Marius Sjømæling var mammas lille kriger og hjelper, som ikke var vant til å bli sett. Men nå har han fått Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid. – Tenk at en gutt som meg, vokst opp halvveis i fattigdom og rus, og som droppet ut av videregående, kan vinne en så høythengende rusfaglig pris, sier generalsekretæren i Barn av rusmisbrukere (BAR), organisasjonen Marius selv startet i 2009.

TEKST & FOTO: LENA EIDEM

Onsdag kveld mottok Marius Sjømæling (35) Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid. Han fikk prisen under en stor festmiddag på årets fagkonferanse for rusfeltet. Fra juryen ble det blant annet sagt om Marius: «Han er en ressursperson innenfor arbeidet med barn av rusmisbrukere og benyttes ofte av myndighetene og sitter i utallige brukerråd i rusfeltet.» Og det ble sagt noe som er så sant, så sant: «Årets prisvinner har vært lenge i rusfeltet, men er ingen gammel mann.» Hans første minner fra rusfeltet har han fra da han var tre år.

Men først skrur vi tiden bare et par uker tilbake.

Da Rus & Samfunn i slutten av september møter Marius på Grünerløkka i Oslo, har han akkurat fått vite at han skal få prisen.

Høstværet er surt og kaldt. En snål vind blåser gjennom Sofienbergparken, en av Oslos grønne oaser som sommertid kryr av glade folk med piknikkurver og fargerike tepper, ligger stille og øde i september rusket. Her er det ikke mye å smile av.

Men den røslige trønderen som kommer mot oss smiler fra øre til øre.

– Jeg har nok ikke helt tatt det innover meg ennå, sier han. Det er en enormt prestisjetung pris. For meg så er dette stort! Så stort!

Han forteller at noen av dem som har fått prisen før, er folk han ser opp til og som han synes gjør godt arbeid. At han selv skulle kunne få den, har han aldri turt å tenke på engang.

– Tenk at en gutt som meg som er vokst opp halvveis i fattigdom og rus, og som har droppet ut av videregående, kan vinne en så høythengende rusfaglig pris. Tenk at det er noen med høyere utdanning som synes at det jeg sier og gjør er fornuftig.

– Det er ekstremt hyggelig å bli sett på den måten, sier han med ettertrykk!

Marius og mamma´n hans. Foto: Privat

Lå ikke i kortene

Marius sier at han, og mange med samme bakgrunn som han, ikke er så vant til å bli sett. Og heller ikke er så gode til å ta imot ros i voksen alder når de først blir sett.

– Jeg har vel i meg en sånn «Du er aldri god nok» følelse. Det er en senskade mange av «oss barn» har, sier Marius. Men jeg jobber med saken.

Marius fikk ikke mye ros på skolen da han var barn. Han mestret dårlig de teoretiske fagene. Men gjorde det bedre i samfunnsfag. Der han fikk sammenhenger forklart.

– Men det å sitte og pugge har aldri vært en god læringsmåte for meg, sier han. Jeg trenger å forstå. Å bli forklart. Ikke tomme regler.

– Og så levde jeg den gang midt i en utfordrende situasjon. Det gjorde det ikke enklere.

Mammas lille kriger

Marius har vokst opp med sin rusavhengige mor i en sosialbolig i Trondheim. Hun var bare 20 år da hun fikk ham, og forholdet til faren tok slutt allerede da Marius var ett år.

«Det første jeg husker er at mamma blir banket opp av en kjæreste. Da var jeg tre år.», forteller Marius i et intervju i Dagbladet.

Da han ble ti år begynte han å gå imellom når det ble slåsskamper. Han var mammas lille kriger. Og ikke bare kriger, han var også den som vasket, handlet, trøstet og tørket opp.

– Hvis noen hadde tatt seg tid til å undersøke hvordan jeg hadde det hjemme, så hadde de kanskje skjønt at jeg ikke kom for sent fordi jeg var lat, sier han.

For lille Marius kunne klokken. Han hadde allerede vært oppe mange timer før han skulle på skolen. Det var arbeidsoppgaver som måtte gjøres. Lekser, venner, eller korps ble det lite tid til.

– Mange visste det nok, men ingen tok affære, sier han. Jeg tror det skyldtes at jeg ikke passet inn i rollen som «sint utagerende gutt».

En snill gutt

For Marius var en grei gutt. Han kunne de sosiale kodene, og visste hvordan han skulle manipulere omgivelsene for å beskytte moren.

Hvis noen spurte om hvordan det gikk, kunne han lyve og si: «Ja, vet du, det går veldig bra. Nå har jeg flyttet hjem til besteforeldrene mine, og mamma får hjelp».

– Men i virkeligheten bodde jeg sammen med en mor som stadig var rusa. Og kanskje hadde det vært både en razzia og en overdose samme helg, forteller han.

– Ikke ens de snille besteforeldrene mine, skjønte fullt ut hvor ille det faktisk sto til hjemme. utrolig god til å holde det skjult, var jeg, sier Marius.

