at man selv trenger omsorg

Anita er en av disse. Å ha nære familiemedlemmer som sliter med rus har vært en del av livet hennes siden hun var barn. Det har vært hennes normalsituasjon. Hun var det usynlige og flinke barnet som ikke var til bry, hun har vært den omsorgsfulle som har stått på i kampen mot rus, i kampen for en bedre hverdag for hele familien. I fjor fikk hun en knekk.

– Kroppen min sa nei. Jeg skjønte endelig at jeg måtte ta vare på meg selv. Jeg har egne barn, og de stoler på at mamma er sterk, sier Anita.

Mens både året og kreftene gikk mot slutten, begynte hun å google etter hjelp for pårørende.

– Jeg kjenner til instanser hvor jeg kan søke hjelp til dem som har rusproblemer. Men til meg selv? Der var jeg blank. Dessuten er det en stor bøyg å kreve omsorg for en som alltid har vært den som gir, erkjenner hun.

Anita fant til slutt et telefonnummer. Hun vet ikke hvor hun ringte, den dagen. Men hun er evig takknemlig for at vedkommende loset henne videre til et sted hun kunne få hjelp. Til Dolores Didovic og de andre ved LMS i KoRus Midt. Anita ble en del av en gruppe pårørende som skulle møtes jevnlig. Lite ante hun da om at en pandemi snart skulle legge seg i veien for gruppemøtene.

– Var ikke alene allikevel

I likhet med mange pårørende, har Anita bagatellisert sine egne problemer. Glemt å ta vare på seg selv. Da hun tok kontakt med LMS, var hun fortsatt usikker på om problemene hennes egentlig var verdt oppmerksomhet. Det er jo ikke hun som sliter. Eller?

– Et rusproblem er en familieutfordring. Følelsen av å være maktesløs både i møte med mennesker med rusutfordringer og hjelpeapparatet er vanskelig å bære, og vi vet at mange har behov for en bekreftelse på at det de gjør er bra nok. De trenger støtte for å rette fokus mot å ta vare på seg selv og sin egen helse, sier Rita Rødseth. Derfor ble hun svært bekymret da det ble helt stille på telefonen etter at alle aktiviteter måtte avlyses fra midten av mars.

At det finnes noen som stiller opp for en prat og en tur, uansett vær, er en viktig støtte for Anita. Hun hadde akkurat kommet i gang med gruppesamtaler. Nå har Dolores Didovic og Rita Rødseth vist henne at hun allikevel ikke er alene.

– Jeg så i nyhetene at folk ikke kom til legetimene sine og at de ikke dukket opp på sykehuset, fordi de ville gi plass til håndtering av korona. Og vi hørte ingen ting fra de 200 pårørende vi har på kontaktlista vår. Hvordan har de det nå? tenkte vi.

Det kan Anita svare på. Hun satt hjemme, følte seg alene, og tenkte «det var det». Nå som hun endelig hadde vært sterk nok til å be om hjelp, så skulle dette skje?

– Men så dukket tilbudet om «walk and talk» opp, og så var jeg ikke alene allikevel, smiler hun.

Å gå kan være forløsende for samtalen

Når vi møter Anita, Dolores og Rita, har de vært ute på tur for andre gang. Anita er begeistret for opplegget, og kjenner at det kan ha en forløsende effekt på samtalen å slippe øyekontakten.

– Det er veldig behagelig å gå og prate, sier hun, og får støtte av Rita og Dolores, som har god erfaring med samtaler ute på tur.

– Det å komme seg ut, få bevege på kroppen og få frisk luft samtidig som man prater, det tilfører en ekstra dimensjon, sier Rita. – Tankene flyr på en litt annen måte når du er ute i naturen, og det gjør at du kan se nye løsninger, tilføyer hun.

Seksjonsleder Dolores Didovic på Lærings- og mestringssenteret ved KoRus Midt ønsker å videreføre tilbudet om walk and talk for ruspårørende også etter at koronakrisen er over.

– Folk er forskjellige og har ulike behov sier Dolores. – Vi tilbyr også gruppesamtaler på Skype, for å forsøke å videreføre vårt ordinære tilbud om refleksjon og dialog i grupper, men dette passer ikke for alle. Noen har behov for å møte et annet menneske, rent fysisk.

Anita tilhører den gruppen som er glad i å møte folk på ekte. Men da koronatiltakene gjorde dette umulig, opplevde hun at gruppesamtale på nett var et overraskende godt alternativ.

– Fordelen er at du kan sitte på et trygt sted som du selv har valgt. Det kan oppleves som ganske voldsomt å sitte i ring på møtene, og på én måte er det godt å ha muligheten til å logge seg av for å hente seg inn hvis det blir for tøft, sier hun.

Vil fortsette tilbudet også etter korona

Stien deler seg i to, og trioen tar til høyre. De er ute og går på en tursti i nærheten av Anitas nabolag. Det skal være et lavterskeltilbud for deltakeren, dette. Mens de trasker forbi trær i knopp og en og annen sølepytt går praten lett, både om rusrelaterte tema og om andre ting.

– Når vi er ute og får ulike inntrykk, er det mer naturlig å ha en samtale som er innom mye forskjellig. Det er fint at samtalen ikke bare dreier seg om rus. Et liv er komplekst. Å være en hjelper har innvirkning på hele livet ditt, og man trenger noen å snakke med for å sortere litt i hva som er hva, sier Anita.

– Jeg mener at dette er like bra, eller egentlig bedre enn å sitte inne og snakke, sier Dolores, og fastslår at LMS ved KoRus Midt vil fortsette å tilby walk and talk også etter koronatiltakene er lettet på.

Skriv ut

Skriv en kommentar