”Vær så snill. Vær i live når jeg kommer. La meg få fortelle deg bare en gang til. At jeg elsker deg høyere enn solen, månen og alle himmelens stjerner”. Dette skrev Ruth Donovan i desperasjon da søsteren svevde mellom liv og død etter en overdose. Donovan er et kraftfelt innen rusfeltet, med utallige jern i ilden. Hun har selv vokst opp med rus og vold - og mistet faren og broren. Hennes viktigste budskap er dette: Alle trenger å bli sett og møtt med verdighet.

LENA EIDEM (tekst og foto)

–Jeg skrev den i ren angst, forteller Ruth Marie Donovan. Du må lese den!

Vi sitter på en fullsatt Bybane på vei ut av Bergen sentrum, og Ruth har akkurat fortalt meg om et av de aller verste øyenblikkene i livet sitt – den gangen i 2012 hun satt på et fly fra Oslo til Bergen og visste at søsteren Alice svevde mellom liv og død etter en overdose.

Ruth Marie Donovan (48) var på jobb i Oslo da hun fikk følelsen av at noe var galt og ringte søsteren.

– Jeg hørte at Alice var fjern, sier Ruth. Og så ble hun borte. Jeg skrek inn i telefonen, men hun svarte ikke. Jeg fikk tak i min mor som kjapt fikk ringt nødnummeret, og både politi og ambulanse kom raskt på plass. De fant henne livløs på gulvet.

– Da jeg kastet meg på første fly til Bergen, visste jeg ikke om hun fortsatt ville være i live når jeg kom hjem. Det var forferdelig.

”Hører du meg! Svar meg! Vær så snill! Ikke gjør dette. Vær så snill. Ikke gjør dette. Vær så snill. Vær der når flyet lander. La meg fortelle deg at jeg aldri forlater deg. At du er mitt hjerte, og at jeg aldri mer slipper deg. Hører du? Jeg slipper deg aldri mer. Bare vær der når jeg kommer hjem.”

Ruth Donovan og søsteren Alice Aadnøy Stensland. Foto: Silje Holte

Alice døde ikke denne dagen. Hun kom etter hvert også ut av rusproblemene. Går på LAR og er i dag erfaringskonsulent, foredragsholder, og fast ansatt i Bergen kommune.

Ruth selv har blitt noe av en storhet innen rusfeltet i Bergen. Hun har inntil nylig vært høgskolelektor på sykepleierutdanningen ved Høyskolen på Vestlandet, men er nå prosjektleder innen Innovasjon og digitalisering i Bergen Kommune, og primus motor for RØST, som er Norges største brukerkonferanse på rusfeltet. I samarbeid med Bergen Kommune, Bergensklinikkene og Helse Bergen arrangeres den for fjerde gang den 30. august i år. Tema for årets RØST er «Sammen mot stigma». I år samles stemmene gjennom bilder og historier om tatoveringer. Hvorfor har folk de tatoveringene de har? Hva ligger bak?

– Årets viktigste happening, sier Ruth med et smil!

I tillegg arrangerer hun seminarer om det kraftfulle verktøyet for bedre mental sunnhet: Act Belong Commit (ABC), utviklet av professor Robert Donovan i Perth, Australia.

Å vanne rosene i stedet for å luke ugress

– Robert Donovan og jeg er ikke i familie forklarer hun, men jeg hadde lest boken hans da jeg studerte til master. Så da jeg flyttet til Australia i 2014 og oppdaget at vi bodde i samme by, tok jeg kontakt med ham. Han introduserte meg til ABC-programmet, sier Ruth og gir en kortversjon av ABC slik:

– I stedet for å lete etter feil og mangler, må vi lete etter muligheter og potensial, sier Ruth. I stedet for å luke ugress må vi vanne rosene. Alle mennesker har noe helt og intakt inni seg. Hvert menneske må få vokse og gro. Da må vi passe på at jordsmonnet de er plantet i vannes, gis næring, får nok sollys og kjærlighet.

(Du finner mer informasjon om ABC-modellen nederst i denne artikkelen)

– Etter hvert reiste jeg hjem igjen, men i stedet for å reise fra professoren i Australia tok jeg like godt ham med til Norge på forelesningsturné, sier hun stolt. Det var gøy. Jeg brenner og arbeider for at også vanlige folk skal ha god mental helse, og ABC er et sterkt og effektivt verktøy, sier hun. Nå har vi fått opp den første doktorgraden og en rekke prosjekter er kommet i gang i Norge for å fremme mental sunnhet etter ABC-modellen. Og dette er bare begynnelsen!

Faren døde av en overdose på nyttårsaften

Men veien til fremgang har ikke vært enkel for henne.

Rusproblemene til faren gjorde at moren etter hvert tok de tre barna med seg og rømte til Bergen, mens han var på jobb i Nordsjøen.

– Det var før mobiltelefonens tid, sier Ruth. Han ante jo ikke hva som skjedde. Eller hvor vi var. Årene som fulgte var han liksom bare borte. Vi hørte nærmest ikke noe mer om han før han noen år senere døde av en overdose på nyttårsaften, 36 år gammel.