Han var hos besteforeldrene nesten hver helg, men gledet seg alltid til å komme hjem. Han var hele tiden usikker på hvordan det gikk med moren, når han ikke var hos henne. Selv da han ble flyttet i fosterhjem hos besteforeldrene, hadde han full kontroll. Han hadde egen mobiltelefon, og moren og han tekstet flere hundre meldinger om dagen.

– Så med all intensjon om å ta vare på mamma, har jeg vært med på å opprettholde situasjonen, sier han. Jeg følte at jeg var nødt til å passe på henne konstant så hun ikke skulle dø. For hvem skulle ellers passe på henne?

– Jeg var livredd for å miste mamma. Jeg elsket henne. Og det gikk ikke en dag uten at hun fortalte meg hvor viktig jeg var, og hvor mye hun elsket meg. «Jeg er så heldig at jeg har deg, uten deg ville jeg ikke lenger vært i live», sa hun til stadig.

Det er et stort ansvar for et barn. Marius forteller at han hadde magesår allerede som tiåring.

– Barn som tar ansvar, skal ha ros, mener prisvinner Marius Sjømæling. Han brukte hele barndommen på å passe på sin rusavhengige mamma.

Starten på en livskrise

Da moren døde av et illebefinnende i 2005, ble det starten på en livskrise for Marius. I tillegg til sorgen over henne, hadde han mistet seg selv.

–  Jeg visste ikke lenger hvem jeg var. Mammas hjelper var den rollen som var støpt for meg i mine første tjue år. Nå var jeg ingen. Og det er først nå, mange år senere, at jeg har begynt å finne det som er Marius, sier han.

Han ser at hans nye rolle ikke er radikalt annerledes. Men den er ikke tvangspreget. I jobben som generalsekretær i Barn av rusmisbrukere kan han velge om han vil gå inn eller ut som pårørende. Og i dag har han drømmer for fremtiden. Han har målsetninger og en fri vilje.

– Hvis jeg våkner i dag og har en dårlig dag, er det fordi jeg har en dårlig dag ikke fordi andre har en dårlig dag, sier han.

Styrke fra en elendig barndom

Når kroppen er klar og hodet er klart for det, så dukker det ofte opp et eller annet fra fortiden som trenger å bearbeides. For Marius er det ikke viktig å bli ferdig, men å ha verktøy som gjør at han kan leve med det som dukker opp.

– Og jeg vil ikke glemme alt heller, sier han. Visst, jeg har manglet alt av stabilitet, forutsigbarhet, og mat. Og klær, sier Marius. Men jeg har aldri manglet nærhet og kjærlighet.

Han forteller at han også har fått en masse styrke fra sin elendige barndom:

– Jeg er god på organisering, jeg er god på å ha kontroll, jeg er god på struktur, jeg er god på å dobbeltsjekke, og på å gjøre risikoanalyse i hodet. Jeg er god på krisehåndtering. Så det er klart, jeg vil ikke ta bort barndommen min. Da vet jeg i hvert fall ikke hvem jeg er.

– Det er selvfølgelig en masse ting jeg kunne ønske jeg ikke hadde minner om, men jeg kunne allikevel ikke tenke meg å starte på nytt, legger han til.

Ingen forklarte noe som helst

Marius er opptatt av at man skal se på barn som pårørende som individer. Ikke kun på fysisk alder. Han mener noen åtteåringer i denne situasjonen er små voksne. Andre skjønner ingen ting. Men de fleste lurer på hva som skjer. Og hvorfor.

– En av årsakene til at jeg fikk magesår som tiåring, var at alle voksne rundt meg skulle skjerme meg. sier Marius. Ingen forklarte noe som helst, og jeg ble stående igjen med spørsmålet: Hvem har skylda for dette? Og når ingen svarte på det, så trodde jeg selvfølgelig at det var jeg.

– Ingen snakket med meg fordi jeg var så liten, og jeg oppleve det som en avvisning av mine behov og følelser.

«Mammaen din er narkis, og du er en lausunge»

Det var først da moren ble tatt inn til behandling på Renåvangen, et terapeutisk samfunn i Rendalen, at Marius ble sett og hørt.

Han fikk være med og stille spørsmål som: Er du narkoman, du ser ikke ut som en?  Hvem var mannen som en gang lå foran inngangsdøren vår, var det en overdose? Har du vært hore? Hvor satte du sprøyten? I halsen? Hva brukte du av rusmidler? Spørsmål han aldri hadde turt å stille av redsel for at mamma skulle bli lei seg.

Nå turte han det. Moren var ivaretatt av en behandler som satt der sammen med dem. Og som passet på at hun ikke fikk det vondt fordi han spurte.

– Mamma var på Renåvangen i atten måneder, men det var like mye en utvikling for min del. Jeg ble sett som mammas lille ressurs. For første gang i livet fikk jeg anerkjennelse fra omverdenen for mange av de tingene som jeg fortsatt synes er viktige for meg i dag, sier han.

