De var et ungt par med en ettåring. Ulf Jansen og Randi Dalsaune ble pionérer innen rusfeltet. Paret grunnla Tyrilistiftelsen i 1980. Nå er det på tide å gi seg. Etter å ha stått i mange kamper og involvert seg i utallige skjebner.

TEKST: LENA EIDEM   FOTO: PRIVAT OG LENA EIDEM

– Vi har aldri forvaltet en sannhet om hva som er det eneste saliggjørende. De mennesker vi har møtt har gjort at vi hele tiden har måttet forandre eller justere det vi har tenkt, sier Randi Dalsaune og Ulf Jansen.

I snart 40 år har ekteparet arbeidet for at rusavhengige skal få et bedre liv. De har betydd så mye for så mange. Nå tar paret et skritt tilbake for å slippe neste generasjon til.

– Jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på dem, sier Lise Aasmundstad. Listen er lang over viktige hendelser, opplevelser og læring på Tyrili, som bidro til at jeg kunne endre livet mitt.

Hun får medhold av Ida Kristine Olsen og Ronny Bjørnestad

– Tyrili med Ulf og Randi i spissen klarte å sette mennesket først. De la grunnlaget for det livet vi har i dag, og det er vi utrolig takknemlige for, sier Ida.

Hva den daværende ettåringen Sigrun og hennes bror Anders i dag tenker om foreldrenes valg og sin egen oppvekst i og med Tyrili, kan du lese lenger ned i saken.

Her feirer Randi og Ulf midtsommersaften på Valstadkollektivet i Sverige, trolig i 1986

Men hvem er da Ulf og Randi? Og hvor begynner historien om Tyrili?

Et spennende oppdrag

De små røde og gule trehusene klynger seg tett i bakkene rundt Kampen kirke. Omgitt av høye trær og frodige hekker. Mange av husene er godt over hundre år gamle. Nå er de hett ettertraktet i boligmarkedet og koster mange millioner. Den gang var det samfunnets slitere som bodde her. Rus og fattigdom preget miljøet.

En stor del av dem som besøker det gamle gule huset i Norrmansgata hører også til gruppen som sliter med dette. Det er her Tyrilistiftelsen har sin avrusningsenhet og en døgnbehandlingsenhet. De to grunnleggerne tar imot Rus & Samfunn i luftige og lyse lokaler.

– Det var Sosialdepartementet som i 1980 ga oss i oppdrag å skape et tilbud til mennesker med rusproblemer etter modell fra Hasselakollektivet i Sverige, forteller Ulf.

Han jobbet da allerede med rusproblematikk, og Randi var sykepleier på hjerteovervåkningen på Rikshospitalet. Så dette ville de gjerne være med på.

– Utgangspunktet var at vi skulle være et supplement til det eksisterende behandlingsapparatet, sier Randi.

Velkommen til Mesnali. Her var det opprinnelige Tyrilikollektivet.

For å lære mer om hvordan det skulle gjøres, flyttet paret inn i Valstadkollektivet, en av Hasselas enheter i Sverige. Med seg på lasset hadde de sin lille datter Sigrun på knapt ett år.

I over et halvt år bodde de i Valstad og fikk opplæring, før de sammen med en gjeng andre ildsjeler startet det som ble det første Tyriliekollektivet i Norge, på Mesnali.

7 voksne, 1 barn og 6 elever flyttet inn. Ulf var lederen.

Det skulle vise seg ikke å bli bare enkelt.

Den første kampen

I 1980 var tvang innen rusbehandling tabu. På 1970-tallet hadde man gjort opprør mot gamle metoder, og bare tanken på steder som Bastøy fikk det å gå kaldt nedover ryggen på de fleste.

– Det var helt uhørt i Norge den gang å skulle bruke tvang på ungdommer, sier Ulf.

Problemet var at den nye svenske metoden innebar at mennesker med rusmiddelproblemer skulle hjelpes med tvang. Den kunne i tillegg vise til gode resultater.

