Etter forskerfunn om langt flere tilbakefall for unge ruspasienter, mener Helle Wessel Andersson at man må se på en rekke tiltak i institusjoner og kommuner rettet mot unge ruspasienter. Hun peker særlig på større medvirkning for pasientene og tettere oppfølging i kommunene etter behandling.

 TEKST: Guro Kulset Merakerås FOTO: Trond Ola Tilseth/ KoRus Midt  

Forskningsresultatene til Helle Wessel Andersson og kollegene Trond Nordfjærn og Merethe Wenaas er nylig publisert i fagtidsskriftet Addictive Behaviors. Funnene de har gjort er basert på undersøkelser blant 611 pasienter i aldersspennet 18 – 70 år. Alle var innlagt ved midtnorske rusenheter mellom 2014 og 2017.  Tre måneder etter utskrivelse hadde mellom 40 og 50 prosent av pasientene begynt å ruse seg igjen.

Jo lavere alder, desto høyere risiko

– Pasienter i aldersgruppen 18 – 24 år er overrepresentert i tilbakefallsgruppen, og risikoen er høyere jo yngre pasienten er. At yngre pasienter lettere får tilbakefall er i tråd med tidligere funn i internasjonal forskning. Det er derfor all grunn til å ta dette på alvor og gjøre tiltak for å bedre tilbudet til ungdommene, sier Helle Wessel Andersson, forskningsrådgiver ved Kompetansesenter rus Midt-Norge.

Ung alder er én av fire faktorer forskerne har identifisert som avgjørende. De tre andre er psykisk helse, avbrutt behandlingsløp og klinikktype. Behandlingstiden i seg selv er ikke avgjørende, men forskningen viser at pasienter som har vært ved såkalte langtidsenheter – også de pasientene som har hatt et kortere opphold der, har lavere risiko for tilbakefall.

Tettere oppfølging i kommunen etter utskriving kan være særlig viktig for ruspasienter i aldersgruppen 18-24 år. Foto: Pxphere

Helsevesenet kan forsøke å behandle psykisk uhelse, motivere pasientene til å stå behandlingsløpet helt ut og gjøre bevisste klinikkvalg. Alder, derimot, får man ikke endret på, i hvert fall ikke med noe annet middel enn å la årene gå. En defensiv tilnærming til situasjonen vil være å gjøre nettopp dette: vente på at pasientene blir eldre.

Behandlingen må tilpasses de yngre

– Vi vet at det ofte trengs mer enn ett forsøk, mer enn ett opphold på rusklinikk for å bli rusfri. Vi antar at dette er noe av forklaringen på at yngre pasienter har dårligere utsikter til å holde seg rusfrie etter behandlingen – kanskje er det deres første opphold. Vi kan imidlertid ikke gi opp, lene oss tilbake og vente på at de skal få samlet flere «doser» med behandling. Nå må vi se på hvordan vi kan endre og tilpasse behandlingen best mulig for de yngste, sier Wessel Andersson.

Forskningsrådgiveren peker på at det viktigste tiltaket på lang sikt er forebygging og tidlig inngripen, slik at færre unge mennesker havner i en situasjon hvor de har behov for å bli innlagt på institusjon. Noen vil likevel komme dit at de trenger å løftes ut av et uheldig miljø for å tilbringe kortere eller lengre tid på en institusjon, fordi andre hjelpetiltak ikke har fungert.

– Det er ikke ideelt for noen å være i institusjon, og særlig ikke for unge mennesker som vil være ute og ha det moro. Når det er sagt, vet vi at behandlingsmiljøet i stor grad kan påvirke utfallet av behandling. Kontroll virker særlig negativt på de yngste, og det er derfor grunn til å tro at mer brukermedvirkning vil være et tiltak som vil slå heldig ut på tilbakefallsrisikoen for denne gruppa, fastslår Wessel Andersson.

Brukermedvirkning og mentor i kommunen

At unge mennesker med alvorlige rusproblemer – ofte kombinert med psykiske helseproblemer, skal være med å bestemme over egen behandling er en utfordrende situasjon. Men fordi studier på kontroll versus brukermedvirkning viser at sistnevnte er særlig viktig for de yngste pasientene, er dette likevel noe man må ta tak i, mener Wessel Andersson. Hun har forhåpninger om at pakkeforløpets mål om å skape pasientens helsetjeneste vil bidra i denne retningen.

Overgangen til hverdagen utenfor institusjonen er et kritisk punkt for alle pasienter, men i særlig grad for de unge.  De skal finne seg til rette i samfunnet, bør unngå kontakt med gamle venner og har hverken jobb eller skoleplass og ofte svært lavt utdanningsnivå. Det er et vanskelig utgangspunkt for å starte på nytt. Wessel Andersson understreker at kommunene på bakgrunn av den nye kunnskapen om unges risiko for tilbakefall, bør være ekstra oppmerksomme på denne gruppen.

– De trenger tett oppfølging. Kanskje kunne man vurdert å gi dem en mentor som kan vise vei i hjelpeapparatet. Ungdommene trenger noen som kan gi råd og hjelpe dem med å finne ut hvordan de kan fylle dagene med aktivitet og mening – gjerne noe som skaper en fortsettelse av treningsvaner eller andre aktiviteter fra behandlingsoppholdet de nettopp har lagt bak seg, foreslår Helle Wessel Andersson.

Hun peker på at mange aktører jobber godt for mer individuelt tilrettelagt behandling og oppfølging allerede, og håper forskningsresultatene kan komme til nytte i dette arbeidet.

 

Skriv ut

Skriv en kommentar