De har mistet foreldre, barn, venner, kjærester, søsken og ektefeller. På END-konferansen, for etterlatte etter narkotikarelatert død, fikk de dele sine erfaringer om hva som hjelper i sorgen. Og om hvordan det er å måtte håndtere stigma og skam når noen nære dør av rus.

TEKST & FOTO: Otto von Münchow

– Jeg mistet min første venn da jeg var 18. Det var en av de første overdosene i Bergen. Nå når jeg er kommet til sans og samling, er det utrolig godt å snakke med noen, fortalte Trond Einar Michelsen under en konferanse om dem som står igjen etter å ha mistet noen til rusen.

I forrige uke ble den andre END-konferansen arrangert i Bergen. Dette er et årlig arrangement – i hvert fall hvis de som står bak får det som de vil – som handler om etterlatte ved narkotikarelatert død.

 

Professor Kari Dyregrov (stående) styrer paneldebatten med etterlatte ved narkotikarelatert død. F.v: Berit Lie, Sølvi Kaald, Trond Einar Michelsen, Ole Jørgen Lygre, Paul Smines, Bjørn Ole Helliksen, Hilde Bergesen og Eva Semmingsen

Som ordfører i Bergen, Marte Mjøs Persen, åpnet konferanse med å si, så er dette et viktig tema som bare i liten grad diskuteres i det offentlige. Ikke minst er det et tema som det knyttes store stigma til.

– Pårørende etter narkotikarelatert død blir ofte en usynlig gruppe. END-prosjektet er et etterlengtet og viktig bidrag for å synliggjøre denne gruppen.

Konferansen er en videreførende av et forskningsprosjekt som pågår ved Høgskolen på Vestlandet. END-prosjektet ledes av professor Kari Dyregrov og er unikt i verdenssammenheng. Lite forskning har vært gjort på etterlatte ved narkotikarelatert død, og forskerne bak prosjektet håper det skal kunne bidra til å forbedre etterlattes situasjon, mestring og hjelpetiltak overfor dem. END-prosjektet er tidligere blitt omtalt i Rus & Samfunn.

Under konferansen orienterte Dyregrov om prosjektet og status per i dag. Det viktigste for henne var at prosjektet fortsatt ønsker å komme i kontakt med flere etterlatte som er villig til å delta. Rekruttering til prosjektet fortsetter ut året.

Sterke innslag

Til den andre END-konferanse deltok både forskere, forvaltning og andre fagpersoner – og ikke minst etterlate. Av rundt 300 påmeldte var 25 prosent etterlatte. Det ble en konferanse på deres premisser og i stor grad med og for dem. Som Dyregrov sa, så er noe av hensikten med konferansen at en skal skape gjenkjennelse i hva som skjer når man mister – også i tiden før man mister.

De faglige foredrag viste at etterlatte etter narkotikarelatert død er i ferd med å få en tiltrengt – og nødvendig – oppmerksomhet, men det var deres egne historier, presentert fra scenen, som gjorde sterkest inntrykk.

Både den vakre, musikalske åpningen ved Sofie Storaas, som musikken har hjulpet ut av rusavhengighet, i samspill med musikkpedagog Kristian Nicholas Lindseth, samt det musikalske innslaget og foredraget til brødrene Frode Bodin og Trond Einar Michelsen, som begge har miste nære til narkotikarelatert død og selv vært rusavhengige, rørte på et dypt plan.

Brødrene Frode Bodin og Trond Einar Michelsen med et musikalsk innslag og foredrag under END-konferansen

Marianne Pierron ble også et sterkt innslag, som omtalte sitt liv som en nærkamp. Hun er i dag erfaringsonsulent, men har før levd 22 år som rusavhengig. På sin vei har hun mistet mange venner og familiemedlemmer. I dag kjemper hun mot stigma og uverdig behandling knyttet til rusavhengighet.

– Vi må trene den muskelen som heter nestekjærlighet, sa hun under END-konferansen.