Det å ta innover seg at faren deres møtte sin død på denne måten har vært noe av Ruths drivkraft for å skape endring. Hun har mentalt reist tilbake til denne skjebnesvangre kvelden der et år skulle gå over i et annet.

– Den natten det nye året startet uten hjerteslagene til min far. Jeg har lett etter svar. Prøvd å forstå. I dag forstår jeg, sier hun. Jeg føler sterk empati med både min far og min mor. De var begge mennesker som prøvde på hver sin måte å skape forutsigbarhet, forståelse og mening i tilværelsen.

Empati er følelser, men også kunnskap. Derfor forundrer det henne om og om igjen hvorfor det fortsatt er så mye stigma og derfor så lite empati i vårt møte med psykisk syke og rusavhengige. Hva er det fagfolk fortsatt ikke forstår? Hva er det de ikke klarer å se?

– Derfor har jeg lyst å si: Se på meg, sier Ruth. Se en gang til. Hva er det du ser?

Ruth Donovan brukte all energi på å forsvare seg mot stefaren

Fra vondt til verre

Moren giftet seg snart igjen, men den nye ektemannen viste seg å være voldelig, og livet til de tre lysluggene gikk fra vondt til verre.

Både Ruths søster og bror ble urolige sjeler, de slet psykisk med angst og sorg. Selvmedisinering og avhengighet ble noe av løsningen på problemene for søsteren. Ruth skjulte mer sin uro. Var rolig og flink på skolen til tross for at hun levde i mye utrygghet både hjemme og på skolen.

– Jeg var like redd for hva som møtte meg hjemme, som hva som ville møte meg på skolen. Tenk at jeg skulle bli mobbet for hvor stygg jeg var! I dag tror jeg mobberne ser noe annet. Men en ung sjel tar til seg ordene som giftige piler. Ordene henger med meg fortsatt. Som små demoner på skuldrene, sier hun.

På videregående skole toppet det seg. Hun klarte ikke lenger å konsentrere seg. Tålte ikke lyder.

– De skarpe lydene fra stoler som flyttet seg skar inn i sjelen min forteller Ruth, som senere har fått diagnosen Kompleks posttraumatisk stress syndrom (PTSD).

Hun orket ikke mer. Karakterene sank og Ruth ga opp. Lærerne lurte litt på hvorfor den tidligere stjerneeleven plutselig gjorde det så dårlig. Men ingen grep inn.

– Det var enkelt å slutte, sier hun. Jeg bare skrev under et papir og så gikk jeg.

Livet som krigssone

– Jeg var vant til å være i krig med stefaren min, hele min energi gikk med til å forsvare meg mot ham, så da de skiltes og han forsvant ut av livet mitt gikk luften ut av meg. Poff!  Alt ble svart, og jeg havnet i noe som jeg etterpå har skjønt må ha vært en depresjon.

Et seksuelt overgrep som 16-åring møtte lite forståelse, og satte dype spor i det unge sinnet.

– Jeg var så fryktelig ensom, sier Ruth. Så uutholdelig ensom.

Mangel på støtte og trygghet, sammen med lav selvfølelse førte til at hun følte at hun måtte fortjene å bli elsket. At det ikke ville komme naturlig.

Hun leter etter ord.

– Jeg ble en følelsesprostituert, sier hun så. Jeg trodde jeg måtte by på meg selv for at noen skulle være gla i meg. Og det førte til mye kaos og flere uheldige forhold.

– Jeg føler på en måte at mye av livet mitt har vært et eneste rot, legger hun til. En krigssone.

Gissel i sitt eget hjem i 8 timer

22 år og alenemor begynte hun likevel å studere til sykepleier.  Studiene gikk strålende.

Men da sønnen var blitt 2 år og var på besøk hos venner ringte det på døren hjemme hos sykepleierstudenten. Utenfor sto en bekjent. Men nå var han blitt til en annen. En som skremte henne. Før Ruth fikk sagt noe, trengte han seg inn i leiligheten og satte en kniv mot hodet hennes.

Hun husker at hun tenkte: Nå er det ferdig. Nå dør jeg.

I åtte timer ble hun holdt som gissel med kniven mot hodet. Så, etter å ha voldtatt henne, dro gisseltakeren endelig. Igjen satt en skjelvende og tom 24–åring.

– Noen få timer senere gikk jeg på vakt i praksisjobben som sykepleierstudent på kreftavdelingen, forteller Ruth. Og under den vakten døde pasienten min. Den natten døde også noe i meg.

Det er fremdeles så mye stigma og så lite empati i vårt møte med rusavhengige og psykisk syke, mener Ruth Donovan

Den største gleden i livet

Etter seks år som alenemor ble hun gravid og valgte å beholde barnet på tross av hva folk rundt henne mente.

– Og det er noe av det aller beste jeg har gjort, sier hun. Det ble en fantastisk unge. Allerede på fødestuen visste jeg at dette barnet var det meningen at jeg skulle ha. Det var som: «Der er du ja!»

– Alle mine tre barn har forskjellige fedre, og alle har blitt like fine, sier Ruth. Hun blir varm i blikket.