– Her kom vi og mente at rusen hadde et så sterkt grep om de avhengige, at andre måtte ta avgjørelser for dem. Det er klart at det utløste en voldsom diskusjon i Norge, sier Ulf. Han slår ut med armene.

–Det ble store folkemøter. Og vi var i fronten. Det gjorde at vi ble veldig alene. Mye av det fagmiljøet vi hørte til vendte oss ryggen, og selv ungdom som ble tatt av barnevern og politi og skulle hit, ville ikke komme.

– Men tvang kan være så mangt, sier Randi. Vi valgte en mykere stil. Og vi står fortsatt på at tvangen skal ha et innhold.

Ingen låste dører

– Vi hadde heller ikke noen låste dører.  Selvfølgelig stakk noen av. Men forskjellen fra andre steder var at vi hentet dem tilbake igjen. Og igjen, sier Ulf.

–Mange kom også tilbake frivillig og har i ettertid sagt at dette var den beste tiden i livet deres, forteller Randi.

Sjokolade og gode ønsker må man ha på julaften. Randi på Tyrili en gang på 80-tallet.

Hun tenker at det kanskje ikke var så rart. Elevene bodde hyggelig, de fikk regelmessig mat, fikk skolegang. De var mye på turer og hadde mye gøy sammen. Det ble som en familie.

Ulf forteller at 30 -40 prosent at de som nå kommer til Tyrili årlig er folk man tidligere har vært i kontakt med eller som har vært i Tyrili før.

– Du kan si at det som i utgangspunktet ble betraktet som mislykket, senere har vist seg å være suksessen, fordi vi klarte å etablere en relasjon som har gjort dem modige nok til å søke seg tilbake senere, kommenterer Ulf.

Han tenker at de har oppnådd noe der: At elevene har følt at Tyrili har sett og hørt dem, og ønsket dem velkommen.

HIV-hysteri

Kampen for tvang ble den første av Tyrilis mange kamper mot det etablerte. Metoden viste seg etter hvert å ha livets rett, og dette førte til at stiftelsen åpnet behandlingssteder flere steder i landet.

Den neste utfordringen kom fra uventet hold og hadde tre bokstaver.

Da HIV-epidemien kom til Norge i 1985, ble det fort klart for Ulf og Randi at man sto overfor noe helt nytt. Ingen visste ennå hvor smittefarlig viruset var og mange ble vettskremt.

– Endelig hadde vi lagt tvangsdebatten bak oss. Og så kom dette, sier Ulf. Han slår ut med hendene.

– Igjen ble det samme hysteri, den samme oppstandelsen og skrivingen rundt dette.

Ulf klar for morgenvekking av elevene på Tyrili julaften, fra tidlig på 90-tallet

Og igjen ble vi uglesett. For hvordan ”kunne vi finne på” å blande dem som hadde HIV med dem som ikke hadde det? Det var så mye tull som ble sagt om hvordan det smittet. Det var alt fra myggestikk til å drikke fra flasker.

De første som testet positivt for HIV hadde de allerede levd sammen med i lang tid. Så Ulf og Randi mistenkte at viruset kanskje ikke var så smittefarlig. I tillegg hadde de erfaring fra elever med hepatitt.

– Vi delte ikke sprøyter, og gjorde ikke blodoverføringer, så vi skjønte da ganske fort hvordan man skulle forholde seg til dette nye viruset, forteller Randi.

– Vi undersøkte selvfølgelig også. Og vi fristilte alle de andre medarbeiderne. Vi sa at vi har valgt dette, men hvis dere kjenner at dette er for vanskelig, så er det helt greit å slutte. Men det var det ingen som gjorde.

Ingen A- og B-mennesker

Men resten av kollektivbevegelsen ville ikke ha de HIV-smittede. Det viste man tydelig. Tyrili pleide for eksempel alltid til å bli bedt på en leir sammen med de andre kollektivene. Det ble de også dette året, men fikk da ikke lov til å ta med dem som hadde HIV.