Hjerteskjærende ærlig

Marianne Pierron, erfaringskonsulent ved Bergen Ruspolitiske Råd

Den avsluttende paneldebatten som med en åpen og til tider hjerteskjærende samtale om hva som har hjulpet etterlatte i sorgen, var nok det innslaget som mest grep konferansedeltakerne. I panelet satt mennesker som har mistet foreldre, barn, venner, kjærester, søsken og ektefeller.

Hver og én kunne trekke frem ulike opplevelser som hadde hjulpet dem i sorgarbeidet og gjort livet litt lettere etter å ha mistet en nær til rusen. Samtidig er det også elementer som gikk igjen for alle, som gode relasjoner og andre som viste omtanke og brydde seg – enten det var innen den nære kretsen, medarbeidere i hjelpeapparatet eller andre mennesker.

– Kanskje var det kollegane som har vært viktigst for meg.  De har vært god på å se og støtte meg. Vi har en unik arbeidsplass der vi kjenner hverandre godt. Kollegane viste både meg og min søster omsorg og støtte, for eksempel ved at alle stilte i begravelsen, fortalte Hilde Bergesen.

For Paul Smines var det viktig, særlig i akuttfasen, å huske på å ta en pause i sorgen for å kunne fokusere på andre ting. Ved å gå på jobb fikk han tankene litt bort fra den han hadde mistet.

– En overdose likner på kreft. På forhånd er du klar over at det kan ende med døden. Det var ikke overraskende da det skjedde. Selv om sorgen var like stor, klarte jeg å ta pauser.

Det var også viktig for Smines faktisk å få lov å sørge. Folk sier at nå må du bli ferdig, men da velger Smines heller å sette seg ned i fred og ro for å huske på hvem sønnen hans var – ikke hvordan han døde, men hvordan han var som person.

Ulike sorgprosesser

For Sølvi Kaald, som i dag er erfaringskonsulent i END-prosjektet, var det til stor hjelp at Bergens Tidende laget en reportasje om hennes åpenhet omkring sønnens død. I dødsannonsen gikk hun åpent ut med at han døde av en overdose, og det grep Bergens Tidende fatt i. Det hjalp å få snakke ut og imøtegå det stigmaet som knytter seg til rusrelatert død. Det hjalp fordi hun var så sint.

– Det at jeg nå får være med i END-prosjektet, det å få lov å snakke om det, bryte noen tabuer, har gitt litt mening i det meningsløse, fortalte Kaald på konferansen.

Da Eva Semmingsen mistet partneren sin var det tre ting som hjalp henne i sorgbearbeiding. Det ene var tidligere erfaring etter å ha mistet en sønn i krybbedød for 27 år siden. Etter sønnens død har hun levd et liv i komplisert sorg, men det lærte henne også at livet går videre selv om det er veldig tøft noen dager.

I tillegg fikk Semmingsen hjelp av sitt sosiale nettverk, familie og venner, og det at hun var så heldig, som hun sa på konferansen, å være i et ettervern da det skjedde. Det å ha folk rundt seg og som støttet henne, var av stor betydning.

– For meg var det viktig at mannen min ikke ble glemt, at jeg hadde noen å snakke med, at han ikke bare ble en statistikk. Samtidig ønsker jeg ikke alltid å snakke om det som skjedde. Heldigvis har jeg vært flink til å si at det er nok nå.

Sønnen til Bjørn Ole Helliksen var i behandling da han døde. Som far deltok også Helliksen i behandlingsnettverket, og det ble kanskje den viktigste støtten i ettertid. Samtidig var det viktig for ham å få være den han var, spesielt i den første fasen av sorgen. Han hadde blant annet behov for å gjøre ting om igjen og om igjen, enten det var å høre musikk eller å snakke om det som skjedde.

– Det er superviktig å treffe og snakke med andre. Det å dele på sorgen, gjorde det lettere for meg. Den kommer tilbake enda, men det er greit, bemerket Helliksen.

En ventedød

Trond Einar Michelsen har vært rusavhengig i 40 år og mistet mange venner før han endelig klarte å komme seg ut av rusavhengigheten.