Hun forteller at det ikke alltid har vært enkelt å være alenemor, men det har absolutt vært verdt det. Barna er den største gleden i livet hennes, og hun er kjempestolt av dem. De er sine egne sjeler med egne drømmer og ønsker for livet.

– Jeg er bare heldig som får følge dem på veien, sier hun.

Broren døde på sankthansaften

Både søsteren og broren hennes levde røffe liv. Broren rakk bare å bli 35 år før også han døde.

– Det var på sankthansaften av alle dager, forteller Ruth. Det var ufattelig trist, vi var en sånn flott søskentrio, og utrolig glade i hverandre. Han var limet mellom oss søstre. Det å miste ham var en smerte som ikke var til å holde ut.

– Det var da jeg bestemte meg, sier hun. Jeg hadde ikke flere å miste. Søsteren min skulle ikke få gå fra meg hun også. Jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for å beholde henne. Det ble en ujevn og utmattende kamp. Men først den dagen i 2012, da jeg så henne svak og medtatt etter overdosen, skjønte jeg at hun var fullkommen som hun var. At hun ikke måtte bli rusfri for å bli elsket av meg. Og jeg tror det er noen av grunnene til at jeg jobber med det jeg gjør. Kjærligheten diskriminerer ikke. Den forventer ikke. Den er betingelsesløs, den binder oss sammen. Uansett.

Alle skal ha retten til å bli behandlet med verdighet.

Grunnet sin turbulente oppvekst har Ruth selv alltid ønsket å være så ”normal” som mulig, for å ha kontroll over sitt liv. Og hun lyktes med det.

– Jeg tror på at uansett hva vi gjennomgår, kan vi oppleve et lys og en flamme inni oss. Denne flammen har alltid brent inni meg, sier Ruth. Hun siterer Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.».

Men ønsket om å være tilpasset har også skapt en indre ensomhet og en uro. Hun forteller at hun blant annet har hatt angst for å bli definert som syk og utlevert til andre menneskers skjønn. Hun har sett hvor dårlig og nedverdigende mennesker noen ganger blir behandlet, og mener vi alle må bli flinkere til å tenke på hvordan vi snakker til, og behandler mennesker som sliter.

– Frykten for stigma og det å bli møtt med fordømmelse, har hindret meg i å stå frem med mine utfordringer, være åpen og fri, konstaterer hun. For hvem ser du når du ser meg? Jeg mener det skulle være unødvendig å komme ut av skapet for å vise frem hvem jeg er. Mennesker som skjuler seg inni skap er inni skapet av en grunn, sier Ruth.

Hun mener at ingen skal behøve å skamme seg for sine psykiske skader og utfordringer. Like lite som vi trenger å skamme oss over hvem vi elsker. Men dessverre er det fortsatt viktig å kjempe for verdighet, frihet og åpenhet for marginaliserte grupper.  Alle trenger å bli sett og møtt med verdighet. Ikke gjennom moralisering, fordømmelse eller forakt.

Vi trenger slett ikke å være ”normale” for å ha verdi som mennesker.– Og forresten, hva er normalt, spør hun?

Ruth vil gjerne slå et slag for spilloppmakerne, rebellene, de som våger, de som ikke tilpasser seg, men som utfordrer det bestående. Det er faktisk de som er crazy nok til å forandre verden.

– Hvem vet, kanskje søsteren min egentlig er mer normal enn meg?  Vi er alle små biter i et digert puslespill. Like viktige.

OM RØST-KONFERANSEN

RØST» Brukerkonferansen gikk av stabelen for første gang 10 mai 2016 i forbindelse med Bergensklinikkene sitt 25års-jubileum. I år arrangeres konferansen 30. august. Årets tema er «Sammen mot stigma».
Konferansen blir delt inn i fem ulike deler: (1) Innovasjon og utvikling, (2) Brukermedvirkningskompetanse og menneskerettigheter og (3) Brukernes egne historier i bilder og tekst, (4) #Gårforlivet og (5) utstilling og stand. Prosjektleder: Ruth Marie Donovan

OM ABC-MODELLEN

Filosofien bygger på teorien om salutogenese – det som gir sunnhet. Den ble utviklet av sosiologen Aaron Antonofsky og representerer et nytt perspektiv på psykisk og fysisk velvære ved å fokusere på å forstå og fremme menneskets aktive evne til tilpasning. For å øke mestring, helse og velvære. Som en motvekt til patogenese som vektlegger risikofaktorer og årsaker til sykdom.

Link til Act Belong Commit, ABC for mental sunnhet:

https://www.abcmentalsunnhet.no/presentasjoner-fra-nordisk-konferanse-2018/

Link til info om traumalidelser

https://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/?fbclid=IwAR0kdnWr1pRZFy0eV02atJ-pFwGBjjuCD04ZAkUJpfe5zlh2gyXHXzZjVDQ

VIL DU LESE FLERE ARTIKLER I RUS & SAMFUNN? Her er lenke til forsiden, med de siste artiklene våre: https://rus.no/

Skriv ut

Skriv en kommentar