– Da valgte vi å takke nei. Vi ville ikke ha noen A- og B-mennesker, sier Randi.

– Ja, det var et av de stolte øyenblikkene, sier Ulf.

En verdig død

HIV endret også måten paret så på rusbehandling. Det tok ikke mange år fra den første ble diagnostisert med HIV, før Tyrili begynte å få folk som utviklet sykdommen.

– HIV betød at vi også måtte følge noen vi kjente inn i døden. Den yngste vi fikk inn var bare 15 år. Hun kom fra Holmestrand, og vi fulgte henne tett hele veien. Det er klart at det gjør noe med deg sier Randi.

Tidligere hadde man tenkt at elever som hadde kommet inn på tvang ville ha 40-50 år foran seg. Nå gled rehabilitering snarere over i en verdig død.

Kampen om LAR

Man fikk i tillegg en ny problemstilling: Tyrili skulle være en rusfri fri sone, men HIV-pasientene trengte medisiner!

Tyrili-kollektivet på sommerreise i 1984

De startet med noe som het HIVMETT, som innebar at de med HIV fikk metadon. Men det ble vanskelig å gi medisin til noen og ikke til andre. Snart begynte man å lure på om ikke også pasienter uten HIV kunne ha nytte av metadon for å orke å stå i behandlingen.

Dette førte igjen til en voldsom diskusjon med Ulf og Randi i front.

I 1989 fikk man så endelig lov til å starte med den legemiddel-assisterte behandlingen (LAR), som mange rusinstitusjoner tilbyr i dag. Det betyr at mange som ellers skulle vært rusavhengige, nå går på LAR og betraktes som friske.

Men kampen går videre. I dag handler den store diskusjonen om hvorvidt kvinner med risiko for å bli gravide skal få LAR-medisin.

I vår ble et utkast til delrevisjon av Nasjonal faglig retningslinje for gravide i LAR og oppfølging av familien frem til barnet når skolealder lagt ut på åpen høring. Da fristen gikk ut 20. mai hadde det kommet inn 39 høringsinnspill. 26 støtter høringsutkastet, mens 13 mener den ikke tar nok hensyn til barnets beste.

–Vi har ikke så mange gravide her, men om man ser på forskningen som blant annet seniorrådgiver og lege Gabrielle Welle-Strand i Helsedirektoratet står for, så synes jeg det virker oppløftende, sier Randi. Hun støtter utkastet. Det gjør også Ulf.

– Man må se denne diskusjonen i en annen type helhet, kommenterer han. Dette er livsviktig medisin for mange, og så har man en diskusjon hvor man sammenlikner den med kvisemedisin. Det blir helt sprøtt, synes jeg.

Stigmatisert gruppe

– Dette er en gruppe mennesker som i utgangspunktet er stigmatisert og må slåss for å få de medisiner de trenger. Men igjen så handler det om økonomi, sier Randi.

Hun forteller at det tok mange år og mye arbeid før man klarte å få til at de som var smittet av Hepatitt C fikk utdelt gode medisiner. Medisinene har ført til at sykdommen nesten har blitt utryddet her.

Ulf mener at mange moralistiske tanker har preget rusfeltet. De rusavhengige har blitt skjøvet til side og har hatt få rettigheter. Får du en sykdom, så får du for eksempel ikke samme smertelindring fordi du er rusavhengig.

– Den jobben de har gjort både i PROlar og andre steder har vært veldig viktig, sier han. Den baner vei for positiv utvikling.

Mennesket foran prinsippet

Det spesielle med Ulf og Randi er at de hele tiden har maktet å sette mennesket foran prinsippet.

En kald januardag i 1996 kom daværende statsminister Gro Harlem Brundtland til Tyrili og ble godt tatt i mot av Ulf og Randi og de øvrige.