– Jeg har vært så syk at jeg ikke var i stand til å kjenne på sorgen. Det avgjørende for meg har vært å akseptere fortiden slik at jeg har kunnet jobbe med den bitterheten som jeg har hatt inni meg. Å kunne ta seg tid til å kjenne på disse ekte følelsene gjør at jeg nå synes jeg lever på nytt. Det har vært fantastisk godt for meg.

For Berit Lie var det viktig å bli klar over egne behov i sorgprosessen. Det hjalp henne å bli møtt som pårørende, både på arbeidsplassen, fra prosjektleder i kommunen der hun bor og for eksempel ved det å bli sett da hun deltok på END-konferansen i fjor.

– Å oppleve å miste en nær til rusen tar veldig på. Det er en ventedød. Når det plutselig skjer, er det akkurat som at du ikke har fotfeste lenger. Da er ikke din første tanke: Hvem skal jeg ringe til nå.

Det siste var en tilbakemelding til etatsdirektør Rønnaug Frøiland som tidligere på konferansen hadde nevnt at Bergen kommunen har opprettet en livskrisehjelp som også pårørende kan ta kontakt med. Men når en er på sitt mest sårbare, er en ikke i stand til å søke hjelp påpekte Lie. Det som må prioriteres, er oppsøkende virksomhet. Hjelpeapparatet, alt fra politi til helsevesen og kriseteam, må komme i en tett dialog med de pårørende.

Ta kontakt!

Andre moment som panelet trakk frem som omgivelsene kan tenke på, var ganske enkelt å ta kontakt og foreslå å treffes.

Alle vet at det kan være vanskelig å møte en som er i sorg, men det er ikke alltid nok å bare si at en er villig til å stille opp hvis den sørgende trenger noe. Det overlater initiativet til en som allerede har lite overskudd.

– Det hadde vært fint om jeg var blitt spurt om å bli med på tur. Da kunne jeg alltid si nei om jeg ikke orket, som én i panelet sa.

Det er ikke nødvendig alltid å måtte si så mye. Et godt tips er å bruke tekstmelding. Da forventer ingen svar, og det overlater kontrollen til den som har det vanskelig.

Noen i panelet fant trøst i å snakke med andre som har kommet lengre i sorgbehandlingen, mens noen fant trøst hos presten selv om de ikke var spesielt kristne, og andre fant styrke og håp i en åpen dialog med sine nære.

Alle var enige om at hjelpeapparatet må være mer på plass overfor dem som mister nære til rusen. Samtidig var de også enige om at stadig mer er i ferd med å komme på plass. Det er likevel store forskjeller fra én kommune til en annen. Én i panelet fortalte at han var blitt avvist to ganger da han søkte hjelp for å bearbeide traumer. Det som kanskje er aller viktigst, er personen som den i sorg møter i hjelpeapparatet, at han eller hun er positiv, åpen og imøtekommende.

Etterlatte mer sett

De øvrige foredragene på END-konferansen ble mest orientering om status og arbeid så langt. Erfaringskonsulentene Ole Jørgen Lygre og Sølvi Kaald orienterte om deres innsats i END-prosjektet.

Professor emeritus Margareth Stroebe, Universitetet i Utrecht, fortalte om sitt arbeid med å forstå hvordan mennesker er i stand til å bearbeide traumatiske opplevelser. Sammen med kollega Henk Schut har hennes arbeid ledet til den såkalte toveisprosess-modellen for forstå sorgbearbeiding.

Før paneldebatten fortalte etatsdirektør Rønnaug Frøiland om Bergen kommunes strategi for arbeid med etterlatte ved narkotikarelatert død. Som hun pekte på, har Bergen den lite ærefulle posisjonen som byen med mest overdosedødsfall i landet. Dette har kommunen jobbet med i mange år, men først nå i senere tid har Bergen også begynt å favne etterlatte.

– Overdosedødsfall utgjør et alvorlig helseproblem for etterlatte som ikke har fått noen oppfølging. Derfor er det så viktig med END-konferansen, uttalte Frøiland.

Skriv ut

Skriv en kommentar