DEBATT: Rusreformutvalgets rapport er langt mer ødeleggende for forbudslinjen enn politikerne så komme. Ikke bare dokumenterer den hvordan moralsk panikk har preget utviklingen; den viser at menneskerettslige hensyn er involvert, og flere organisasjoner ber nå politikerne om å ta konsekvensene av utvalgets konklusjoner. Det betyr at prosessen løftes inn på grunnlovssporet og at staten forholder seg til folkerettslige forpliktelser.

Av Roar Mikalsen, leder for AROD, Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk

Integritet er å stå opp for en viss standard. I tider med moralsk panikk koster det mye å stå opp mot etablerte fordommer, og vi ser rusreformutvalgets arbeid skille klinten fra hveten når det gjelder politikere: På den ene siden har vi de som vil svekke rusreformens rekkevidde, mens på den andre har vi de som står støtt ved utvalgets anbefalinger. Allikevel, rapporten er ødeleggende for forbudslinjens troverdighet, og de som motsetter seg reform bør tenke seg om.

Menneskerettigheter

Ikke bare er argumentet for straff imøtegått. Utvalget ser også på menneskerettsbildet og finner at “å endre innretningen av nasjonal narkotikapolitikk fra straff til helse, gjennom en avkriminalisering av bruk og innehav og innføring av helserettede tiltak som reaksjon på narkotikabruk vil bidra til at Norge bedre respekterer og oppfyller innbyggernes rett til helse.”

De samme konklusjonene gjøres når det kommer til Barnekonvensjonen og befolkningens rett til privatliv. Rusreformutvalget viser hvordan menneskerettighetene blir mer og mer fremtredende og hvordan verden går fra å tolke folkerettslige forpliktelser i lys av ett narkotikafritt samfunnsideal til å vektlegge intensjonen om å beskytte helse og velferd.

Forbudslinjen har feilet grovt på dette området. I stedet for å være et nyttig redskap, har den hatt ødeleggende ringeffekter, og de politikerne som fortsetter å insistere på straff går imot menneskerettslige anbefalinger. Dette åpner for et ansvarsbilde—ett som vil veie tyngre med tiden.

Konstitusjonelt ansvar

Som rapporten sier mer om, påhviler bevisbyrden de som vil begrense frihet. Vi kan ikke gå fra kriminalisering til sykeliggjøring av rusbrukere uten at retten til selvbestemmelse får sin naturlige plass, og flere organisasjoner påpeker nå behovet for en NOU som befatter seg med spørsmål av grunnlovs vekt. Alt annet blir å motarbeide realiseringen av konvensjonsmessige forpliktelser; det blir å se vekk fra et omtvistet rettighetsbilde, og tilhengerne av straff bør heller reflektere over dette enn å støtte opp om en politikk på totalitære premisser.

Moralsk panikk er jo påvist av rapporten selv. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle».

Det er en sammenheng mellom dette fenomenet og motstrid med menneskerettigheter. I den grad politikken er preget av moralsk panikk, vil vi ha med vilkårlig befolkningsforfølgelse å gjøre, og utvalgets oppsummering er indikasjon på at forbudet står igjen uten rettmessig konstitusjonell forankring.

Frem til staten har fått avklart de videre nyansene bør således amnesti innføres. Dette innebærer ikke bare at brukere skal få være i fred; det innebærer at folk som for eksempel dyrker cannabis skal få holde på med sitt, og at politiet ikke bruker ressurser på å straffeforfølge narkotikalovbrytere.

Kontroversielt nok. Allikevel, det er dette som må til om vi skal ta konsevensene av menneskerettsperspektivet. Vi må erkjenne at forbudslinjen står i samme tvilsomme forhold til menneskerettsprinsippene som tidligere tiders mest skamfulle lover, og at de som er straffet for å ha forbrutt seg mot lovgivningen har krav på oppreisning.

Ubevissthet som drivende faktor

Dette er det vanskelig å ta inn over seg når man har sett forbudet som et anstendig prosjekt. Identitet er knyttet til handling, og det skaper stor smerte når hva man først trodde var et samfunnsnyttig engasjement viser seg å være det motsatte. Man befinner seg da i samme posisjon som soldater som har kjempet kriger bygd på løgn, og det krever en større psykologisk omorganisering før verden igjen blir hel.

Det er denne utfordringen politi, politikere, og andre forbudstilhengere sliter med. Resultatet er resirkulert oppgulp av imøtegåtte vrangforestillinger, samt et insentiv til å se vekk fra menneskerettslige implikasjoner—alt for å bevare et skakkjørt selvbilde. Det er allikevel ikke mulig å bevare troen på forbudet som en god idé uten at verden i stadig større grad korrigerer villfarelsen. Det er dette forbudstilhengerne i dag strever med, og norske politikere bør ikke bare stille seg bak en prinsipiell gjennomgang av ruspolitikken, men se frem mot en sannhets- og forsoningskommisjon.

Det er det som vil bli det endelige oppgjøret med en ruspolitikk på totalitære premisser. Det er det som vil gjøre det mulig å se frem til en mer helhetlig ruspolitikk. Og det er det som vi er folkerettslig forpliktet til etter over 50 år med en politikk bygd på syndebukk mekanismen.

Denne tendensen, vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for samfunnsproblemer vi har et kollektivt ansvar for å løse, er den eneste grunnen til at ruspolitikken fortsetter som den gjør. Det er denne som gjør forbudslinjen så spiselig for tilhengerne. Og takket være politikernes oppmuntring av syndebukk mekanismen, fortsetter ubevissthet å definere den politiske prosessen—helt frem til integritet og ansvarsbilder tar dens plass.

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) anbefaler derfor borgere og politikere til å fokusere på statens ansvar for forfulgte grupperinger. Etter utvalgets rapport er det her vi må legge lista, for bare det er godt nok for rettsstaten.

Skriv ut

Skriv en kommentar