– Vi har aldri forvaltet en sannhet om hva som er det eneste saliggjørende, sier Ulf. De mennesker vi har møtt og de ekstreme livssituasjoner og krenkelser de har vært utsatt for, har gjort at vi hele tiden har måttet forandret eller justert det vi har tenkt, når det ikke har vært bra nok. Vi har fått ny kunnskap og nye erfaringer og så har vi bygget videre på det. Og det er den måten Tyrili har utviklet seg på. De menneskene vi har møtt har påvirket vårt syn på medisinering, på HIV i sin tid og annet.

Generasjonsskifte

Randi forteller at de nå har fått en søknadsgruppe med ganske høy alder.

– De er bortimot i pensjonsalder, sier hun og spør hvorfor ikke disse skulle få den medisinen som har fungert for dem, som de trenger. Det er en kamp. Også mot LAR. Hvis du er i dette systemet og ikke klarer å møte opp for å få medisinen, blir du sanksjonert ut.

– Nå skjer det sjeldnere, men slik har det vært i lang tid, skyter Ulf inn. I andre sykdommer får du kanskje ny medisin ved tilbakefall, men for rusavhengige blir det å få tilbakefall sett på som ”dårlig”. Og det er først nå vi begynner å bevege oss fra å straffesanksjonere til å se dette som et helseproblem.

Han er takknemlig mot Thorvald Stoltenberg, som han mener har vært med på å endre vanlig folks forståelse for at dette er en sykdom. Og for at tilbakefall er en del av sykdommen.

– Men vi har fortsatt en lang reise foran oss, sier Ulf.

– Det mest spennende nå er at pakkeforløpet for psykisk helse og rus i helsetjenesten rulles ut, sier Randi. Det vil sikkert føre til store forandringer.

Pakkeforløpet for kreft som ble innført i 2015 har ført til at kreftpasientene har fått bedre behandling og føler seg tryggere. Nå skal også pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer få den samme

Ulf Jansen ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i 2010. Her på audiens på Slottet sammen med sønnen Anders.

tryggheten og forutsigbarheten. Fra 1. januar 2019 har pasienter kunnet henvises til de tre første pakkeforløpene.

40 år av livet

Ulf har trukket seg tilbake og opererer i bakgrunnen av Tyrili-sfæren, og Randi pensjonerte seg akkurat dagen før dette intervjuet.

Hvordan er det å være pensjonist, spør vi?

Et bredt smil dukker opp i Randis ansikt.

– Jeg har alltid tenkt at det skal bli deilig med en lang, lat sommer, men da dagen i går kom, og jeg ikke skulle gå på jobb, så følte jeg meg litt tom og vemodig. Så nå har jeg satt meg opp på noen vakter på avrusningen.

Har kjempet og hatt det moro. Nå er Ulf Jansen og Randi Dalsaune klar for en ny fase.

Men hvordan har 40 år med dette livet tatt på dere, spør vi? Spørsmålet føles rart, kanskje litt dumt? Både Ulf og Randi ser uforskammet unge og spreke ut.

Randi tenker seg om.

– Jeg ville ikke ha vært noe av dette foruten, sier hun. Jeg ville ikke gjort om noe. Det har vært mye moro på jobb. En spennende utvikling med masse diskusjoner – med god takhøyde. Alle de herlige elevene vi har hatt, og alle medarbeiderne. Veldig fine folk.

Og som familie, med å ha barna oppi dette? Har barna deres blitt ødelagt for livet?

Randi ler igjen.

– Ja, jeg skjønner hva du mener,  og jeg har selv vært inne på de tankene sier hun. Og jeg har spurt dem. Men de svarer at de har hatt det veldig allright. Og begge jobber fortsatt her. Det sier kanskje sitt.

–Dette er interessant, sier Ulf. Mange av de barna som har vokst opp i Tyrili, har valgt å utdanne seg til sosialarbeidere og lignende. Uten at de har blitt fortalt av foreldrene at de skal det.

– Så kan man jo spørre seg om hva slags valg det er, humrer Ulf. Men jeg tror nok at de har hatt noen gode opplevelser her og at de har tatt det med seg videre.