På skolen var situasjonen annerledes. Da det ble kjent at moren hans var til behandling begynte mobbingen. Å få slengt etter seg at «Mammaen din er narkis», «Du er en lausunge» var daglig kost for den lille gutten.

– Så for meg ble Renvåangen et fristed, sier han enkelt.

Her ble han også kjent med en ny og overraskende side av moren. Den edru og litt strenge. Som satte grenser og sjekket lekser.

– Men den siden forsvant raskt da hun flyttet tilbake til Trondheim og begynte å ruse seg igjen, konstaterer han tørt. Og jeg savnet den ikke, for da mamma var nykter hadde hun ikke behov for min omsorg. Og hvem var jeg da?

Det skulle du aldri ha måttet gjøre

– Jeg synes jeg etter hvert bruker all livskompetanse på å kunne forstå systemet og påvirke det, sånn at barn i dag skal oppleve å følges tettere opp og bli sett, sier han.

– Kan vi ha rom for å faktisk lytte til hva barn sier med følelser? Og se de styrkene som disse barna har?

Han mener det er fort gjort å se dem som offer.

– Og da glemmer vi også å si: «Så flink du er», sier Marius.

Han mener vi bør si: «Er det du som vasker gulv hjemme? For her var det rent!» Istedenfor å si «Det skulle du aldri ha måttet gjøre». Noe som gir barnet følelsen av å ha gjort en feil uten helt å skjønne hva den er.

Han forteller at han selv har måttet gå tilbake i sin barndom, og gi seg skryt for hvor flink han var til å rydde og vaske. Til å handle, da sosialpengene kom, sånn at de hadde mat så lenge som mulig. Og hvor flink han var til å gi moren omsorg og kjærlighet og trøst.

Ingen andre gjorde de tingene. Og da var det jeg som måtte gjøre dem. Og da skal jeg ha ros, sier han bestemt.

Barn som tar ansvar, skal ha ros

Han mener at man gjerne kan mene at det er feil at barn må gjøre dette, men at man må gi disse barna ros og annerkjennelse for at de tar ansvar. Og også til familiene som strever, både dem som har utfordringer og dem som står rundt.

– Spør dem hva de trenger av profesjonell hjelp for at familien skal kunne holde seg samlet. Ser du at vasking, rydding og struktur fungerer dårlig. Ja, da må vi sette inn en assistent! En type familiehjelp som gjør alle de oppgavene sånn at «lille Marius» kan dra på korpsøvelse, og ikke må velge mellom det og vasking.

Dette er hverdagsproblemene disse familiene trenger hjelp til å løse, mener Marius. Mange av dem hadde klart seg utmerket hvis noen kunne gå inn og frigi tid, sånn at barna kan ha fritidsaktiviteter, eller gjøre lekser.

Pasientstatus gjør som regel at man har krav på den slags hjelp, men dette gjelder verken for pasienter innen avhengighet eller psykisk helse. Da må situasjonen være så alvorlig at pasienten er ute av stand til å ta vare på barna. Og da blir barna uansett flyttet og familien splittet.

– Noen elsker meg for det jeg jobber for, og noen hater meg, men jeg mener at vi må utfordre oss selv. Vi må slutte med å pøse på mer og mer i barnevern. Det hjelper ingenting, sier Marius. Vi må se på hvordan dette løses i andre land, og der går man ofte inn og tilbyr familiene avlastning.

Hva koster en uføretrygdet som 23-åring?

Marius er opptatt av at alle som jobber innen rus og psykisk helse, skal se sin rolle som betydningsfull. Men mener det ofte handler om tid. Han møter til stor del engasjerte, ofte utslitte hjelpere som har både viljen, kunnskapen, hjertet og hodet på rett plass. Men som ikke får lov. De får fire timer, og i løpet av de fire timene så må de få dette barnet som har med seg alt mulig av bagasje, til å åpne seg og ta imot hjelp.

– Systemet er bygget på telling og ikke på relasjon. Vi teller liggedøgn og vi teller antallet konsultasjoner, vi teller alt, men vi ser faktisk ikke på innholdet i det vi teller, sier han. Problemet er at vi per i dag ikke har måter å måle relasjon på. Og derfor bruker den enkleste måten å styre et system på, standardisering.

Han skjønner at rammer er viktig i et ledelsesperspektiv.

– Men som det er nå, er det verken til det beste for pasientene, og heller ikke for alle oss som står ved siden av, sier han. For systemet er utrolig rigid! Og er det sikkert at det er økonomisk forsvarlig i det lange perspektiv? For hva koster et liv? Hva koster det å få Marius som 17 – 18- åring dit at han kan begynne å jobbe og betale skatt inn til staten. Og hva koster det hvis Marius ikke gjør det, og blir uføretrygdet som 23-åring?

– Det er noe å tenke på, avslutter den stolte prisvinneren.

 Vil du vite mer om BAR, organisasjonen Barn av rusmisbrukere?

Her er lenke: https://www.barnavrus.no/

 

 

Skriv ut

Skriv en kommentar