– De har sikkert også sett noe de ikke burde sett, og fått med seg den mørkere siden. Men at de har valgt lignende utdannelser som foreldrene og i tillegg søkt seg inn i Tyrili, det tenker jeg er ærefult for oss, sier han.

Å vokse opp i Tyrili:

Sigrun Dalsaune Jansen, som nå er Enhetsleder ved Tyrili Arena Oslo, var bare drøyt året da hun var med på å starte Tyrili. Hun har tilbrakt det meste av livet sitt i Tyrilisfæren. Hun forteller om oppveksten sin og hvordan den har preget henne.

– Mamma og pappa tok et valg for hvordan de ville leve sine liv, ut ifra hva de tror på. Med det tok de også et valg om en annerledes oppvekst for meg og min bror. Deres valg av livsstil ble også vår livsstil, forteller Sigrun.

Vokste opp på Tyrili. Sigrun og Anders Dalsaune Jansen har gått i foreldrenes fotspor og jobber i dag i Tyrili-stiftelsen.

– Som barn var det å vokse opp i Tyrili ikke noe spesielt eller rart. Nå i voksen alder ser jeg at vår oppvekst har vært annerledes. De andre barna fra bygda synes nok det var rart å bo med «farlige narkomane», som de sa. Men da de ble kjent og kom på besøk, ble Tyrili en naturlig del av også deres liv. Alle var velkommen til Tyrilitunet. Jeg hadde til og med meg venner med på tur sammen med Tyrili.

– Alle foreldre tar valg på vegne av sine barn, Men det er ikke alle barn som vokser opp med så mange «søsken» som til enhver tid krevde deres foreldres oppmerksomhet. Vi måtte dele foreldrene våre, og det var til tider lite skille på arbeid og fritid. Jeg kan huske de utallige samlingene til alle døgnets tider, turene mamma og pappa måtte på, samtalene, skjermingene osv. På den andre siden opplevde vi også å ha mamma og pappa mye til stede. Og vi hadde også gleden av å ha våre besteforeldre boende med oss i lange perioder.

 – Men det er heller ikke alle barn som vokser opp med så mye kjærlighet, latter, galskap og opplevelser som vi gjorde.

– Vi har også måttet oppleve å miste våre «søsken». Og jeg kan fortsatt, som da, kjenne på den samme urettferdigheten, sinnet og sorgen når våre elever av ulike grunner ikke mestrer livet eller dør av overdose, sier Sigrun.

Liv og død, glede og sorg

– En åpenbar fordel med å vokse opp i Tyrili er at du blir glad i folk, Veldig mange av oss som vokste opp i kollektivet jobber nå innenfor helse og sosialsektoren, så det har åpenbart preget yrkeskarrieren til mange av oss, sier broren Anders Dalsaune Jansen. Han er nå leder for Tyrilistiftelsen.

– Jeg fikk gjennom hele oppveksten min møte ungdommer og unge voksne med ulik bakgrunn, historie og erfaringer. Det er jeg ganske sikker på har gjort meg til et bedre menneske. Dessverre var det også slik at jeg over årenes løp har mistet noen av mine ekstra «brødre» og «søstre». Liv og død, glede og sorg var en del av hverdagen, alvoret og virkeligheten i kollektivet.

Mange regler

– Det var alltid mange regler i kollektivet, sånn må det nok være når men er 30 mennesker som skal fungere sammen. Og de reglene som gjaldt for dem som var i behandling, gjaldt for alle andre. Også for barna. Det var regler for hva du kunne spise, når du kunne spise det og hvor du kunne spise det. Og alt skulle være sunt og fortrinnsvis hjemmelaget.

Det førte til at vi barna sikkert ble litt i overkant fokusert på godteri og benyttet enhver anledning til å stjele til oss kokesjokolade, is og kake fra kjøkkenet.

– Også begynte vi å røyke ganske tidlig, selvsagt i smug. Ungdommene som var i kollektivet var jo kule urbane byfolk, så de ble jo forbilder på både stil, språk og vaner. Jeg ble i ganske ung alder flink til både å banne og røyke.

– Jeg og de andre barna har nok fått med oss en kunnskap, både om rusbehandling og om Tyrili, som er ganske unik. Det gjør meg nok litt immun mot fagsyn og trender om «quick fix» av rusproblemer innenfor behandlingsapparatet.

Det finnes ikke noen enkle løsninger på så sammensatte problemer som mange av våre pasienter har. Men det er mulig å løse dem sammen med andre over tid, det holder jeg fast på.

Veien videre for Tyrili tror jeg er lovende hvis vi klarer å bevare våre særtrekk og unike kompetanse i rusbehandling, samtidig som vi tilpasser oss nye krav og endringer fra oppdragsgiverne våre.

Lurer du på mer om Tyrili? Her er lenke til hjemmesiden deres https://www.tyrili.no

 

Dette synes vi om Tyrili

Ida Kristine Olsen og Ronny Bjørnestad:

– Tyrili, med Ulf og Randi, har hatt en stor betydning i vårt liv, sier tidligere Tyrilielev Ida Kristine Olsen og Ronny Bjørnestad i PROlar Nett.

– Ulf og Randi evnet med kloke hoder og varme hjerter, å leve opp til Tyrilis verdigrunnlag: ‘Det finnes ikke håpløse mennesker, bare situasjoner som virker håpløse’

Ida og Ronny har mange jern i ilden, samarbeider med Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, er med å utarbeide nasjonale veiledere, og sitter i tillegg i gruppen som utreder heroinbehandling i Norge.
– Tiden vår i Tyrili, var en krevende både for oss og for Tyrili, sier Ida. Men Ulf og Randi ga oss aldri opp. De tok vår kjærlighet på alvor, og la tilrette for at familien vår fikk en så god start som mulig, da vi ble gravide og fikk vårt første barn. De klarte å sette mennesket først. Tilpasset seg vårt behov, og var vågale da de gikk foran og la til rette for medikament behandling med metadon, i en tid da dette var svært kontroversielt.

– Det la grunnlaget for det livet vi har i dag, og det er vi utrolig takknemlige for, sier Ida og Ronny.

Lise Aasmundstad:

– Jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på Ulf og Randi. De har begge hatt stor betydning for mitt opphold på Tyrili. Listen er lang over viktige hendelser, opplevelser og læring som bidro til at jeg etterpå kunne endre livet mitt sier Lise Aasmundstad, som tilbrakte tre år på Tyrili på åttitallet. Nå er hun daglig leder i NUBS.

– Randi med sitt store hjerte, og om nødvendig skarpe tunge, la ingenting imellom når jeg oppførte meg som en rebelsk unge! Noe som skjedde titt og ofte! Hun kjeftet, trøstet og støttet. Hun er blant de som har sett meg på mitt absolutt verste, og aller mest sårbare. Det er mange situasjoner å være flau over, men det føles allikevel trygt.

De to mest banebrytende hendelsene i perioden var muligheten til det fire måneder lange oppholdet hos en tidligere Tyrili-elev i Chile, og at jeg ble gitt anledning til å starte i LAR som er blant de viktigste og beste valgene jeg noen gang har tatt.

Begge deler basert på viktige avgjørelser tatt av Ulf og Randi, sammen med de andre lederne på Tyrilihaugen. De forsto hva jeg trengte, og bidro til at jeg kunne realisere meg selv. Selv om jeg på ingen måte hadde gjort meg ”fortjent” til det.

Turen til Chile ga meg nye perspektiver på behandlingsoppholdet, hverdagen, livet, og fremtiden. Perspektiver på hva jeg ønsket, og kunne gjøre med livet.

Tusen takk Ulf og Randi for alt dere har gjort for meg og oss og hele rusfeltet gjennom alle disse årene. Jeg er dypt takknemlig, sier Lise.

 

Skriv ut

Skriv en kommentar